Heldigvis
har jeg ikke vært så mye innlagt, men det har blitt noen ganger, på
noen forskjellige plasser. Jeg har opplevd mye rart, alt fra
Gjøkeredet-tilstander til institusjoner som har føltes som et andre
hjem. Jeg har sett personale gå above and beyond for pasientene.
Pasienter som har gått above and beyond for hverandre. Personale som
har vært stygge og uprofesjonelle. Pasienter som har manipulert og
vært ufine. Jeg var vitne til at min (på daværende tidspunkt)
beste venninne tok overdose rett fremfor meg, uten at jeg skjønte
hva hun gjorde før det allerede var gjort. Det gikk bra med henne,
men det var helt grusomt. Det er ni år siden, jeg tenker enda på
det innimellom.
Vennskapene
man danner under en innleggelse er unikt, det er et helt
spesielt samhold, man er sammen om noe svært andre kan forstå.
Spesielt når man er innlagt sammen over lang tid. Det er liksom oss
mot verden! Og jeg savner det, sånn innimellom. Jeg har møtt så
mange bra folk, som jeg har hatt det uendelig bra med. Folk jeg har
grått med og ledd med. Folk som ikke dømmer, men som forstår,
fordi de selv kjenner det på kroppen. I den «virkelige» verden
blir det ikke det sammen, selv med de samme folkene.
Fra «Girl, Interrupted», en kultfilm!
Jeg
tror det er lett å romantisere en innleggelse; man blir liksom
innlagt og så blir ting fikset og så kommer man ut igjen, god som
ny. Det er ikke i nærheten av realiteten. Å være innlagt er
intenst, og det er ikke slik at det utelukkende er positivt. Det er
ikke uten grunn at innleggelsen nå i mai var min første elektive
innleggelse siden 2009 (da snakker jeg om innleggelse på
behandlingssteder, ikke korte «oppbevarings-innleggelser» på det
lokale sykehuset/KAD). Frem til i vår har jeg gang på gang
blånektet å engang vurdere innleggelser, fordi jeg ikke har orket
tanken, selv om andre rundt meg har ment at jeg absolutt burde. Det
føles ofte godt og trygt å være innlagt, og man blir fort vant
til det. Litt for godt vant, og da er det vondt når man må dra
hjem. Enkelte ganger kan det til og med føles verre når man kommer
hjem enn det var før man dro, hvertfall helt til å begynne med. Man
blir så veldig vant til den tryggheten, og de færreste føler seg
«klar» til å reise. Da er det ikke sånn at man blir mer klar om
man får litt ekstra tid, man må bare hoppe ut av reiret og håpe at
vingene funker.
Det
er en brutal overgang fra å ha noen rundt seg 24/7 til å bli helt
overlatt til seg selv. Kontrasten er enorm. En dag kan jeg sitte og
gråte på rommet på avdelingen, fordi livet er alt for overveldende
og det er for mye for meg og hele jeg er i ferd med å gå i
oppløsning - og alt jeg trenger gjøre er å trykke på en rød
knapp, så kommer det noen som kan sitte der sammen med meg. Noen jeg
kan snakke med og som kan snakke med meg og hjelpe meg med å roe
ned. Neste gang jeg har det slik så kan jeg ikke gråte, fordi jeg
er i stallen og det er mange andre folk der, og selv om jeg vet det
er et par stykker jeg kunne bedt om hjelp, kanskje ikke snakket med
fordi det jeg bærer på er for heavy, men de kunne vært litt sammen
med meg - men jeg klarer det ikke fordi alt inni meg har låst seg fullstendig,
og jeg føler meg så jævlig alene i verden.
Alle disse opplevelsene, erfaringene og minnene, det er en del av
bagasjen min. De former meg, på godt og vondt. Det gjør at enkelte,
helt vanlige ting gir meg horrible assosiasjoner. Eller gjøre at jeg
kommer på en morsom historie, for så å kommer på at det kun en morsom dersom man har slitt/sliter psykisk og har en grov
galgenhumor, og som regel hører det da overhode ikke hjemme i en
normal setting.
Feks
når man åpner opp en ny høyball så er plastikken rundt ballen
svært stram, og liksom «spretter» til siden når man drar kniven
langs kanten. Den trekker seg til sidene og blir bare bredere og
bredere jo lengre kutt man lager. Omtrent på samme måte som
menneskehud gjør når man skjærer i den. Plastikken er som huden og
høyet er som fettvevet. Og det tenker jeg på hver gang jeg åpner
en ny høyball. Det gir meg ikke nødvendigvis dårlige
assosiasjoner, faktisk er det sånn at jeg heller føler for å le av
meg selv, men herregud for en sjuk tanke det er, jeg kan jo ikke si
det høyt til noen!
Ofte
kan jeg føle meg så uendelig utenfor, fordi de fleste menneskene jeg
har i livet mitt er «normale» mennesker (og det er jo absolutt en
god ting, bare for å ha det sagt!). Det er jo menneskelig å ønske
å passe inn sammen med andre, og jeg har jo mye til felles med dem,
men det er en stor del av meg som jeg må trykke vekk og ned.
«Psykiatri-delen» av meg, som de færreste har et utgangspunkt for
å forstå. Jeg vil ikke være «hu der», som sier rare ting som
kanskje gjør andre ukomfortable eller usikre, eller kanskje
forvirring eller bekymret.
Men
så er det fint da, at jeg har innpass i «hverdagslivet», til tross
for bagasje. Selv om balansegangen er vanskelig. Jeg er glad jeg kan
se det litt utenfra, selv om jeg innimellom står midt i sjøl. Og at
jeg har mange mennesker i livet mitt som godtar meg, selv om de ikke
skjønner alt. Langt fra alle har det.
Kjenner meg igjen i ting du skriver. Da jeg var innlagt utviklet vi vennskap så nære at det sikkert ikke er mulig å få "i virkeligheten". Også det at det er en enorm overgang å gå fra en så "skjermet" verden til den "ekte virkeligheten". God bedring <3 !
SvarSlettPS: må bare få sett Girl, Interrupted snart :P .