Hvem er jeg?

Hvem er jeg, egentlig?

Hun som strever, hun som gråter, hun som har lange rekker med blå tråd under klærne men likevel er i stallen og later som ingenting, ignorerer hevelsen og det konstante strekket i huden, prøver være «seg selv» (hvem enn det er!?). Eller hun som smiler fra hjertet og ler fra magen og føler lykke og glede og som faller sammen oppløst i tårer når hun kommer inn døra hjemme?

En del av meg er oppegående og reflektert, den andre delen av meg er et sammensurium av kaos og forvirring og i en evig kamp om å (i beste fall!) holde det hele i sjakk. Lyn og torden og eksplosjoner og orkan og tornado, en rake motsetning til mitt rolige ytre.

På ene siden er jeg en pasient, en byrde, et problem, en som tar opp verdifulle ressurser. På andre siden er jeg en ressurs, en som hjelper til, en som stiller opp.

Noen ganger er folk snille med meg, andre ganger får jeg frem det verste i folk. Noen mennesker får frem det beste i meg, andre får frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Noen ganger er jeg så full av følelser at det nesten renner over. Andre ganger er jeg iskald, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er som om jeg er skrudd av. Noen gang entusiastisk og full av liv. Andre ganger apatisk, på autopilot.

Fraværet av balanse er påfallende. Det er store kontraster, et enormt sprik mellom de to «sidene».

Hvordan er det mulig å ha det så jævlig dårlig, når man også kan ha det så bra? Hvordan går det an å ha det så bra, når man også kan ha det så jævlig tungt? Kanskje er det vanskelig for andre å skjønne det. Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang. Man skulle liksom tro at det ene liksom utelukke det andre, men det gjør ikke det, ikke hos meg. Jeg føler at jeg lever et dobbeltliv. To forskjellige liv, som leves relativt uavhengig av hverandre. Jeg trenger å få leve ett liv, et helt liv, ikke dette konstante enten/eller. Jeg bare aner ikke hvordan.