Spøkelsene er med meg

Ting har vært og er fortsatt vanskelige, men ikke nødvendigvis noe verre enn jeg hadde sett for meg. Å reise vekk løser strengt tatt ikke så mye, for problemene bor jo ikke hjemme i nord; de bor oppi hodet på meg. Spøkelsene mine er med meg. Jeg kom hit først og fremst for å få puste. Og det får jeg, ikke hele tiden, men innimellom, og det er gull verdt. Gull verdt er det også å bare kunne drive rundt uten ansvar (vel vitende om at det kun er i et begrenset tidsrom). Det er ingenting jeg må eller skal eller bør, kun ting jeg ønsker og har lyst til.

Alt fokus nå er på å holde det gående, holde ting i sjakk frem til innleggelsen i midten av juli. Men selv om jeg fokuserer på det, så kan jeg ikke tenke på det, for om jeg tenker på det så begynner tiden å gå i sirup. Alle disse nye inntrykk, som gjør meg fryktelig sliten, de er effektivt også, i forhold til tankekjør og vonde følelser. Om jeg sliter meg selv så ut at det eneste jeg kjenner på er utkjørtheten, så bidrar det til å holde ting i sjakk. Og det er jo, ja, slitsomt, to say the least. Og det går jo ikke i lengden. Men akkurat nå er det kanskje det som må til.

Jeg bestilte enveisbillett på turen ned, og koste meg med den friheten det var å kunne bli (nesten) så lenge jeg ville, samtidig som jeg visste at jeg hadde mulighet til å plutselig kunne reise hjem dersom jeg følte for det. Men nå er hjemoverturen bestilt, jeg har to netter igjen før jeg reiser tilbake til nord. Da er det 4 uker siden jeg kom nedover. Det blir godt å komme hjem, kjenner jeg. Forhåpentligvis så godt at de tre ukene frem til den nye innleggelsen vil være overkommelig.