Mål og mening

Jeg er fremdeles ikke helt klar for å dele så mye om alt som skjedde under innleggelsen, og fortsetter å fokusere på andre ting, på konkrete ting. Nærmere bestemt natur og fjell! Enda en uke har gått, og jeg har vært på intet mindre enn tre toppturer. En ting fra innleggelsen kan jeg forresten si, og det er at jeg ble utfordret til å gå på tre topper over 500 meter ila sommeren. Jeg bestemte meg for å kjøre hardt på, og tok like greit de tre turene i løpet av den første uka.

Mandag gikk turen til Skottind på Ballstad, 671 moh. Ikke spesielt lang tur, ei heller uendelig høyt, men så satans bratt! Man må klyve over steiner hvor det er stupbratt ned på begge sider, og oppå toppen er det et hull i bakken. Det er ikke så stort, men svært dypt, faller man oppi så er det game over for å si det sånn. Rett over hullet er en liten avsats man kan stå på for å klyve opp nok en stein for å komme helt øverst, ytterst (for den som tør/ønsker det!). Rett ved hullen står en minneplakk for ei som falt ned og døde for mange år siden.

Jeg bannet og svettet (ikke fordi det var tungt men fordi det var så ubehagelig) hele veien opp. Jeg gruet meg allerede til turen ned fordi jeg visste at den ville bli enda verre enn turen opp, og turen opp var allerede ganske så jævlig. Jeg hadde på helt nye sko, som har godt feste under og er mer egnet til fjell, men jeg klatre ikke stole på skoene. For hvert eneste steg jeg tok, både på turen opp og ned, var jeg redd underlaget skulle gli vekk under meg. Og det er ganske slitsomt å gå sånn.

På tur ned.

Tilbakeblikk til toppen, ca halvveis nede igjen!

Det er ingen skam å snu heter det, og det er helt sant, men det er likevel ikke et altenativ. Jeg tenker det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. Jeg angrer ikke, for jeg var jo nødt til å få den huka av lista mi. Jeg vet at jeg ville gått og sikla på den toppen helt til jeg hadde fått vært oppe, så jeg måtte jo bare få tatt den. Men jeg kommer aldri til å gå opp dit igjen!

Torsdag bar turen avgårde til Justadtinden, 731 moh, og det var en rolig og direkte behagelig tur. Halvannen-to timer i rolig tempo, med slak oppoverbakke og utrolig flott og variert natur. I motsetning til de to forrige turene, følte jeg denne gangen ikke på noe tidspunkt at det var med livet som innsats. 

Null utsikt men god stemning!

Dessverre var det lavt skydekke, det skal visstnok være en nydelig utsikt fra toppen men alt vi så var tykk, grå grøt. På turen opp var det heldigvis mye fint å se rett under tåka. Dette var altså tur nummer tre på en uke, og utfordringen jeg fikk er fullført! Men jeg fortsetter, såklart, med en topptur (på over 500 meter) ca hver tredje dag.

Søndag ble det en skikkelig søndagstur, til naboøya og et fjell som heter Ryten (543 moh). Slak og lett stigning hele veien, det gikk som en drøm. Utsikten derfra skal visstnok være helt fantastisk, men også her havnet vi midt inni tåkehelvete (eller «skodde», som vi kaller det). Men det går fint, topp er topp og høydemeter er høydemeter, disse siste to turene var så greie at jeg ikke har noe problem med å gå de igjen en godværsdag!

Også her null utsikt men topp stemning!

Besteste bestevenninne Aina 

Langt ned - hadde kanskje ikke stått der

 dersom jeg hadde sett nøyaktig hvor lang ned det var!

Vi ble lei av kjæresten hennes så vi dytta han utfor.

Triumf!!

Et fantastisk utsiktspunkt (til vanlig...)