"Skjærer du deg?" (repost)

Fra et innlegg jeg publiserte i april.

"Da jeg var innlagt på sykehuset her for noen uker siden, kom en sykepleier tidlig på morgenen for å ta blodprøve. Jeg bretter opp ermet. «Skjærer du deg?», sier hun. Ikke dømmende, ikke nysgjerrig. Det er egentlig ikke et spørsmål, mer en konstantering. Jeg svarer likevel. «Ja».

«Hjelper det?», spør hun. «Nei», svarer jeg. Og jeg mener det. For det gjør ikke det. Det hjelper ikke i det hele tatt. Faktisk, så gjør det bare alt verre. (...)"

Det hjelper ikke

Det hjelper ikke.

Det.

Hjelper.

IKKE.

Hun som aldri mister troen

Jeg snakker ikke så mye med foreldrene mine, forteller dem ikke så mye, sånn direkte. Det er ikke alt de trenger vite. Jeg er for glad i dem til å kunne klare å la dem se hvor mye jeg sliter. Men, jeg lar mamma lese bloggen, så gjennom den får hun vite en del likevel. Vi snakket sammen i dag formiddag, og hun sa at hun hadde lest blogginnlegget jeg postet i går. «Vet du hva jeg tenkte da jeg leste det?», spør hun. Jeg får "bange anelser", og regner med at hun skal komme med enda en av sine mange ideer. Siden jeg ble psyk, har jeg nemlig etter hennes initiativ forsøkt bioresonans, forskjellige naturmedisiner, forskjellige kosttilskudd, naprapat, kiropraktor, forskjellige healere, tankefeltterapi og akupunktur. Det er ikke noe galt i forslagene hennes, overhode ikke, og jeg vet at hun mener det godt. Hun vil bare det beste for meg, vil at jeg skal ha det bra, vil så veldig gjerne hjelpe. Det er jo bare det at jeg ikke tror det vil hjelpe, fordi jeg ikke tror at noe som helst vil kunne hjelpe. Også blir jeg så lei meg på hennes vegne, når jeg prøver nok en ting som ikke «funker» . Så lang er det tross alt ikke noe som har hjulpet. Men jeg skjønner at det er viktig for henne å håpe, å tro, så jeg lar henne. Jeg tror hun skjønner at jeg ikke har troa, for hun sier alltid at det blir hvertfall ikke verre, eller at det er verdt et forsøk, eller at jeg ikke taper noe på å prøve. Hun har jo rett. Og hun vil nok aldri slippe opp for forslag og ideer. 

Mammas yndlingsdyr!

Forslaget hennes denne gangen er det mest jordnære hun så langt har hatt. Hun sier; «Jeg tror du trenger en kattunge!». Selv er jeg ikke helt enig. Jeg sliter allerede nok med å ta vare på meg selv. Likevel, det betyr veldig mye for meg at hun faktisk foreslår det. Jeg har nemlig tenkt på det mange ganger før, men har aldri gjort alvor av det. Foreldrene mine sa at dersom jeg skal bort er det jo de som må ha den, og det vil bli et helsikes liv med katten og Roxy, OG dersom jeg en gang flytter så er det de som må overta den, og de er ikke interessert i å ha katt igjen, OG dersom jeg får en katt så vil det bli omtrent umulig for meg å ha Roxy på besøk hos meg. Jeg skjønte argumentene deres, og var enig. Så at mamma nå er villig til å være litt mer fleksibel, betyr mye.

Er det en person her i verden jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, må det være mamma (pappa også, forsåvidt). Uansett faen, så kjemper hun for meg, tror på meg og elsker meg. Det burde vært en menneskerett å ha en sånn person i livet sitt, men langt fra alle har det. Det gjør meg (ekstra) uendelig takknemlig for at jeg har det.

Hva som gjør det uoverkommelig

Del 4

( del 1 - den aller verste beskjeden | del 2 - gamle strategier

 del 3 - begynnelsen på slutten (?) ) 

Her på bloggen er den eneste plasser jeg har sagt/skrevet noe om... Det. Jeg nekter å snakke om det. Vil ikke snakke om det med noen, vil ikke at noen skal snakke om det til meg. Jeg isolerer meg. Redd for at noen skal spørre «går det bra?» og dermed minne meg på at det ikke går bra. Det bare orker jeg ikke. Det er uansett umulig for meg å si det høyt. Selv med Siri og Cecilie klarer jeg ikke helt gå så mye inn på det, vi snakker mest "rundt" det. Jeg gjør alt jeg kan for å distansere meg. Mentalt sett holder jeg for ørene og brøler LA-LA-LA-LA-LA. Jeg vet ikke hvor lenge den strategien funker. Nå som det er «offentlig», nå som alle (som leser bloggen min) vet det, er det på en måte blitt mer sant. Jeg kan ikke lengre late som ingenting, men jeg gjør det likevel.

At Cecilie skal slutte, er uutholdelig. Men det som gjør det uoverkommelig, er at jeg mister både Cecilie og Siri. I april skrev jeg om at Siri skal slutte. I utgangspunktet skulle vi avslutte i september, men det ble forandring i planene, og hun slutter ikke før i januar. Cecilie slutter til jul. Det vil si at jeg i løpet av svært kort tid mister begge mine ankre, mine viktigste støttespillere, mine tryggeste hjelpere. De to som holder Håpet i live. Cecilie snakker om det som «uheldig» at de begge to blir borte. Men jeg tenker ikke på det som verken uheldig eller uflaks. Urettferdig, det er hva det er.

Helt tydelig kan jeg se alle følelsene og reaksjonene som ligger «klar», men det er som om det ikke angår meg. Jeg låser alt inn i bokser og esker som jeg stabler vekk. Det er så uendelig mange, og jeg stabler som en gal, i faretruende skeive tårn rundt meg. Og det funker tilsynelatende bra, helt til alt velter over meg og nesten knuser meg. Innbitt stabler jeg igjen. Det raser, jeg stabler, det raser, jeg stabler. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å fortsette å stable. Det hjelper ikke vente og jeg kan ikke ta tiden til hjelp, for tiden løper i fra meg. For hver dag som går, blir Det en dag nærmere. Men jeg bare klarer ikke forholde meg til det.

Begynnelsen på slutten (?)

Del 3

( Del 1 - den aller verste beskjeden | Del 2 - gamle strategier )

Det er onsdag, uken etter at jeg fikk vite at Cecilie skal slutte. Selv om alt fremdeles føles uvirkelig og vondt, så kjenner jeg at jeg i det minste begynne å bli i stand til å trekke pusten jeg mistet tirsdag i forrige uke.  De siste dagene har jeg vært på avdelingen, og fått pratet med henne. Litt på mandag. Mye på tirsdag. Det er viktig og godt, ikke bare for meg men også for henne. Jeg skjønner at dette ikke er noe greit for henne heller.

Onsdag er fast klatredag på avdelingen, og i dag er intet untak. På morgenen har jeg en følelse i magen som jeg ikke helt klarer gjenkjenne. En slags kvalme? Angst? Tretthet? Sult? Jeg spiser frokost på avdelingen, før vi kjører avgårde, og jeg glemmer magen. Vel fremme vil jeg ikke delta på klatringen. Den ugjenkjennelige følelsen som tidligere satt i magen, har nå flyttet seg opp i brystet. Uroen river i meg. Jeg bestemmer meg for å gå en tur. Spretter avgårde opp på små topper og langs svaberg på den lille øya vi er på.

Når det nærmer seg lunsj går jeg tilbake. Stemningen mellom de andre er god og praten går lett mellom dem. Jeg trekker meg litt unna, setter meg på en stein litt unna de andre. Hendene mine nekter å hente opp lunsjen jeg har i veska. Jeg stirrer rasende ned på dem, men de bare ligger der. Etter å ha prøvd å gjøre meg så usynlig som mulig, gjemt ansiktet bak solbriller og hår, klarer jeg til slutt å løfte hodet. Ikke så mye eller så lenge, men nok til at jeg oppdager at Cecilie prøver møte blikket mitt. Hun vet det noen ganger er vanskelig for meg å komme i gang med spisingen, at jeg trenger et lite dytt bak, så hun gir meg tommelen opp og smiler oppmuntrende til meg. Motvillig lystrer endelig hendene, og jeg får spist lunsjen min.

Etterpå er uroen fremdeles stor. Kanskje enda større. Jeg skulle ønske at jeg kunne bli sittende og slappet av i solen, men tenker at det vil være bortkastet tid, jeg må utnytte sjansen til å gå tur når vi først er her. Jeg må. Eller må jeg? Jeg blir usikker, men siden ingen sier noe på at jeg vil gå en tur til, så går jeg bare. Går og går og går. Håper det skal være «utløp» nok. Men gåingen gjør ikke annet enn å utløse den stemmen i hodet som brøler at det ikke er langt nok, jeg går ikke fort nok, det er ikke bra nok, jeg er ikke flink nok. Jeg ender opp med å føle meg enda verre enn jeg gjorde i utgangspunktet.

De andre er i ferd med å pakke sammen når jeg kommer tilbake igjen, og vi drar rett etterpå. Følelsen som hadde flyttet seg opp i brystet, har nå spredt seg til halsen og hodet. «Ikke grin, for faen!». Det nytter ikke. I bilen begynner tårene å trille. Jeg vil virkelig bli sett, jeg vil bli trøstet, men klarer ikke la være å gjemme meg bort, skjule ansiktet og tårene. Febrilsk prøver jeg ta meg sammen, tenke på noe annet, og det funker. Hvertfall til jeg kommer inn døren hjemme. Jeg kommer inn døren, tar av meg skoene, vasker hendene og setter på plass rene kopper og fat på kjøkkenet. Så går jeg bort til stuebordet, hvor jeg gråtende legger meg ned på gulvet. Igjen har jeg glemt hvordan man trekker pusten. Alt føles nøyaktig like smertefullt brutalt og ferskt som det gjorde for en uke siden.

Gamle strategier

Del 2

(fortsettelse på del 1 - den aller verste beskjeden)

Resten av uka skygger jeg unna både Cecilie og Siri. Svarer ikke på mail eller telefon, dukker ikke opp til avtaler. Ovenfor alle andre later jeg som ingenting. Går rundt på autopilot, mens jeg desperat venter på at jeg skal våkne opp og finne ut at det bare er et mareritt. Men det gjør jeg ikke. Dette skjer virkelig. Jeg klarer ikke snakke om det, klarer ikke tenke på det, klarer ikke skrive om det. Jeg klarer ikke husker hvordan jeg føler, hvordan jeg gråter, hvordan jeg hyler, hvordan jeg puster. Trykket inni meg er så enormt at jeg er sikker på at dersom jeg ikke får utløp for det, vil hjertet mitt stoppe. Jeg går rundt som en levende trykkoker, og har ikke noe annet valg enn å gi etter for mine gamle og dårlige strategier. Litt fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre, mye fordi jeg ikke finner noen grunn til å ikke gjøre det. Så jeg gjør det, og det lindrer, dessverre, om enn kun litt og kun midlertidig.

Så tar jeg meg selv i å angre på å ha gitt etter. Eller, kanskje ikke angrer. Jeg angrer sjeldent på noe. Det som er gjort er gjort. Men jeg merker at jeg plutselig befinner meg på en plass jeg ikke ønsker å være. Kanskje klarer jeg ikke se framover, eller gå framover, men betyr det nødvendigvis at jeg må bakover?

Det løsner, bittelitt. Jeg krampholder meg fortsatt fast i trivielle ting, og vil ikke snakke om Det, men jeg begynner skrive litt. Noen stikkord, noen setninger. Etterhvert kommer også avsnitt. Jeg oppdager at det jeg skriver, er til Cecilie. Men tør ikke sende den. Vil ikke, klarer ikke, ser vel egentlig ikke poenget. Jeg tenker at hun allerede er borte. Alle er borte. Jeg er selv i ferd med å bli borte. Håpløsheten er fullstendig, komplett altoppslukende. Ingenting betyr lengre noe som helst. Skal jeg se på tv3 eller skal jeg skifte kanal, skal jeg stå opp eller bli liggende, skal jeg spise eller ikke spise, skal jeg fortsette i behandling eller ikke, skal jeg prøve litt til eller bare gi opp. Uansett hva det er jeg tenker på, så kommer jeg frem til samme konklusjon; det betyr ikke noe, det har ingenting å si, det spiller ingen rolle, samme kan det være. Jeg tenker tilbake på alt jeg har vært gjennom det siste året, og det eneste jeg klarer tenke er at alt slitet, alle kampene, all smerten, ALT har vært til ingen nytte. 

I helgen drar jeg på fest begge dagene. Alkoholen mykner meg opp, følelsene jeg har undertrykt kommer litt opp mot overflaten, jeg både ler og gråter. Når den ene venninnen min spør meg oppriktig om hvordan det går, svarer jeg som sant er; ikke bra. Jeg klarer å kjenne at jeg har det ikke bra, og jeg vet ikke hvordan dette kan løses. Har strengt tatt ikke tro på at dette KAN løses. Natt til søndag kommer jeg hjem klokken tre, og bestemmer meg for at det er nå eller aldri. Og det blir «nå». Jeg limer den ferdigskrevne teksten inn i mailen. Tingene jeg skriver, gjør meg redd for at Cecilie skal bli sint, eller skuffet, eller såret, eller verst av alt; være enig med meg om at det bare er å gi opp. Fingeren min kjemper for å trykke på «send». Når det endelig er gjort, spør Gmail meg om jeg vil angre. Jeg bare stirrer dumt på skjermen, før jeg x-er bort vinduet, klapper igjen skjermen og går å legger meg.

Den aller verste beskjeden

Del 1

Jeg var så klar for høsten og vinteren. Klar for stabilitet, rutiner, trygghet, fremgang. Alt lå så til rette at det var nesten ikke til å tro! Ofte slo det meg at det virket for godt til å være sant. Men da Cecilie kom tilbake på jobb etter ferien, turte jeg stole på at det var sant. Jeg begynte føle meg trygg, klarte slappe av. Og når man føler seg trygg, det er da alt går til helvete.

Tirsdag, for to uker siden;

Det er andre dagen Cecilie er på jobb etter ferien. I går hadde vi en god og etterlengtet samtale, og vi skal ta opp tråden igjen i dag. Når vi setter oss ned er Cecilie er alvorlig, og hun begynner med å si at hun må fortelle meg noe. Noe som kommer til å være vanskelig for henne å si, og vanskelig for meg å høre. Jeg skjønner umiddelbart hva det er som kommer. Hun sier flere ord jeg ikke helt får med meg, før jeg hører ordene jeg frykter aller mest; Cecilie skal slutte. Så sier hun enda flere ord. Mange ord. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Hodet mitt har for lengst løsnet fra kroppen min, og flydd avsted.

Alt inni meg blir slukt av et sort hull, både vondt og godt, og jeg sitter igjen som et skall, fylt av etsende tomhet. Samtidig som alt i meg blir til stein, og jeg er så tung at jeg aldri ville klare bevege meg igjen. Samtidig som bakken forsvinner under bena på meg. Eller, ikke bare bakken, men hele verden. Jeg kjente at alt som gir mening, ikke lengre gjør det likevel.

Og alt skjer helt lydløst. For uten hodet er kroppen låst. En million tanker og følelser ville ut i form av ord. Jeg ville gråte av redsel, trygle henne om å bli, kjefte på henne fordi hun forlater meg, rase fordi hun har tatt det valget, løpe derfra i panikk. Men ingenting skjer. Kroppen er som lammet. Blikket mitt låste seg på en detalj på buksen min, fingrene plukket mekanisk på armbåndene jeg har på meg. Jeg klarte ikke reagere. Det eneste jeg tenker er at hun sitter der og snakker om verden ende. Tiden går ikke lengre, hjertet mitt glemmer å slå, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er forsvunnet fullstendig i håpløshetens tåkeland.

                                                               

Vær så snill å ikke si til meg at det vil ordne seg. Ikke si at det kommer til å gå bra. 
Det føles som en bagatelisering av smerten min/situasjonen jeg er i, uansett hvor klar jeg er over at det ikke er ment sånn. Jeg tar i mot alle klemmer jeg kan få (som jeg ikke klarer be om), men vil ikke høre at det kommer til å gå bra, at det kommer til å ordne seg, for det gjør det ikke. Jeg er absolutt blottet for tro på og håp for at det vil gjøre det. Så vær så snill å bare ikke si det...