...uansett faen, liksom.

Som jeg har fortalt mange ganger før, og helt sikkert kommer til å skrive igjen – det plager meg sånn når jeg ikke skjønner hvordan ting henger sammen, eller hvorfor noe er som det er. Da blir ting uforutsigbart, upålitelig, utrygt. Ofte kan det ha noe med formuleringen å gjøre. Jeg slet jo lenge med å forstå hvorfor recovery kan funke denne gangen, fordi det har jo ikke funket før. Det føles virkelig annerledes nå, men jeg visste ikke hvorfor, en følelse er ikke pålitelig, det er ikke nok. Jeg trenger noe konkret. Så kom jeg på dette med besluttsomhet VS motivasjon, som jeg allerede har skrevet både ett og to innlegg om. Den stabile besluttsomheten VS den ustabile motivasjonen. Jeg finner trygghet i det. Det er ikke noe abstrakt ved det, for det er sånn det er. Og nå har jeg kommet på en metafor som ytterlige bekrefter hvor sterk besluttsomhet er og hvorfor den ikke vil svikte på samme måte som motivasjon.

Så – jeg er en båt. På en måte er vi alle sammen båter. På havet. Vi får medvind og seiler som konger. Vi møter motvind og strever i stormer. Tora-båten har møtt mye motvind og seilt i mange stormer. Kanskje har hun fått sjø-bein og blitt god i seiling, men det spiller ikke noe rolle for uansett hvor god hun er med seilene, så er naturkreftene alltid sterkest. Storm og motvind vinner alltid over en seilbåt. Men her er cluet. En båt med seil er som motivasjon. Den er helt avhengig av vinden. Den har ikke så mye den skulle sagt, den har ikke noe annet valg enn å la seg blåse avgårde med vinden. Enten i rett retning, dersom den får medvind, eller i feil retning, dersom den møter motvind. Noen ganger er det kanskje ikke så mye som et vindpust og båten bare driver viljeløst. Besluttsomhet derimot, er som en båt med motor. Den har peilet ut en retning, og holder stø kurs uansett vær og vind. Iherdig og standhaftig, sin egen herre, enten regnet pøser eller solen skinner, enten horisonten er truende mørk eller optimistisk blå. Bare.. uansett faen, liksom.

Denne metaforen er jeg utrolig fornøyd med. Den hjelper meg til å se det hele så klart for meg, noe det er viktig for meg å kunne gjøre. Og det er liksom den siste spikeren i kista. Forhåpentligvis. Altså, ikke min kiste, men kista til den ekle lille stemmen som så ivrig minner meg på at alt som kan gå galt, helt sikkert kommer til å gå galt og at jeg ikke burde prøve men bare burde gi opp med det samme. En sånn stemme som tærer og til slutt knekker en «motivasjon», men som ubemerket preller av «besluttsomheten».

Til skrekk og advarsel

Den psykiske delen av anoreksi er et eget lite helvete. Det er som en barnebursdag helt ute av kontroll, med hundre barn som har fri tilgang til tonnevis av kake og litervis av brus, og ingen voksne er tilstede. Bare at det er ikke barn, det er smådjelvler. Og det er ikke sukker de er høye på, det er englestøv. Men så er det også den fysiske delen. Nå er det den som plager meg mest. Psykisk er det tungt, men det er jo tross alt det psykiske som har holdt meg tilbake, som har noe forlokkende ved seg. «Det blir bra, alt blir så flott, bare du....». Selv om jeg jo vet så altfor godt at uansett hvor tynn/skrapa/usultet/(halv)død man blir så vil det aldri – aldri – aldri bli nok. Å strebe etter noe uoppnåelig er ikke verdt en dritt. Utbyttet er ikke verdt innsatsen, for å si det rett ut. Jeg gjennomskuer løgnen jeg har klynget meg fast til i årevis. Spiseforstyrrelsen som en gang fremstod som så pålitelig, minner nå mest av alt om en punktert ballong.

De fysiske plagene har blitt flere og verre det siste halve året. Og de har overhode ikke noe forlokkende ved seg. Det er de åpenbare følgene av undervekt og underernæring; tynt hår, matt hud, svake negler, manglende menstrasjon. Dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon. Null energi. Underskudd i stede for overskudd. Kroppen er en bil uten bensin. Blodprøvene var lenge fine, overraskende nok, men når de først ble dårlige ble de skikkelig dårlige. Og det er bare toppen av kransekaka. Jeg har mye ubehag i kroppen. Der kropp møter underlag, er det bein som gnager mot hud, og det er smertefullt. Enten jeg sitter eller ligger må jeg stadig endre stilling. Ikke for for å lette smerten, men for å fordele smerten. Jeg har tempur-madrass i senga og tempur-pute i stolen jeg sitter i. Det hjelper litt, men ikke nok. Jeg er konstant ubekvem, og det i seg selv gjør tanken på den uungåelige vektøkningen jeg må gjennom, litt mindre uutholdelig.

Jeg var usikker på om det skulle fortelle det jeg skal fortelle nå, fordi det var så grusomt, så pinlig, så hinsides skremmende. Men jeg gjør det likevel, nå som jeg har fått det litt på avstand. For en stund siden nevnte jeg så vidt at jeg hadde fått et horribelt tegn fra kroppen om at den var helt på bristepunktet, uten å gå noe mer inn på hva det var. Det som skjedde, var nemlig at jeg våknet midt på natten av at jeg hadde tisset meg ut. Ikke bare litt, men sånn skikkelig. I ukene før hadde jeg dessuten merket at jeg noen ganger så vidt rakk frem til doet når jeg skulle tisse. Legen bekreftet det jeg fryktet, at som med alle andre muskler i kroppen, var (er) også bekkenmuskulaturen svært nedbrutt. Jeg får ikke forklart hvor forferdelig opplevelsen den natten var for meg. Å tisse seg ut på den måten. Som et barn! Eller enda verre – som et gammelt menneske. I ettertid har jeg har vært mer påpasselig med å gå ofte på do, og ikke drikke mye rett før jeg legger meg, så det har heldigvis ikke hendt igjen. Det skjedde faktisk natt til den mandagen jeg hadde planlagt å starte min recovery, så da morgenen kom og planen skulle ut i praksis, var jeg sikrere enn noen gang på at det var det eneste rette.

I fjor høst nevnte jeg også at jeg skulle på beintetthetsmåling. Jeg fortalte aldri noe om resultatet, men det passer bra å gjøre det nå. Beinskjørhet har jeg altså ikke, såkalt osteoporose, men jeg har noe som heter osteopeni. Forstadiet til beinskjørhet. Slik jeg skjønte det jeg ble forklart, er at man har beinskjørhet når man har mistet èn fjerdedel av beinmassen. Selv har jeg «bare» mistet i underkant av èn femtedel. Selv om jeg ikke merker noe til det sånn i hverdagen, og strengt tatt ikke plages nevneverdig av tanken, så skjønner jeg jo at det er et visst alvor i det (selv om tapet «gror» tilbake igjen, heldigvis, så lenge jeg er flink å gi kroppen riktig og nok næring). I en alder av 24 år er jeg ikke gammel nok til å føle meg så gammel som jeg føler meg.

Det har gått litt over sju uker siden jeg besluttsom begynte å følge denne nye, bedre veien, og jeg ser meg ikke tilbake. I hvertfall ikke for noen annen grunn enn som et eksempel «til skrekk og advarsel». Anoreksien har ikke noe mer å tilby meg, ikke noe mer å friste meg med. Nå er det nok. Det er ikke mer å hente.

Bare keep on keepin' on?

En liten tanke, bare.

Jeg liker å tro (aka håper intenst) at det er et murhus jeg bygger, og at jeg nå jobber med grunnmuren. Men jeg er ikke sikker. For alt jeg vet kan det liksågodt kan være et skyhøyt, skjørt korthus. Som jeg skrev om i forrige innlegg, føler jeg meg sårbar, hudløs, utrygg. Og her kommer ordet persistence (på norsk; utholdenhet, iherdighet, standhaftighet – de er alle like gode og jeg klarer ikke velge bare et av de!) inn. Jeg har tidligere skrevet om det å være besluttsom i stede for å være avhengig av motivasjon. Besluttsomhet er et sterkt og solid ord. Persistence er i samme gate. Det å uansett faen bare stå på sitt og fortsette. Ikke la noe eller noen pille seg på nesen. Eller forresten, noen eller noe kan bare pille alt de/det vil, men det forandrer ingenting. Man fortsetter som før. Kanskje det er det jeg må holde meg fast i nå. Redselen for at noe skal gå galt får jeg ikke gjort noe med, tror jeg, men jeg være standhaftig. Fortsette som jeg gjør nå, uavhengig av om det er storm eller stille, uavhengig om huset mitt er et murhus eller viser seg å være et kollapsende korthus. Bare fortsett. Keep on keeping on.

Besluttsomhet og iherdighet er i utgangspunktet ikke basert på følelser. De påvirkes ikke av ytre faktorer. Jeg må (forsøke å) stole på at det er nok. Følelsene mine løper løpsk men er det en ting man verken kan eller skal stole på i recovery, er det følelsene.

«Hvordan går det?»

Kort fortalt; jeg vet ikke.

Litt lengre fortalt; jeg vet virkelig ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke «hvordan det går.»

På en måte går det «bedre» men samtidig er jeg fremdeles svært dårlig. Så dårlig at «bedre» høres misvisende. Klart det er bedre å ha fire prosent strøm igjen på mobilen enn to prosent, men mobilen er jo likevel farlig nær å gå i svart.

Ting skjer. Ting er i endring. Heldigvis. Nå er jeg aktivt prøvende i stede for passivt døende. Jeg er ikke der jeg var for 3 måneder siden. Jeg spiser (mer) men føler meg faktisk hakket verre (fordi jeg tillater meg å føle det, fordi jeg ikke lengre intens undertrykker hvordan det går med kroppen). Noen bedring merker jeg ingenting til. Foreløbig.

Dette er noe som tar tid. Lengre tid enn man skulle tro. I dag er det fem uker siden jeg startet recovery. Før jeg startet, fortalte jeg meg selv at bare jeg kom i gang så ville alt bli bra. Alt ville umiddelbart føles bedre og lysere og lettere. Jeg visste at jeg løy, men for å klare å holde ut så trengte jeg å tro på det. Realiteten er at fem uker er en dråpe i havet. Når man bygger et hus kan man ikke forvente å finne ly allerede etter å kun ha lagt ned de første murstein i det som skal bli en grunnmuren. Jeg vet. Og nettopp derfor fortsetter jeg i det sporet jeg har vært i disse siste fem tøffe men fabelaktige ukene. Uansett hva.

At recovery ville være vanskelig var noe jeg var inneforstått med på forhånd. Jeg var og er komfortabel med den tanken. I praksis er jeg hakket mer ukomfortabel, men det er vel å forvente. Det finnes ikke et fnugg av tvil i meg om jeg gjør det rette. Ord som «vanskelig» og «enkelt» blir for intetsigende, og jeg foretrekker overkommelig/uoverkommelig. Dette er fryktelig vanskelig, ja, men utvilsomt overkommelig, og det skal det fortsette å være. Jeg klamrer meg fast mens det går opp og ned. Frem og tilbake. Hit og dit. Og uten å ha noe noe klart svar på «hvordan det går».

Motivasjon vs besluttsomhet

Tanker og følelser og alt mulig rart er forvirrende. Ting virker så tilfeldig og ingenting henger sammen. Ting som gir mening hver for seg, kollapser når de blir satt sammen. Men så ser/innser/oppdager jeg plutselig noe som gir mening, sånn skikkelig mening, og som på mange måter funker som en rød tråd gjennom mange av de løse tankene og følelsene som bare flyter fritt rundt omkring. Her er nettopp en sånn en, som nylig falt ned i hodet mitt;

Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar.

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhode ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent ovenfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.

Åååh ugler ♥ Ingen tvil om at dette er en besluttsom liten fyr, vel!

Kunsten å bruke "utfordringer" til sin fordel

At man har en sort-hvitt tankegang gir ingen positive assosiasjoner, men det trenger ikke være utelukkende negativt. På grunn av aspergersen så er det sånn jeg er. Jeg kan ikke forandre det, så det er ikke noe vits å kjempe mot det – derimot kan jeg jobbe med det. Finne måter å bruke det til min fordel. Vanskelig, utfordrende, men ikke nødvendigvis umulig. Når det gjelder spiseforstyrrelsen, for eksempel. Hittil har «enten» vært å spise så lite som mulig og hele tiden kutte ned, veie så lite som mulig, bli så tynn som mulig. «Eller»-delen er å kjempe. Spise. Ikke lytte til monsterstemmene. Nyte maten. Glede seg over maten. Blir sterkere, tøffere. Brukte tid og energi på å bli bedre, ikke verre. Det finnes ikke noe mellomting, og det er jo like grei, hvertfall når jeg havner på «eller»-siden.

Dette er ikke noe jeg har bestemt meg for, sånn plutselig. Det er mer det at tidligere så har jeg ikke fått det til. Jeg har rett og slett ikke klart å kjempe. Nå klarer jeg ikke la være. Jeg skjønner ikke helt hva som har forandret seg, og er redd det skal snu igjen. Men jeg tror ikke det. Forhåpentligvis handler (noe av) det om sirkler. Altså en god sirkel, eller en ond sirkel. Eller kanskje mer spiral? En sirkel går jo bare rundt og rundt, mens en spiral snurrer seg oppover eller nedover – i alle fall kommer man en vei. Uansett, nå er jeg i en god spiral. En god stim. Og dersom det er vanskelig å bryte ut av en ond sirkel, så burde det jo nærmest umulig å bryte ut av en god en, spesielt når man ikke ønsker bryte ut av den!

Forøvrig synes jeg egentlig det jeg det er feil å bruke uttrykk som «kjempe». Det stemmer ikke helt. Som om det handler om å passivt sitter stille og la spiseforstyrrelsen overkjøre meg VS å kjempe mot den? Kjempe gjør man jo strengt tatt hele tiden, enten det er med seg selv eller mot seg selv. Tilbake til enten-eller. Enten bruker man (all sin) tid og energi på å bli sykere, eller så bruker man (all sin) tid og energi på å bli friskere. Selvsagt finnes det nyanser, men likevel, det blir litt enklere å skjønne/forholde seg til når man setter det på spissen. Likevel kommer jeg nok til å fortsette å bruke «kjempe», altså.

Også var det dette med innsikt da, som jeg skrev et par ord om tidligere. Innsikten handler kanskje ganske enkelt om en omformulering. Så mange ganger har jeg tenkt at jeg må kjempe (mot spiseforstyrrelsen), jeg har ikke noe annet valg. Men kanskje burde jeg begynne tenke at jeg har et valg, for deretter å aktivt velge? Velge å kjempe for livet, ønske å kjempe for frihet. Ikke fordi jeg må men fordi jeg vil.

En annen del av innsikten er erkjennelsen av at jeg ikke har noe å tape på å kjempe, samt følelsen av at det ikke er noe som holder meg igjen. Ja jeg er selvsagt redd, men redsel bør aldri aldri være en stopper for å prøve. Og som psykologen min engang sa, kan man egentlig være modig uten å være redd?