Øyeblikk #18 (lett på fot)

Da:

Jeg sitter på gulvet og leker sammen med lille M. Den gangen var hun rundt fem år, og det var på den tiden jeg for første gang var i ferd med å sulte meg vekk fra denne jord. Her sitter vi sammen på gulvet og leker, og i dette øyeblikk er det kun jeg og henne som betyr noe. Den lille jenta er en solstråle, en regnbue, et fyrverkeri, den skjønneste, herligste, høyst elskede ungen jeg vet om i hele vide verden. Hun har noe hun skal hive i søplet. Søppelbøtta står i et hjørne. Hun kaster, men bommer. Så hun reiser seg opp, går bort til søppelbøtta, plukker opp det hun skulle kaste og slipper det oppi. Deretter kommer hun tilbake og setter seg ned igjen. Jeg er himmelfallen. Er det noe man bare gjør? Reiser seg opp som om det ikke koster en noe? Jeg har så lite energi at jeg knapt klarer sitte oppreist. Setter jeg meg ned på gulvet, må jeg sitte der en stund og spare opp krefter til å klare å reise meg opp igjen. Aldri i livet om jeg kunne vært i stand til å reise meg opp ens ærend for å legge en bit papir opp i søppelbøtta dersom jeg bommet. Jeg ville heller ventet til jeg skulle reise meg likevel, slå to fluer i en smekk liksom. Det er som om kroppen min er fylt med sement. All aktivitet og alle bevegelser må planlegges og overveies nøye. Sånn er livet mitt. Jeg trodde virkelig det var slik for alle? Jeg konkluderer med at det er fordi hun er et lite barn at hun har den energien.

Nå:

Det er (heldigvis) lite jeg husker fra den tiden, men akkurat det øyeblikket står klart i minnet. Jeg tenker tilbake på det hver gang jeg reiser meg opp, enten det er fra gulvet eller stolen eller senga. I dag føles kroppen som en springfjær. Det koster meg ikke nevneverdig tid, energi eller planlegging. Det er bare å gjøre det. Jeg trenger nesten bare tenke tanken, også er jeg allerede oppe. Lett på fot.

Måtte jeg aldri slutte å sette pris på hvor godt min kropp er i stand til å bære seg selv nå. Måtte jeg aldri glemme hvordan det en gang var.

Virkelighetsfjern

Det er enda ikke sånn at dette med kropp og mat og vekt og spising går av seg selv. Jeg får tvunget i meg det jeg skal, men det er et forbanna stress og slit. Matlyst er mangelvare. Noen perioder er verre enn andre. Noen ganger får jeg tanker om å gå tilbake til det som var. Bli kvitt disse tjue «ekstra» kiloene. Et eller annet i meg synes den tanken er forlokkende. Det er som om mye ville blitt løst ved å gjør det. Tilbake til den trygge boble med sykehus, sonde og omsorg («omsorg» altså, må IKKE forveksles med «oppmerksomhet») fra alle kanter. Det er da ikke snakk om at jeg velger å bli dårlig, men at jeg slutter å kjempe mot trangen og ønsket som bor i meg. Jeg føler ikke at jeg har så mye å tape, selv om jeg er klar over hvor virkelighetsfjern den tanken er.

Juli, 2013

Novermber, 2013

Tankene rundt dette ble forsiktig luftet hos legen. I fire år har hun vær min fastlege og jeg absolutt forguder henne, elsker at hun sier akkurat det hun mener. Til tross for at det er et tungt tema så er stemningen lett. Med en liten latter sier hun at om jeg gjør det igjen så får jeg finne meg en ny fastlege i samme slengen for hun orker ikke det en gang til. Jeg vet ikke hvor seriøs hun er, men brått får jeg en følelse av at det er mye mer som står på spill enn kun kiloene. Etterpå er jeg i stallen og snakker med min aller beste stallkompis. Leende forteller jeg henne hva legen sa, for jeg pleier noen ganger å dele utvalgte gullkorn fra legetimene. Jeg tenkte hun vil synes at det er herlig ærlig og søtt, men reaksjonen hennes er en litt annen enn hva jeg forventer; hun ser alvorlig på meg og sier at jeg i så fall også får finne meg en ny stallkompis.

Okei, jeg ser den. Det er ikke kun meg selv det vil gå ut over. Går jeg tilbake til det som var, så er det som om jeg sier til alle jeg har rundt meg; «så, jeg har tenkt å ta mitt eget livet, men veldig sakte, sånn typ sakte men sikkert over en periode på mellom 4-12 måneder, og det er ingenting dere kan gjøre eller si som vil kunne hjelpe meg. Værsågodt å fullstendig hjelpesløs være vitne til mitt forsvinningsnummer!»

Jeg kan kanskje gjøre det mot meg selv, men jeg kan ikke gjøre det mot dem.

Alt er forandret, men ingenting er annerledes

Dagene er okei. Ettermiddager, kvelder og helger er det verre med. Når verden «stenger» og hjelpeapparatet blir utilgjengelig, så er ting vanskelig. Slik har det vært i mange år nå. År. Og derfor ble det for en tid tilbake sendt en søknad til kommunen hvor det ble bedt om en bolig som var tilknyttet en døgnbemannet base. Jeg klarer hverdagslige ting som vasking og støvsuging og rydding og alle andre praktiske ting helt fint, så jeg må få ha en egen leilighet, mitt eget hjem, men jeg trenger noen jeg kan be om hjelp når tankene og følelsene blir for mye. Legevakt er i praksis og teori det eneste hjelpe-tilbudet jeg har utenom samfunnets 09-16 åpningstider, og det er langt fra ideelt. Hvem jeg møter på, hvordan jeg blir møtt av den jeg møter, hvor lenge jeg må vente er faktorer som fort kan gjøre at jeg føler meg dårligere når jeg drar derfra enn når jeg kom. Jeg trenger noe mer forutsigbart, stabilt og varig. Noen jeg kan bli kjent med, noen som er tilgjengelig, og i relativt umiddelbar nærhet.

Dette er en liten øy og det tilbudet som jeg har behov for, det finnes ganske enkelt ikke. Det kommunen kom opp med til meg var en kommunal leilighet, litt mer sentral enn hvor jeg bodde før. Og kommunen er tilsynelatende fornøyd med å ha funnet noe til meg, til tross for at det ikke er i nærheten av det vi ba om. Bolig hadde jeg jo allerede, selv om ikke alle forholdene der var helt ideelle. Nå ha jeg flyttet, men ingenting har forandret seg, bortsett fra at jeg nå har mange flere tusen kroner i utgifter hver måned.

Etter at jeg flyttet har hjemmetjenesten begynt å komme til meg i helgene, det er bedre enn ingenting, men det er svært mange forskjellige mennesker og det gjør det vanskelig å bli kjent med dem. Jeg vet aldri hvem som kommer, eller når den som har vært hos meg vil komme igjen. De kommer kun til avtale tidspunkt, og det vil ikke kunne funke å ringe dem når jeg har det tungt, så selv om de kan være gode å ha, så fyller den ordningen ikke det behovet jeg har.

Jeg har flyttet, mye bra har skjedd, jeg har gjort mye bra, og kommet langt på mange områder, likevel er situasjonen den samme. Til tross for god oppfølging på mange områder, trenger jeg fremdeles noe mer.

Diagnose: kronisk nevrotisk

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.

-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Dette traff meg ganske bra, men med destruktive tanker og selvskading i stede for alkohol og droger. Jeg er veldig-veldig-veldig et følelsesmenneske, jeg føler mye og jeg føler sterkt. Jo tyngre jeg har det, jo mer intenst føler jeg. De negative tankene som usikkerheten, tvilen, redselen, skammen, avvisning, utilstrekkeligheten og hjelpesløsheten ligger løst. Ting som i utgangspunktet er uskyldig og ufarlig, føles som en overveldende katastrofe. Det blir alt for mye for meg å sitte med alt dette alene. Dersom jeg forsøker bite det i meg i stedet for å slippe det ut så klikker det for meg. Virkelig. Jeg er helt avhengig av å få luftet tankene mine, på forskjellige måter, som å skrive innlegg her på bloggen eller å snakke med et lite utvalg av de som står meg nærmest (inkludert de i hjelpeapparatet rundt meg). Alt går i stå dersom jeg sitter inne med noe som burde komme ut, det gror inni meg som en verkebyll og gjør meg dårligere og dårligere. Når jeg sliter litt ekstra så er det ekstra viktig at jeg får ut ting - dessverre er det som regel da det er ekstra vanskelig. Jeg føler en enorm trang til å bare holde kjeft, stenge alt inne, presse alt ned. Målet er å svekke det i meg som er Tora, helt til det eneste som er igjen av meg er et endeløst mørke.

Så jeg forsøker å late som ingenting, kjører på, holder hverdagslige samtaler med folk jeg møter, følger ukesplanen min med klatrevakter og stalløkter (så lenge jeg føler meg trygg på at jeg klarer holde følelsene nogenlunde i sjakk). Det hjelper meg å holde fast i meg selv. Jeg sier det jeg ellers ville sagt og gjør det jeg ellers ville gjort, og kanskje enda mer (noe som gir ekstra stor fallhøyde dersom det skulle vise seg at noe ble "feil"). Selv om følelsene som vanligvis er der uteblir. Selv om monstrene i meg roper at jeg er jævlig og patetisk og faen ikke hører hjemme blant folk! Det kan være vanskelig å ikke tro på det, og i perioder kan jeg gråte så jeg hulker fra jeg kommer inne døra hjemme til jeg sovner. Men jeg prøver. Det blir kanskje ikke bedre av at jeg kjemper i mot, men jeg vet det blir verre om jeg ikke gjør det.

Jeg tror og håper at med unntak av de som kjenner meg aller best, så er det vanskelig for andre å vite når jeg har en dårlig periode. Jeg foretrekker det slik. Ikke alle trenger vite. Mange sliter med ting som sitter på innsiden, og ikke alle skjønner det. Lenge plagde det meg at folk trodde jeg hadde det kjempefint mens jeg gikk rundt og var i ferd med å gå i oppløsing. Nå er det ikke så viktig lengre. De som betyr noe, de vet og de skjønner. Det er nok. Dessuten forsøker jeg ta hensyn til de rundt meg, for dårlig humør er utvilsomt noe som smitter og jeg vil ikke forgifte andre med min smerte.

Dette er den jeg er. For mye følelser, for mye tanker, for mye av alt. Et av monstrenes viktigste argumenter er at jeg er en byrde for de rundt meg, at jeg sliter de ut eller bruker de opp, at tålmodigheten skal ta slutt. Jeg anser det som en reell fare/risiko. Derfor har jeg enorme mengder takknemlighet og kjærlighet til de tålmodige, forståelsesfulle og omsorgsfulle sjeler som holder ut med meg, på godt og på vondt. 

Alt går rett inn

Jeg vet ikke hva det er som gjør det. Kanskje har det ingen grunn, det bare svinger, uavhengig av vær, vind og omgivelser. Akkurat nå svinger det litt nedover. Alt er vanskeligere. Alt som skjer rundt meg går så veldig inn på meg. Alt som blir sagt legger jeg verst mulig mening i, og tar det til meg, inn i hjertet mitt. Alle små feil jeg gjør, blir store katastrofer. Jeg trenger hele tiden bekreftelse, men det lar seg ikke gjøre og det føles uutholdelig. Hele tiden føler jeg at jeg har gjort noe galt eller dumt. Og jeg hater meg selv intenst.

Gråten ligger klar på lur, foræderske tårer ligger klar i øyenkroken i helt uskyldige situasjoner. Når jeg sitter hjemme på kveldene kan jeg plutselig begynne å gråte så jeg hulker, uten noe åpenbar trigger. Jeg gjør ting som vanligvis gjør meg glad, men oppdager gang på gang (men heldigvis ikke hver gang) at det ikke lengre gjør meg godt. De fine øyeblikkene jeg finner innimellom er det som holder meg gående, som en rolig stund i stallen eller en latterfylt tur i klatreveggen. Små pusterom, når alt ellers føles kvelende.

Jeg vet at det verste jeg kan gjøre er å isolere meg, selv om det føles som det er akkurat det jeg må gjøre, for å beskytte hjertet og sjelen fra å bli sønderknust av alle inntrykkene. Ukens faste avtaler og planer må holdes, som vanlig. Selv om det føles meningsløst, er det det viktigste jeg gjør. Det er litt godt også; å slippe å ha valg, å bare ha en plan jeg skal følge. Å sette på autopiloten er til stor nytte. Den gjør en god jobb. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Dette vel går over, denne gangen også. Sikkert. Før eller siden. Tror jeg?

Øyeblikk #17 (bare si det som det er)

Det er fysisk krevende å klatre og jeg blir alltid varm av det, derfor klatrer jeg i t-skjorte. Selv de nyeste arrene på armene er over et år gamle, så jeg synes absolutt det er innenfor at jeg kan bruke korte ermer, når det faller seg naturlig. Jeg klatrer sammen med et par andre stykker. Vi tar en liten pause, jeg går på bakrommet for å hente noe i bagen min, og den ene av de to andre er også der. Hun ser alvorlig ut, jeg ser på henne at det er noe hun lurer på, så jeg stopper litt opp. Da spør hun hva som har skjedd med armene mine. Om jeg har gjort det selv. Jeg svarer bekreftende på det. Hun spør hvor gamle de er, og om jeg har sluttet med det.

Jeg setter stor pris på at hun spør! Setter pris på at hun bryr seg. Hun skjønte nok egentlig hva det var som hadde skjedd med armene mine, men spurte likevel, og det er helt okei. Dersom noen lurer, er det bare å spørre! Heller det, enn å gå rundt og tenke på det. Så lenge folk bruker sine sosiale antenner og ikke snakker veldig høyt om det eller spør foran mange andre mennesker, så er det helt greit. Åpenhet og ærlighet er både fint og viktig. La oss bare si det som det er!

Videre gjør jeg nettopp det - sier det som det er. At jeg ikke har sluttet med det. Hun vet ikke hva mer hun skal si, og det vet ikke jeg heller, så vi bare går ut og fortsetter å klatre.