Øyeblikk #23 (rett menneske på rett plass)

Jeg er på legevakta. Ikke for å bli sydd denne gangen, men for å få snakke. Snakke med min favoritt-legevaktslege. Noen ganger blir jeg sittende på venterommet og vente en stund, og jeg vet at når det skjer så er det fordi hun ikke henter meg før hun vet at hun har god tid til meg. Og hun setter alltid av god tid til meg. Stresser aldri, gir meg tid og rom til å snakke og tenke og føle, presser ikke på. Hun er roligheten selv, full av kunnskap, erfaring, forståelse og omsorg.

Vi har møttes så mange ganger nå at jeg føler at vi kjenner hverandre. Hun er så lett å snakke med. I kveld får jeg, for første gang på (altfor) lenge snakket ut om alt som er vanskelig. Får fortalt om alt som skjer, alt som plager meg, alle utfordringer, hvordan ting henger sammen, bare får ut absolutt alt. Underveis blir jeg hele tiden møtt av forståelse og kloke tilbakemeldinger.

Når jeg har kommet gjennom alt det som er vanskelig, får jeg fortalt om det som er bra. Stemningen blir lettere, og vi spøker og ler litt. Å også fortelle om det som er positivt, er veldig godt. Det er jo tross alt en stor del av meg det også.

Hun er en fantastisk lege og et fantastisk menneske. På rett sted, til rett tid, og utgjør en enorm forskjell. Ryggen min kjennes rakere og trykket på brystet mitt har minket betraktelig. Når jeg reiser meg for å dra hjem, har det gått over to timer siden jeg satte meg ned sammen med henne. De to timene kommer til å holde meg gående lenge.

365 fantastisk og og frustrerende dager!

I dag, 13. februar, er det et helt år siden elskede Frøya kom til meg!

Dette året med Frøya har gitt meg en endeløs rekke med gleder og oppturer, men også ekstrem mange bekymringer og mye usikkerhet. Hun er min første hest, og uten noe form for erfaring har det vært veldig tungt tid tider. Jeg har vært så bunnløst fortvilt og rådvill, følt meg så uendelig hjelpesløs. Utallige ganger har jeg grått i stallen, i bilen på tur hjem, på gulvet når jeg har kommet inn døra hjemme og/eller i senga når jeg har lagt meg. Mange timer har jeg ligget våken og grublet meg halvt i hjel. Jeg har fått masse tips og råd hos de rundt meg med mange års erfaring, og det er gull verdt, men det er dessverre ikke sånn at det finnes noe fasitsvar og endelige løsninger. Ofte er det to alternativer; man «må bare prøve seg frem», eventuelt «må bare vente og se».

Da rideskolen startet opp igjen i fjor høst, ble hun plutselig klin umulig. Det var en utfordring å ri henne, selv for de som kunne ri. Hun var tverr og sta, ville ikke gjøre som hun fikk beskjed om, aller helst ville hun bare løpe inn i midten og stille seg der. Også jeg, som hadde ridd henne hele sommeren, slet med å få til noe som helst. Det sto på en lang periode, og jeg var så fryktelig, fryktelig redd for at noen skulle finne ut at hun passet faktisk ikke i rideskolen og derfor ikke kunne bli værende i stallen. Det er tross alt ikke alle hester som er rideskolehester, og det er flere hester som har kommet til oss som har blitt sendt bort igjen fordi det bare ikke funket. Og hva ville da skje, jeg har ikke råd til å ha henne i en privatstall, ville hun bli sendt tilbake til de tidligere eierne helt oppe i Harstad?

Siden hun kom har ikke Frøya vært så veldig god i magen, avføringen har alltid vært litt løs og kuruke-lignende, men etter sommeren ble det bare verre og verre. Hun bæsjet ut både hale, rumpe, bakbein og lår daglig. Hun var i fin form, heldigvis, vi merket ikke noe forandring i personligheten eller humøret hennes, og det er jo et godt tegn tross alt. Hun ble undersøkt av to forskjellige dyrleger, det ble fastslått at det ikke var noe alvorlig, men det skal jo ikke være sånn, hun kunne ikke gå rundt og være så dårlig. Jeg fikk mange forskjellige råd, og prøve forskjellige ting. Som regel ble hun litt bedre noen dager, før det var tilbake til samme gamle. Innimellom ble hun litt bedre av seg selv, før hun plutselig ble like ille igjen. Hele tiden var det et steg frem og et steg tilbake. Det var umulig å se noe mønster ift hvilken høyball hun spiste av, om hun fikk hestegodbiter eller ikke, om hun sto i luftegård eller på beite. Det ble bare verre og verre. Hun var så dårlig at hver gang hun fjertet så (bokstavlig talt) sprutet det ut diare-vann. I perioder var vask av rumpe, lår og bakbein fast kveldsrutine, hver kveld. Halen var nødt til å være i flette til en hver tid, ellers ble den en eneste stor bæsjeklump.

Jeg har også vært redd for at hun blir utestengt av flokken oppe på beite. Hun er den som er aller lavest i rang, hvilket betyr at alle de andre hesjer med henne og jager på henne. Det skjærer meg i hjertet at de andre er så stygge med henne, hun som aldri gjør noe galt, hun går alltid unna når de andre kommer, hun passer seg alltid, hun ypper aldri med noen. Som regel står alle hestene sammen, de er jo flokkdyr, men ofte vandrer Frøya avgårde, og står langt unna de andre. Kanskje er det fordi hun blir stengt ute, kanskje trives hun i eget selskap og liker å gjøre sine egne ting, jeg vet ikke, men det gjør meg så bekymret og trist at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ofte når det er foringstid at hestene blir mest amper og skal vise hvem som er sjef, så jeg har vært så redd for at de andre jager henne vekk slik at hun ikke får slippe til matfatet. Kanskje synes hun det er ok å holde seg litt for seg selv, men å tenke på at hun skal stå sulten og se på at de andre spiser, er en uutholdelig vond tanke som har holdt meg våken mange kvelder.

Det er ikke før denne siste måneden at ting på magisk vis falt på plass på alle områder (bank-i-bordet!!). I jula begynte jeg blande ut høyet med en annen type høy som er mye mildere, og som ikke er pakket inn i plast. Det ble en umiddelbar forbedring, og i motsetning til tidligere forsøk så har det faktisk holdt seg bra denne gangen (bank-i-bordet igjen). Hun ble satt i luftegård, for om hun står sammen med de andre hestene på beite så spise alle hverandres mat, og hun vil ikke få det høyet hun skal ha. Den siste uken har hun begynt å være litt på beite sammen med resten av flokken, noen timer per dag. Hun blir satt inn etter at hun har spist frokosten sin, også blir hun tatt ned til luftegården igjen slik at hun får spise middag i fred og ro der. Etter en måneds pause fra beite var jeg litt usikker på hvordan det ville gå å sette henne inn igjen, men det går etter all forventning. Noen av de andre hestene vil hilse på henne, noen overser henne, ellers er det rolig og fint. Det har dessuten vært utrolig fint vær denne uken så hestene har fått stå uten dekken og kost seg i sola, så jeg tror Frøya har kost seg skikkelig. Det er viktig å få være sammen med andre hester!

I rideskolen er hun eksemplarisk (vel, ikke egentlig, men sammenlignet med tidligere er hun en helt annen hest). Hun har sine dager hvor hun bare ikke vil samarbeide, men hun er ikke en «problem-hest». Det tok en tid, men med hjelp av mange ridetimer utenom rideskolen, og en instruktør som ridde henne og satte henne på plass med jevne mellomrom, har hun blitt mye bedre. Hun er mer villig til å jobbe. Når hun kom kunne hun omtrent ikke galoppere, men nå galopperer hun mer enn gjerne, og jeg mistenker at hun faktisk synes det er gøy, til og med!

Når hun har vært så dårlig i magen (og kanskje blitt fra tatt noe av maten sin oppe på beite) har hun gått ned litt i vekt og blitt litt for tynn. Hun får ganske mye mer mat nå, og siden hun står alene får hun også i seg alt sammen. Det hjelper nok på, for hun er blitt så energisk, så våken. Det er liv og lys i øynene hennes, hun ser mye mer våken ut og følger mer med. Jeg har ikke sett henne slik før, og det er bare helt fantastisk å se!

Denne siste måneden har jeg dessuten følt at jeg virkelig har fått kontakt med henne. Det er tydelig at hun reagerer når hun ser meg, og at hun vet hvem jeg er. Hun søker mer kontakt enn tidligere, og stoler mer på meg, tror jeg. Vi har kanskje rett og slett bare blitt godt kjent med hverandre! Og sånt tar naturlig nok tid. Men nå er vi her, endelig. Frøya er alt for meg, rett og slett. Jeg skal ha henne med meg resten av livet. Det har vel ligget i kortene en stund at det måtte bli en Frøya-tatovering, og at det er et år siden hun kom er en helt ypperlig anledning. Fire dager før årsdagen fikk jeg det gjort.

Underveis har jeg mange ganger satt spørsmålstegn om jeg er god nok, om hun kanskje burde hatt en annen forrytter som er bedre og flinkere enn hva jeg er, men har heldigvis vært så egoistisk at jeg har villet ha henne helt for meg selv. Så da har hun fortsatt å være min da, og blir bare mer og mer min for hver dag som går. Når de mørke tankene kommer, er det tanken på Frøya som holder meg gående. Jeg har en grunn til å stå opp om morgenen, jeg har en grunn til å komme meg ut av huset hver dag, jeg har en grunn til å sørge for at kroppen min er sunn og frisk, hun har rett og slett gitt meg en grunn til å leve.

Nytt år, men same procedure as every year

Det er noe som ligger og ulmer. Noe vondt og ubehagelig som ligger som et trykk rundt tinningene mine. Et eller annet aktivt driver å sniker seg innpå meg. Når jeg tenker over det, er det jo dette som skjer hvert år, på starten av året. De første 3 månedene er ofte de verste. Jeg bare klarer som regel ikke se det der og da. Jeg har egentlig ikke sett det før nå. Jeg har tenkt at januar er en vanskelig måned, og jeg har trodd at det handler om selvskading, men jeg skjønner nå at det gjør visst ikke det likevel. Nå ser jeg at den vanskelige perioden har pleid å strekke seg ut over januar. Ofte er et mønster lettere å oppdage når man har fått det mer på avstand.

Jeg føler meg oftere nedstemt. De positive følelsene blir både mindre og svakere. Tankene om «å gi opp» og «det er ingen vits» dukker opp stadig oftere. Jeg trekker meg mer og mer unna andre mennesker, og har større tilbøyelighet til å ta dårlige valg. Det skal mye mindre til for å gjøre meg trist, usikker og opprørt. Blir jeg først lei meg så blir jeg veldig, veldig lei meg. Jeg har en liten djevel på skulderen som til stadighet minner meg på hvor nyttesløst, meningsløst og håpløst alt egentlig er. Når jeg er sammen med andre så klarer jeg å «ta meg sammen», noe som bare gjør at jeg føler meg verre fordi det føles som jeg er falsk.

Det har altså vært slik i flere år, uten at jeg vet hvorfor det skjer. Tanken på et nytt år er deprimerende nok i seg selv, alt presset om å bli ny og bedre, alt slankepresset, perioden hvor sykdommer som omgangssyke og forkjølelser herjer verst (=automatisk økt angst), mye dårlig vær (selv om «vi går mot lysere tider»), vakuum etter den intense julegleden (og det slitsomme julestresset). Men jeg vet ikke, det er ikke noe konkret årsak jeg kan sette fingeren på.

At jeg denne gangen oppfattet det allerede i januar er helt utrolig. Vanligvis så er det små steiner som begynner å rulle også får de med seg større og større steiner og alt skjer så snikende og gradevis og uten den fjerneste anelse om hvordan jeg har havnet der, har jeg gang på gang endt opp helt på kanten av stupet.

Når jeg er obs på hva som er i gang og skjønner hva det er som skjer, så kanskje kan jeg være litt i forkant. Ta tak i ting litt tidligere, be om hjelp litt tidligere, Kanskje kan vi forebygge, og håndtere situasjoner som oppstår, når de oppstår, i stede for å måtte drive med brannslukking, slik som alle andre år, fordi det allerede hadde gått for langt. Kanskje.

Den der komfortsona

Det finnes mange uttrykk om komfortsona; «life begins at the end of your comfort zone», «outside of your comfort zone is where the magic happens», «everything you ever wanted is one step outside your comfort zone», osv. Det finnes ingen positive bilder eller uttrykk som omhandler komfortsona, og det er litt trist. For mange mennesker, i mange tilfeller er det faktisk sant at man må ut av den, men det er ikke slik at det er det ENESTE riktige.

Å innse at jeg ikke MÅ presse meg selv ut av komfortsonen for «å komme noen vei her i livet», det er kanskje det viktigste tanke-verktøyet jeg har lært meg. Jeg skrev et innlegg om dette for to år siden, og deler litt av det igjen (eksemplene jeg kommer med i innlegget er relatert til spiseforstyrrelsen, men denne tankegangen gjelder i mange andre sammenhenger også):

«Mennesker med AS (aspergers) har ofte mindre komfortsone enn mennesker uten AS. For «folk flest» er nøkkelen å presse seg ut av komfortsonen, fordi det da blir alt så mye bedre og friere og magisk og hipp hurra. For mennesker med AS er livet utenfor komfortsonen utrygt, overvelmende og faretruende. Det betyr ikke nødvendigvis at man er dømt til å leve et liv i en komfortsone trangere enn innsiden av en livmor i tiende måned.

Jeg har tidligere presset meg selv langt utover det jeg var komfortabel med, som jeg kjente var helt feil. Jeg ble fortalt at det var (blant annet) spiseforstyrrelsen i meg som gjorde at det kjentes feil ut, og at jeg MÅTTE gjøre det som var «vanlig» og oppføre meg «normalt». At det var den ENESTE måten man kunne bli «frisk» på. Det kan jo stemme, om man bare ser fullstendig bort fra at ikke alle mennesker fungerer på nøyaktig samme måte.

For det som gjør min komfortsone større, er trygghet. Forutsigbarhet. Rutiner, rammer og struktur. Jo tryggere jeg er, jo mer klarer jeg, jo friere blir jeg. Og mer fleksibel. Jo mindre stresset jeg er, jo større blir komfortsonen.

Altså, ved å ikke presse meg selv til å gjøre skumle ting, blir jeg såpass trygg at jeg etterhvert klarer gjøre skumle ting (av fri vilje). Det gjelder alt fra hverdagslige ting, til større ting. Det tar tid å utvide en komfortsone. Mange (tilsynelatende) små ting som over tid må være på plass, for at en generell følelse av tryggheten skal komme og livet skal føles nogen lunde stabil.

Når det feks gjelder spiseforstyrrelsen, lå svaret aldri i å slutte å telle kalorier, spise forskjellige typer mat hver dag, eller flytte rundt på mine fastspikrede spisetider. Etter å ha fått bygget opp denne «generelle følelsen av trygghet» over tid, er det nå ikke noe større problem å spise til andre tider dersom jeg har en avtale som krasjer med spisetiden, eller prøve en ny rett en gang i blant, eller ikke lengre telle hver eneste lille kalori i hver eneste lille ting hver eneste dag. Den største forskjellen er likevel den ingen kan se, nemlig det som foregår inni meg.

Litt struktur og oversikt må jeg få ha, og jeg tenker det er helt innafor så lenge det er jeg som har kontrollen over det, og ikke det som har kontrollen over meg. Alt er ikke bare fryd og gammen, men som alltid - målet er en overkommelig hverdag.»

Realistisk optimisme?

På ene siden har jeg de som er blindt optimistiske, som forteller meg at det kommer til å gå bra, at jeg kommer til å bli frisk, håper jeg jeg blir «bra snart», som ønsker meg «god bedring» (som om jeg lider av noe man kan bli bra av?)! Mennesker som ikke kan så mye om aspergers eller de tingene jeg sliter med, mennesker som ikke har den faglige kunnskapen eller erfaring med det. Det er ment godt, jeg vet jo det, men jeg kan ikke tro og håpe på at jeg skal bli «frisk», for det er det ikke mulig for meg å bli. Det er vanskelig at andre skal gå rundt og håpe og vente på at jeg skal bli frisk, for det er urealistisk. Jeg kommer bare til å skuffe dem.

På den andre siden er det fagfolka, helsepersonell, både i og utenfor behandlingsteamet mitt, som stempler meg som «kronisk», som har deprimerende lite tro på hva jeg kan klare, som forventer at jeg skal falle, som regner med at det kommer til å gå nedover igjen på et eller flere områder. Som ikke engang tenker tanken på at det finnes en mulighet for at jeg ikke skal skade meg selv. Vi jobber ikke med å få meg «frisk», det har vi ikke gjort på mange år nå. Målet er hele tiden å stabilisere og tilrettelegge. Jo mer forutsigbart og avklart ting er, jo mildere er symptomene. Og det er bra, og det er vel sånn det må være, men kan vi ikke tillate oss å ha litt TRO, og se litt LYST på fremtiden min?

For meg er ting veldig enten-eller. Jeg foretrekker at det er slik, men for en gangs skyld så skulle jeg ønske det ikke var så sort-hvit. Det går ikke an å se bare en side. Akkurat her trenger jeg en mellomting. Realistisk optimisme.

Det er som å være født med bare en fot. Den kommer aldri til å gro ut, men jeg kan få en kunstig fot. På den ene siden gjør det at jeg utad kan se helt normal ut, og ved hjelp at også andre hjelpermidler, kan jeg leve et tilnærmet normalt liv. På den andre siden er det likevel noe som er annerledes, og det kommer det alltid til å være.

Når alt blir svart

Det er HELT absurd hvor glad jeg er i ponnien. Hesten min. Hun er ikke min, egentlig, men uten å nøle kaller jeg henne min. Det er jeg som har henne, jeg som rir henne, jeg som steller henne, jeg som kjøper dekken og grimer og alle småting hun trenger. Jeg som hver kveld vasker rumpe, lår og bein i periodene hun er ekstra dårlig i magen sin. Jeg som nesten bekymrer på meg magesår, fordi jeg er så redd hun ikke skal ha det bra. Jeg som gjør alt i min makt for at akkurat hun skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg som elsker henne av hele mitt hjerte, elsker henne mer enn noe annet. Hun er MIN.

Jeg føler at jeg får bedre og bedre kontakt med henne, og båndet mellom oss blir sterkere og sterkere. Hun reagerer annerledes på meg enn hun gjorde i starten, jeg er ikke lengre i tvil om at hun kjenner meg igjen og vet hvem jeg er. Når jeg rir kan jeg ofte kjenne hva hun tenker og hva hun pønsker på, jeg kjenner bevegelsene henne, og er komfortabel og trygg. Jeg har prøvd å ri andre hester innimellom, og da er det plutselig som om jeg ikke kan ri, jeg må holde meg fast i salen og har dårlig balanse og får ikke til noe som helst. Man lærer mye av å ri forskjellige hester, men jeg rir ikke for å lære, jeg rir for å ri Frøya. Jeg vil bare ri henne, vil bare være med henne. Sammen blir vi bedre, begge to. På samme måte som noen hester kalles en "enmannshest", er jeg et "enhestmenneske".

Og helt uten å vite det om det selv, gjør hun uendelig mye for meg. Jeg har det veldig tungt til tider. I noen øyeblikk låser det seg helt for meg og alt er så mørkt at jeg vil bare dø, jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke mer. Men jeg kan ikke, så det jeg vil da er å skade meg selv alvorlig, skade meg så mye jeg overhode klarer, lemleste meg selv fullstendig, til jeg er nærmere døden enn livet. Da er det èn eneste ting som stopper meg, og det er tanken på Frøya. Jeg må være hos henne, jeg må være der for henne, jeg klarer ikke tanken på å ikke kunne ta vare på henne, ikke et eneste sekund.