La Linnèa Leve

Jeg unngår folk fordi jeg tror jeg er kjedelig og vil unødig plage andre med det. Samtidig vet jeg at man på mirakuløst vis kan bli i godt humør av å treffe andre mennesker. Man kommer bare ikke på det før man har kommet seg ut og møtt dem. 

-Linnèa Myhre

Bloggen hennes er superdeprimerende og kynisk, men den er ærlig. Jeg leser den og tenker at... ja for faen, det er faktisk sånn det er. Og jeg synes det er tøft av henne å skrive om det. Hun har det tung på flere områder, og pakker det ikke inn i fine farger og myke bamser. Nå for tiden kan man på p3.no se en serie som heter "La Linnèa Leve", som er et oppmuntringsprosjekt med/om/for Linnèa. En kompis av henne fra p3 tar henne med på diverse aktiviteter for å prøve å gjøre henne lykkeligere. Anbefales.

Kreftene som river

Tvangstankene er Havet. Noen ganger er det urolig og bølgene slår innover land, andre ganger er det blikkstille. Flo og fjære kommer og går om hverandre. Vannet er varmt eller kaldt. Det kan være deilig å svømme i, men det finnes mange understrømmer man kan bli tatt av.

Angsten er Vinden. Det kan være vindstille, det kan være full storm, det kan være alt i mellom. Vinden kan vare og vare og vare, og noen ganger må du bare legge seg ned og holde deg seg fast, mens du trygler den om å stoppe, til tross for at den ikke hører deg. Eller det kan komme et vindkast ut av ingenting som gjør at du mister balansen.

Spiseforstyrrelsen er Temperaturen. Temperaturen varierer hele tiden og er uforutsigbar. Den globale oppvarmingen henger som en konstant «trussel» over hodet ditt, for varmen skal visst bli enda varmene, kulden skal visst bli enda kaldere, varmen skal være varm enda lenge, kulden skal være kald enda lengre, og 2 pluss 2 blir alt annet enn 4.

Depresjonen er Dagslyset. Det kan være lange mørke perioder med små lysglimt innimellom, eller det kan være lengre lyse perioder med korte, mørke perioder. Slik dagslyset er her oppi Nord. Når lyset kommer, blir du euforisk og tror det har kommet for å bli. Slaget i magen er hardt når mørket kommer snikende igjen, og du klarer ikke helt tro på at lyset vil komme tilbake igjen.

Alle fire har forskjellige styrker, og kombinasjonen av de forskjellige utgjør hvordan jeg har det. Noen ganger har de gjerne hverandres «egenskaper» om hverandre, og det er umulig å ha oversikt. Kaos regjerer. Men det vises som regel ikke utenpå, for alt foregår inni hodet mitt og i sjelen min.

Temperaturen (den globale oppvarming) smelter poler, som øker vannstanden i havet. Havet (golfstrømmen) påvirker også temperaturen. Vinden kan blåse opp havet, og også påvirke temperaturen. Dagslyset (det vil si mangel på dagslys) gjør både havet og vinden skumlere. Mangel på dagslys gjør at temperaturen faller.

Havet kan plutselig bli springflo. Vinden kan plutselig bli orkan. Dagslyset kan forsvinne helt bak tunge skyer. Og temperaturen er det liksom alltid noen som er misfornøyd med.

Værmeldingene er aldri til å stole på. Jeg vet liksom aldri hva som kommer og hvordan kombinasjonen blir. Det er aldri tid til å forberede seg. Nervene mine ligger utenpå huden og jeg føler meg helt forsvarsløs.

Klein reaksjon på legning

Når jeg skriver om å være skeiv, er jeg gjerne litt eplekjekk. Jeg verken skammer meg, eller er inni noe skap. Spør noen direkte, kan jeg fortelle. Kommer det naturlig opp, kan jeg si det. Men jeg tar det ikke opp frivillig, for jeg føler ikke noe behov for det. At jeg ikke skjuler det, betyr ikke at jeg trenger fortelle det til alle og enhver. Jeg har IKKE noe problem med at noen forteller det til «alle og enhver» dersom de ønsker å gjøre det.  

Problemet er at folk nærmest forventer at dersom man er skeiv,

så skal man si det (helst presentere navn, alder og legning når man hilser på noen),

"snakke ut" om det, svare på dumme (yeah, I said it) spørsmål.

Javisst er det noen skeive som «sliter» med at de er det, som kanskje synes det er vanskelig å fortelle det, som gjerne vil snakke om det. Men det er faktisk ikke ALLE som har det sånn.

Jeg bruker forøvrig konsekvent ordet skeiv, fordi (jævla) homo og (traktor)lesbe ofte brukes som skjellsord, mens skeiv er et ubelastet ord.

Også alle disse «standard» spørsmålene da.

• Hvor gammel var du da du fant ut at du var skeiv?
• Når kom du ut av skapet?
• Hva sa foreldrene dine da du fortalte det?
• Hva sa familien din første gang du kom hjem med en kjæreste av samme kjønn?
• Vil du adoptere, eller ha egne barn?
  

Joda, jeg kan godt svare jeg, også kan jo du svare på de samme spørsmålene etterpå. Fair and square det, vel...

• Hvor gammel var DU da du fant ut at du var hetero?
• Hva sa DINE foreldre da du fortalte dem det?
• Hva sa DIN familie første gang du kom hjem med en kjæreste av motsatt kjønn?
• Vil DU adoptere, eller få egne barn?

Mange forteller dessuten om venninner/kompiser/slektninger/klassekamerater/ect som er skeiv, og om hvor sinnsykt greie folk de er, altså, skikkelig bra mennesker, liksom. Som for liksom å forsikre meg om at det er helt grei for de at jeg er skeiv. Som for å gi med deres velsignelse.

Men det er jo virkelig oppriktig godt ment, det er jeg helt klar over, så jeg kan liksom ikke si noe på det heller. Jeg bare synes det blir så... kleint. Tilgjort. Unaturlig.

Sånn på tampen, er utrolig bra video; «When Did You Choose to Be Straight?». En reporter spør randomme folk på gata: Do you think people are born gay or choose to be gay?

Pappa - min helt!

Det er en klisje, men jo, jeg har faktisk verden beste pappa! Han stiller alltid opp og gjør alt for meg, og sånn har det alltid vært. Trenger jeg noe så setter han, om nødvendig, himmel og jord i bevegelse for at jeg skal få det. Han støtter meg alltid, selv om han nødvendigvis ikke er enig med meg. Skal jeg bort, er han alltid sjåfør. Feks, en gang ringte jeg han og spurte om han skulle til «byen» en formiddag, noe han ikke skulle, men han sa han kunne kjøre meg. Jeg sa neida, nei takk, han trengte ikke det. Men fem minutt etterpå ringte han igjen og spurte om jeg var helt sikker på at han ikke skulle kjøre meg, han kunne godt gjør det altså!

Når jeg drar hjem for å spise middag, så kan jeg bare «bestille» hva slags vegetarmat jeg vil ha, og kokken pappa disker opp med alt fra vegetarlasagne til kikerteburgere. Han er kokk, og lærer på restaurantfag på den lokale videregående. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger elever eller tidligere elever av han har kommet bort til meg, ofte på fylla (av en eller annen grunn), og sagt «er ikke du datra til W.? Duh, han W., han er en jævli bra fyr! Ordentlig flott fyr altså!».

Jeg har alltid sett så opp til pappa. Da jeg var rundt tre år falt jeg ned trappa fordi jeg gikk med hendene i lommene, akkurat som pappa (etter det sluttet pappa å gå med hendene i lomma. Jeg har enda arr under haka). Jeg ville være som han, gjøre som han! Gjennom nesten alle barnehage- og barneskoleårene, spiste jeg og pappa frokost sammen, på kjøkkenet. Ikke ved kjøkkenbordet, men med «skjærefjølskuffa» trukket ut som et lite bord. Veldig gode minner! I dag er noe av det koseligste jeg vet å dra hjem og spise kveldsmat, gjerne grøt, med pappa, mens vi spiller kortspill. Mamma spiller aldri med oss, så det er liksom min og pappa sin greie.

Vi har samme type humor, og har mye til felles. Et år fikk jeg et hockey-bordspill i julegave fra han, et annet år fikk han bilbane i bursdagsgave fra meg, og vi har hatt mye gøy med de. I år fikk han en fjernstyrt bil i bursdagsgave, og i dag fikk han et fjernstyrt helikopter, noe vi begge synes er kjempegøy å holde på med. Pappa har lært meg å sykle, å gå på ski, å kjøre bil.

Er så glad i pappaen min! ♥

Et av mine favorittbilder! Sommeren 2008, vi er på fisketur.

Pappa stakkars har virus på balansenerven, så må

jeg holde han fast i jakken så han ikke mister balansen

og faller i vannet når han kaster. Haha.... 

Jeg og pappa (og Roxy) har lunsjpause å tur, nå i sommer.

Soyakua

La meg fortelle om mitt favoritt«dyr»; nemlig soyakua. I likhet med andre dyr, får man også fra soyakua ting som burgere, nugets, «kjøtt»boller, «kjøtt»kaker, forskjellige pølser, «kjøtt»deig, bacon («facon»), i tillegg til ost, melk, yoghurt, fløte, is, sjokolade, ect.

Mange mener de ikke liker soyating, de har nemlig smakt soya et-eller-annet* (EN ting) og det smakte høgg! Skjerpings... Verdens dårligste unskyldning. Det er som å smake på druer/brokoli/øl og så konstantere at du ikke liker frukt/grønnsaker/alkohol. Du liker ikke ALLE kjøttprodukter, gjør du vel?

Tror de fleste hadde sett rødt dersom jeg skulle vært mot enkelte kjøttetere, slik enkelte kjøttetere er mot meg. Blant annet var det en på jobben i dyreparken som synes det var sååå teit at jeg spiste vegetar, og sa rett ut til meg «jeg skal si Æsj så kjedelig!, hver gang jeg ser at du spiser noe vegetar». Vært mot andre som du vil andre skal være mot deg osv... TENK om jeg skulle begynne si «ÆSJ SÅ BARBARISK» når jeg så noen som spiste kjøtt?

Vegetarmat er utrolig godt! Jeg vil (naturlig nok) anbefale det på det varmeste, både av etiske og miljømessige grunner. En eller annen smarting har startet en internasjonal kampanje som heter Meatfree Monday, eller Kjøttfri Mandag, om du vil.

FNs klimapanel har beregnet at en person som går over til å spise en vegetarrett i uka, reduserer sine CO2-utslipp med 170 kilo i året. Hvis alle nordmenn gjør dette, tilsvarer det utslippene til 360.000 biler!

HER finner du hovedsiden, og HER finner du den norske siden. Du finner også mange gode oppskrifter, dersom du trenger tips til et fullverdig, deilig vegetarmåltid. Flere herlige (veganske) oppskrifter finner du på DENNE siden. Ta en titt og la deg inspirere!

...ren, naturlig mat!

Jeg skrev for noen uker siden litt om et veldig bra og inspirerende foredrag om mat/kosthold jeg var på. Foredragsholder var overlege Berit Nordstrand (hjemmesiden), og temaet var «Optimal livsnytelse og minimal helserisiko med ren, naturlig mat». Jeg noterte så blekket sprutet underveis, og vil gjerne dele litt av det. Bottom line var at vi trenger proteiner, fett OG karbohydrater, men av de rette typene.

Når jeg skiver "vi", er det altså Ola og Kari Nordmann.

Maten vår

Vi er veldig opptatt av merkeklær, fine biler, ny teknologi, dyre ferier, men maten vi putter i oss, selve drivstoffet til kroppen vår, til livet vårt, vil vi helst ha så billig som mulig (samtidig bruker vi faktisk 20% av matbudsjettet vårt på godteri og brus). Vi lar oss lokke av tilbud på billig mat. Dessverre er (som oftest) ikke den billige maten (eller «gratis mat», som Berit kalte det), bra mat. Kjøttdeig til 19 kroner, nudler til 10 kroner, fiskepinner til 1 krone stykket gir oss ikke den næringen kroppen vår trenger. Vi trenger heller ikke mat fulle av tilsetningsstoffer, feks brød i plast, juice, tacolefser, ferdigsupper osv, som har holdbarhet i to år. Det beste er å (i utgangspunktet) kun handle varer fra fryse-, kjøle- og ferskvaredisken. Det er fryktelig unaturlig å kjøpe en pakke «ihjelkokt» juice som kan stå varmt og er holdbar til 2013, i stedenfor en pakke kaldpressa juice i kjøledisken.

Fett

Ca 60% av hjernen består av fett, og trenger sunt fett for å holde seg frisk. For lite næring til hjernen (dvs for lite sunt fett og for mye raske karbohydrater) gir oss dårlig psykisk helse og gjør oss ukonsentrerte. Rett fett er altså fryktelig viktig, men vi får i oss for mye mettet (feil) fett gjennom feks kjøttdeig, mens vi er livredde for det sunne fettet vi faktisk trenger, feks det fra melkeprodukter. Vi drikker ekstra lett melk og spiser mager ost. Hjernecellene får ikke mye næring ut av lettost med 8 % fett! Det er også «tull» å spise plantemargarin i stede for meierismør.

Karbohydrater

Karbohydratene vi trenger, de såkalte «trege» karbohydratene, får vi fra feks grovt mel. Kun 17% av matmelet vi bruker i dag, er grovt mel. Vi spiser hvit ris, som ikke inneholder noen nyttige næringsstoffer, det er som å spise sukkerkorn. Skal man spise ris, burde det være byggris, som inneholder svært mye av det kroppen trenger, i tillegg til at den gir energi.

Grønnsaker og helse

«Før i tiden» ble man syk plutselig, fikk fort høy feber, og ble like fort frisk igjen. I dag er vi gjerne syke lenge, og føler oss slapp og i dårlig form i lang tid etterpå, noe som tyder på et generelt dårligere immunforsvar. Berit snakket også om kroppens forsvar mot kreftceller, og sammenlignet det med en Pacman. Pacman tikker rundt og spiser kreftcellene i kroppen, og får energien sin fra grønnsakene vi spiser. Vi har også en Pacman i hodet, som spiser våre døde hjerneceller og gjør plass til nye. Også den i hodet trenger grønnsaker for å få energi. Men disse Pacmennene får ikke den energien de trenger. Det er nemlig kun 5% av ungene og 17% av voksne som får i seg nok frukt og grønt. Grønnsakene vi kjøper i butikken, har forøvrig mye mindre næring/vitaminer/mineraler enn de hadde «før i tiden», fordi jorda de gror i er så brukt og manipulert. Det kan være snakk om opptil 80% reduksjon. Dette gjelder da kun butikkgrønnsaker, og ikke økologiske grønnsaker, som er mye bedre, men som vi ikke er så flinke til å kjøpe fordi de gjerne koster mer.

Lettprodukter

Vi lar oss friste av illusjonen om at lettprodukter er så sunt, og kjøper produkter med syntetisk søtstoff, som feks sukkerfrie pastiller og lettbrus. Syntetisk søtstoff er mellom 30 og 600 ganger søtere enn sukker, og kroppen klarer ikke skille på syntetisk og ekte søtstoff. Dermed går sukkertoleransen vår går til himmels og sukkersuget blir enormt. Man må ha mer og mer syntetisk søtstoff for å tilfredsstille det nye søtsuget. Dette gjelder også «naturlige» sukkererstatninger som feks sukrin.

Ferdigmat

Det trenger ikke ta ekstra tid å lage mat fra bunnen av, det er en vanesak. «Tidsklemma» er et begrep fra ferdigmat-kjedene, som skal få oss til å tro at ferdigmat skal gjøre livene våre så mye bedre og lettere. Ferdigmat inneholder syntetiske fettstoffer og palmeolje (som ikke inneholder omega3, noe av det viktigste fettet vi trenger), raffinert stivelse/sukker, lite antioksidanter, høyt saltinnhold og syntetiske vitaminer. Dette fører til feilernæring, som kan vise seg som feks svekket immunforsvar, dårlig hukommelse, konsentrasjonsproblemer, depresjon, energiløshet, uro, søvnforstyrrelse, eksem, asma, ol). Vi skal kun ta 1.5 gram salt om dagen, men får i oss 10 gram. Problemet er ikke det saltet vi strør på maten under matlaging eller når vi spiser, for 75% av saltet vi spiser får vi faktisk fra ferdigmat. Spiser man feks en fjerdedel av en frossenpizza får vi i oss ca 15 gram salt, dvs salt nok 10 dager.

Andre "fun-facts"

-Mye mat inneholder «matsminke», som gjør noe med smak, lukt, utseende, det vil si det tilsettes ting kun for å gjøre det mer tiltalende. At det smaker tomat/brokoli/vanilje osv betyr ikke at det faktisk inneholder det, men at det er syntetiske tilsetninger.

-Oste-topping vi kjøper i butikken, inneholder ofte nesten ikke ost. Du har kanskje sett at det heter «Revet» eller «Pizza-topping»? Det er fordi det ikke er ost, og de har heller ikke lov å kalle det ost.

-I følge WHO lider en av fire av psykiske lidelser. I Norge er tallet en av tre (typiske mangler i kostholdet til psykisk syke; omega-3 (finnes ikke i ferdigmat), tryptofan, tyrasin, magnesium, b-vitamin/folinsyre.)

Kors på halsen

"I denne dokumentaren forteller to søstre om hvordan det er å ha en lillesøster som skader seg. Ida er i begynnelsen av 20-årene og er betegnet som en av landets verste selvskadere. Hun må kutte seg for å holde angsten i sjakk og for å kjenne at hun lever. Den selvpåførte smerten lindrer Idas indre kaos for en stakket stund. Så lenge endorfinene flyter i blodet hennes. Ida begynte da hun var ti år gammel. Nå haster det for henne å bli frisk."

Det er så viktig å snakke om dette temaet. Men er det virkelig nødvendig å fortelle om det verste av det verste? Jeg tenker at de mange selvskadere som leser, vil få «mindreverdighetskomplekser». For det er en farlig standart å sette. At det ikke er ille før blodspruten står i taket. Før man må sy over hundre sting (på en gang). Før man skjærer ned til beinet. Før det er så alvorlig at man ikke er sikker på om man overlever. Før man blir betegnet som "en av landets verste selvskadere". Og det haster ikke å bli frisk før man har holdt på over halve livet sitt. Sånn helt satt på spissen... Det blir som med spisefortyrrelser; får en anorektiker høre om en annen anorektiker som har gått ned så og så mye, eller har en så og så lav bmi, så vekkes konkurranse-instinktet. Dessverre.

Boka starter med et forord av Svein Øverland, og jeg husker ikke ordrett hva han skrev, men han påpekte at selvskading ikke handler om hvor dypt eller mye man kutter/skader seg, og det er veldig viktig å få med seg!  

Det er tydelig at boka er skrevet av en sterk familie. Omsorg og kjærlighet lyser gjennom i hvert kapittel, hver side, hvert avsnitt, hver setning, hvert ord. Rørende, vakkert, nydelig. Og triggende. Det er min mening, og jeg har snakket med andre som er enige med meg, og andre igjen som er uenige. Kom over dette herlige og rørende innlegget, om ei som føler hun har fått god hjelp av boka og av Ida sjøl. 

Jeg har søkt opp bloggere som har skrevet om boka. Ida Storm selv har tydeligvis gjort det samme, for hun har kommentert hos disse bloggerne, og forsvart/forklart seg i forhold til dette med at det "reklameres" med at hun er (eller var) en av landets verste selvskadere, noe hun naturlig nok ikke har bedt om å bli kalt. Hun sier seg enig i at det er uheldig å "rangere" selvskadingen, da det ikke er selve skaden/såret det egentlig handler om, men smerten man har inni seg. Den smerten kan være like stor i et risp, som i et sår som krever hundre sting.

Selv om jeg ikke helt har sansen for boka, så har jeg absolut "sansen" for Ida og den herlige familien hennes. Man blir jo mer eller mindre kjent med dem gjennom boka, og jeg er oppriktig glad for at Ida i dag har det bedre og er på rett vei!  

Å kle seg i døde dyr

NOAH etterlyste bloggere på facebooksiden sin. Jeg sendte mail med bloggadressen min og fikk en forespørsel om å blogge om fakkeltog mot pels 2011.  Dette kan være et avgjørende år i pelskampanjen, og det trenges mest mulig fokus på pelsindustrien og fakkeltoget mot pels i november. Selvsagt vil jeg hjelpe til å spre dette!

Jeg synes det er vanskelig å skrive om pels. Det er så mange grusomme overgrep mot dyrene, det er jeg så veldig klar over, og å sitte å bla opp fakta og bilder som bekrefter det, gjør fysisk vondt. Egentlig tenker jeg at det skulle ikke være nødvendig. Folk skulle ikke bruke pels i dag, når vi vet det vi vet om pelsindustrien. Men sånn er det (utrolig nok) ikke.

Noahs reklamefilm mot pels.

Visste du at det i Norge finnes omtrent 300 pelsfarmer som driver med oppdrett av mink og/eller rev, hvor det drepes rundt 800.000 dyr hvert år? At minken vanligvis gasses i hjel og revene vanligvis drepes med strømelektroder i munn og endetarm? Eller at pelsfarmene mottar 50 millioner kroner i statlig støtte, hvert år? Eller at KUN er 7 av 10 er motstander av pelsdyroppdrett? (kilde)

Og dette er snakk om Norge. Pelsoppdrett i utlandet er et «eventyr» for seg selv. Vi har hørt om og sett artikler om dyr, som feks katt, hund, vaskebjørn, osv, som flås levende i Kina og pelsen havner i Norge.

Ok. Kanskje pelsoppdrettsdyr har "bedre" forhold i Norge enn i andre land, men det er fortsatt ikke greit å avle frem og drepe dyr, selv om det var mote i urtiden. Det er direkte unødvendig. Er du enig? Bli med i fakkeltog den 12 november, i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Sarpsborg og Tromsø. Mer info finner du HER.

Eventyret om Angsten

"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret, for i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å slåss mot uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover, ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret: - Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyret."

Forfatter vet jeg ikke, men dette eventyret er fra "Mestringsbok ved angst", som kan kjøpes på psykopp.no

Nasjonalisme

Jeg er ikke så god i politikk (og krig og fred og sånn). Jeg mener, jeg har mine egne, sterke meninger, men er det noen som vil diskutere med meg, er jeg redd jeg redd for å ikke finne ordene jeg trenger til å forsvare meg/saken min, eller at jeg ikke har nok fakta til å delta i en god diskusjon. I bunn og grunn er jeg redd for å drite meg ut. Samtidig som jeg jo elsker å diskutere!

Mange forbinder «nasjonalisme» med nazister, «Norge for nordmenn», osv, og det har vært enda mer fokus på det etter 22.07. En del reagerte på at mange hadde det norske flagg som profilbilde på facebook. Flere skrev «det er jo akkurat det HAN vil!». Jeg var en av de som stolt hadde flagget som profilbilde, for meg som et symbol på at Norge står samlet. Selv folk Sverige, Danmark, England, ja folk fra hele verden, hadde et norsk flagg som profilbilde en tid, som et symbol på støtte og kjærlighet. Og da blir det vel feil å si at det er et symbol på «Norge for nordmenn».

Kanskje tørr jeg ikke kalle med nasjonalist, fordi det er et såpass belastet ord. Jeg elsker Norge, og mener det er et fantastisk land med fantastiske folk og et fantastisk språk. Det betyr ikke at jeg synes Norge er mer verdt eller er viktigere enn andre land.

I Dagbladets lørdagsmagasin 10 september skrev Thomas Hylland Eriksen et innlegg om nettopp dette, hvor det blant annet stod:

«Farlig blir nasjonalismen først når skepsisen til de andre blir sterkere enn kjærligheten til ens egne. (...) Den farlige varianten av nasjonalisme skyldes ikke at folk elsker sitt fedreland, sine romantiske 1800-tallspoeter, sin folkemusikk, sine religiøse tradisjoner og sin tradisjonelle mat. Farlig blir det først når man gjør alt dette og samtidig nekter å akseptere at andre mennesker kan ha nøyaktig de samme følelsene ovenfor helt andre tradisjoner eller kulturuttrykk, og at de er like mye verdt som en selv.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Alt er ikke svart eller hvitt, heldigvis.

Bakemester Harepus – grove urtescones

I mangel på hjernekapasitet, skal jeg i dag poste en... *trommevirvel*....OPPSKRIFT! Føler meg litt som ei blogg-hore men ok, ikke noe galt i det altså, kjør på. Gir også et lite innblikk i mitt hjernedøde hode (føler strengt tatt at den setningen snakker for seg selv).

Oppskrift på GROVE URTESCONES!

-7 dl grovt mel (feks sammalt spelt)

-4 ss hakkete urter (feks oregano, dill, rosmarin, estragon)

-3 ts bakepulver

-1 ts salt

-2 ts fruktose

-50 gram smeltet smør

-2.5 dl melk (evn annet flytende, som feks kesam, yoghurt, smøreost, ol, jeg pleier blande i hytt og pine det jeg har for hånd/i kjøleskapet)

Bland sammen det tørre først, ha så i det våte. Elt lett sammen. Lag små flate "kaker" (eller no') i passende størrelse. Stek til de er gyldne og gjennomstekte.

225 grader i ca 15 min.

Jeg husker ALDRI å sette på ovnen før jeg begynner, men nå sist gang så husket jeg det. Sånn bortsett fra at ovnen var helt kald da jeg var ferdig og skulle sette brettet inn i ovnen. Det jeg hadde gjort var nemlig å skru på LYSET i ovnen, ikke varmen. Sukk..

Så satte jeg de endelig inn da. Og la meg på sofaen. Og glemte de naturlig nok helt bort, ikke hadde jeg satt på klokka heller. De var heldigvis ikke svidd, men de hadde hevet seg skikkelig, så de lignet på en misfosterblanding av scones og rundstykke. Jeg stakk i den tykkeste med en gaffel, litt fordi jeg var sur fordi de hadde hevet seg sånn, og litt for å sjekke om de var gjennomstekt. Noe de ikke var. Siden jeg var hjemme hos foreldrene mine og baka, så gav jeg liksågodt opp og tvang pappa til å ta ansvaret for de videre. De ble litt brent. Og klarer pappa, som er KOKK, å brenne de, ja da kan det skje hvem som helst!

Mitt lille land

Det er ikke mulig at du ikke har hørt denne før, men man, eller jeg hvertfall, får ikke nok av den..

Mitt lille land

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut

blant vidder og fjord

Mitt lille land,

der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord.

Og der stillhet, og drømmer gror.

Som et ekko, i karrig jord.

Mitt lille land,

der havet stryker mildt og mykt, som kjærtegn fra kyst til kyst.

Mitt lille land,

der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst.

mens natten, står blek og tyst.

Mitt lille land

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut

blant vidder og fjord.

Mitt lille land,

der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord.

Og der stillhet, og drømmer gror.

Som et ekko, i karrig jord.

Flere artister har spilt inn sangen for tv, men Maria Menas versjon er virkelig nydeligst.

Sølvguttenes versjon var også utrolig nydelig!!!

Haddy N'jie, med fin rytme og herlig stemme

Samsaya, Vinni og TommyTee's versjon ekke så aller værst, den heller

Fantastiske Tone Damli Aaberge, vakker versjon på sin fine dialekt

Hmmm............?

Ren ondskap

Jeg hørte det først på radioen, rett etter at det hadde skjedd. Så for meg en liten bombe, som kanskje ville ødelegge et rom eller så. Av det lille jeg hørte, nevnte de ikke noe om verken døde eller skadde. Jeg tenkte ikke noe mer på det. Like etter var det familieselskap, med barn og mennesker og klemmer og øl og mat. Da jeg gikk en tur på do litt senere, slo jeg på tven for å se om det var noe om det på nyhetene. Bildene som møtte meg fikk meg til å synke gråtende sammen på gulvet; bilder fra noe som mest av alt lignet på en krigssone, mennesker med blødende sår i fjeset, slik vi så etter bombingen av busser og t-bane i London i 2005. Parkerte meg forran tv, opp med dataen og inn på facebook, hvor de fleste var rimelig kjappe med å fortelle at det gikk bra med de. Så plutselig, får nyhetsreporteren inn tips om skyting på ei øy. Om ungdom som panisk legger på svøm bort fra øya. Det er helt uvirkelig. Det kan ikke stemme? Men det stemmer. Det har skjedd, i vår vakre lille land.

På facebook ser jeg mennesker skriver at de håper alle sine venner er i trygghet. Det var også min første tanke, men etterhvert innser jeg at det er like ille uansett om noen jeg kjenner er blant de rammede eller ikke.

Når jeg legger meg, den 22.07.11, er det melding om tilsammen 14 døde, og tallet jeg står opp til får meg til å miste pusten; 84 drepte på øya! I skrivende stund er tallet nedjustert til 68. Det er fremdeles mye, men det er faktisk 16 "ekstra" familier som får sitt barn (mer eller mindre) trygt hjem, og det betyr uendelig mye. Fem stykker fra utøya er enda savnet, og leitingen har pågått i flere døgn nå. Samme gjelder i Oslo, leting etter døde pågår fortsatt i bygningen.

Jeg har så vanvittig mye på hjertet, så mange tanker. Så mye sorg, så mye redsel, så mye sinne. Så mange følelser. Jeg gråter, jeg krangler med folk på internett; folk som synes det er greit å dra ut på fest for å drikke og ha det gøy, bare timer etter hendelsene, folk som klager over at de normale sendingene på tv-kanalene går ut, folk som fortsetter som før med lystige statusoppdateringer fulle av smilyer, folk som sier (and I quote) «synd for de som var tilstede, selv kan jeg kan ikke gå å tenke på det, har nok med mitt ^^ ». Det provoserer meg noe helt vanvittig.

Er ikke dette tiden for å se lengre enn sin egen nese, så vet ikke jeg! Det setter virkelig ting i perspektiv. Dette er ikke noe som kun berører de omkommende, skadde og pårørende (slik noen later til å tro), dette er noe som har rammet det norske folk, vårt land! JEG tar dette som skjedde ytterst personlig, på vegne av meg selv, på vegne av det norske folk, på vegne av Norge. Unødvendig, motbydelig, avskyelig, ufattelig, uvirkelig handling. Direkte ondskap. (Gjerningsmannen fortjener ikke bli nevnt.) Så plutselig, så uventet, her i vårt vakre lille land.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror eller venn (Nordahl Grieg)

Folk som begynner snakke om dødsstraff! Snakk om dødsstraff, skal vi virkelig la denne grusomme handling endre noe så fundamentalistisk i fredsnasjonen Norge. Dette er noe vi har fått «skryt» av fra resten av verden, at vi hånderer dette med kjærlighet og omsorg i stede for hat og hevn.

Jeg sitter å skjelver, tårer i øynene og klump i halsen, med et hjerte som blør for Norge. Jeg klarer ikke tenke på noe annet, vanskelig å finne noe annet å snakke om. Jeg har tv-en på hele tiden, og det er det siste jeg tenker på når jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner. Hvordan skal det noen gang kunne bli «hverdag» igjen? Jeg er så uendelig liten, så hjelpesløs her oppe i Nord. Så takknemlig, for at jeg, ganske så tilfeldig, reiste hjem til Nord to dager før det smalt. Så redd for at det skal skje igjen. Så forferdelig trist for de omkommede, de skadde og de pårørende. Det er min sterke reaksjon, her jeg sitter trygt oppe i Nord, med alle mine kjære og nære i trygghet.

Denne helga har vi sett det beste og verste i folk. Det verste som er bomben og massakren, det beste er måten folk har tatt hånd om hverandre på, hjulpet hverandre. Vakkert å se så mye kjærlighet og medmenneskelighet midt i denne ondskapen som har rammet Norge. Fra mennesker i resten av Norden, Europa og verden, men først og fremst fra menneskene her i vårt vakre lille land.

'Love For Norway' by Iranian-American

cartoonist and artist Kaveh Adel 2011

Jeg tenker på de som var der, de som løp for livet, de som så sine venner bli skutt, drept, de som måtte gjemme seg blant døde mennesker, venner. De som ble jaktet på av en person som utga seg for å være politimann, som skal være tryggheten selv. Hvordan reiser man seg etter noe sånt? For ikke å snakke om de som ble skutt. Eller fylt med glassbiter etter eksplosjonen i Oslo. Hvordan føler man seg trygg igjen etter noe sånn? Hvordan kan noen føle seg trygg, når vi har sett at noe slik kan skje? Da er det så utrolig godt å se landets ledere trå til, spesielt Jens Stoltenberg, med oppmøte, trøst og fine ord:

Fredag kveld:

Dette er en kveld som krever mye av oss alle.
Dagene som følger kan komme til å kreve enda mer.
Det er vi beredt til å møte. Norge står sammen i krisetider.
Vi sørger over våre døde.
Vi lider med de sårede.
Og vi føler med de pårørende.

(...)

Dere skal ikke få ødelegge oss,

dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati

og vårt engasjement for en bedre verden.

Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.

Ingen skal få bombe oss til taushet,

ingen skal skyte oss til taushet,

ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge.

Mandag kveld:

Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk.

Verden, Norge, livet skal gå videre – men ikke i dag.

Det kan aldrig göras ogjort det där som hände ikväll

En ufattelig vakker sang av Melissa Horn, skrevet etter et drap på en 16 år gammel gutt som skjedde på Kungsholmens hamn for noen år siden, men teksten passer i stor grad til det som har hendt i Oslo og på Utøya denne helgen...


Jag ser ljusen som tänts i parken vid Kungsholmens hamn
Jag ser pojkar som gråter och flickor som tar dem i hand
Jag ser mannen på balkongen ta en tyst minut för sig själv
Det kan aldrig göras ogjort det där som hände ikväll

Är du en av dem som var där när det hände
Eller saknar du nån du en gång trodde du kände
Är du en av dem som gråter när ingen ser på
Är du en av dem som beror ändå

Jag ser mig i spegeln med ögon röda av gråt
Jag tänker hur gick det till, hur bar dem sig åt
Min lillebror går ut och vi vet aldrig vart han ska
Jag blir så rädd när jag tänker att det kunde vart han eller jag

Aldrig mer ung, eller aldrig mera fri
När det handlar om barn har vi rätt att ta nåns parti
Men ni vet hur det känns när röda ögon ser svart
Och jag sänder en tanke till dig som ligger sömnlös inatt
Alla som vill ta en stund att fundera
När ska vi göra mod av sorgen och börja agera
Nu städar man gatan och snart försvinner alla spår
Och vi fortsätter att växa fast han förblir sexton år

Jag ser ljusen som tänts i parken vid Kungsholmens hamn
Jag ser pojkar som gråter och flickor som tar dem i hand
Jag ser mannen på balkongen ta en tyst minut för sig själv
Det kan aldrig göras ogjort det där som hände ikväll
Nej, det kan aldrig göras ogjort det där som hände ikväll

Litt dårlig kvalitet, men man hører den vakre stemmen hennes... Bedre versjoner finner du på youtube, men de var sperret mot å bli lagt ut slik som her.

«Unbearable lightness»

Vakre Portia De Rossi; kjent fra feks Ally McBeal, kona til fantastiske Ellen Degeneres. Spiseforstyrret og lesbisk (uten at det har noe med hverandre å gjøre, altså). Skrevet en bok om det, som relativt nylig kom ut. Boka har jeg ikke lest, enda, men jeg så intervju med henne på Oprah og på Ellen.

Hun er så flott, og sier så mye fint. Da hun snakker om familien sin og det at hun er lesbisk; moren visste det men ville ikke vite om det, synes at datteren burde holde det privat, og Portia sier i ettertid at «There's a fine line between being private, and being ashamed». Så fint sagt.

Og hun snakker om spiseforstyrrelsen, om da hun var virkelig dårlig, hun kollapset og fikk vite at kroppen hennes var i ferd med å gi opp, og om det sier hun «and I realized at that moment that I had a choise. I didnt want to live as a sick person. I though that maybe there was something out there that was gonna give me joy. I didnt want it to be all over..».

I didn't want it all to be over, elsker det!

På Oprah; del 1 av 4, del 2 av 4, del 3 av 4, del 4 av 4

På Ellen; del 1 av 3, del 2 av 3, del 3 av 3

Og bare sånn forøvrig; Ellen og Portia er så himla søte sammen, på Ellens program sier Portia: «I don't think I'm perfect at all, but...» og Ellen avbryter henne med «I do.» Åh... 

Og om Portia sier Ellen "she saves me, every day".

*smelt*

"FHM-chubby!? "Jeg KLIKKER!!

Du må ha fått det med deg? Nei? Les på dagbladet og vg ...

Jeg har ikke tenkt å nevne navnet hans en gang, alle veit hvem han er; denne "riksklysa", en skikkelig manne-dåse, en oppblåst, arrogant, selvgod, overlegen slesking! Han påstår at uttalelsen ikke var vondt ment og at han synes hu ser bra ut men sier at da hun stormet ut tenkte han "skjerp deg" og mente hun burde tåle det. Ja visst, det er jo "top model" og det er sånn man får høre i den bransjen, men det er jo nettopp i bransjen problemet ligger! Hvordan kan ei vakker og slank ung jente som Eirin Hagstrøm bli kalt CHUBBY og PLUS SIZE?

Chubby-bildet

Hvilket inntrykk gir det de mange tusen unge jentene (og damene for den saks skyld) som sitter hjemme i stua og ser på dette idiotiske opplegget? Bare å høre om det får meg til å føle meg obese, og trangen til å krype sammen under dyna (og bli der til evig tid) er overveldende.

Jeg kan jo strengt tatt bare snakke for meg seg; jeg som slavisk har fulgt med på Top Model USA og Norge siden tidenes morgen, mest av alt for å se på de tynne jentene, se hva de spiser (de spiser jo aldri!?) og hvordan de trener, og håpe på å få med meg tall og bmi og cm, for å kunne sammenligne meg selv med de. Jeg kan ikke skjønne hvilke andre grunner det finnes til å se på det? Så i år har jeg for første gang tenkt å konsekvent unngår å se dette latterlige mediasirkuset. Selv om jeg ble nødt til å se kveldens episode..

FHM selv, herlige, gøyale FHM som jeg selv leser og elsker, sier bare.. "WTF?" Agreed...