Et stk. forbilde og en stk. motivasjon

I forrige innlegg om min beste venn og «søster» Christina, glemte jeg fortelle hvor innmari, vanvittig, hinsides stolt jeg er av henne. Hun har kommet så langt! Visst har hun dager som er tøffe, kanskje tøffere enn for folk flest, men hun er likevel blitt fri. Hun har mann, jobb, leilighet, barn - i det hele tatt et liv. Ting jeg i dag tenker at jeg bare kan drømme om. Ting hun selv for 6 år siden tenkte at hun bare kunne drømme. Jeg har sett med mine egne øyne at hun har «klart det», til tross for alt jeg vet hun har vært gjennom. Eller for å si det på en annen måte, hun har vist meg at det er mulig.

Selv om vi ikke har så mye kontakt med hverandre i det daglige, så har vi likevel en del kontakt. Med jevne mellomrom får jeg en lang melding fra henne, omtrent en helt liten novelle med oppmuntrende ord. Noen ganger fordi jeg ber om det, andre ganger ut av det blå men alltid når jeg trenger det som mest. Hennes ord er de eneste i hele verden som uten unntak går rett gjennom monstrene og inn i hjertet mitt. Monstrene har ikke sjans, de blir bare stående og skjelve som aspeløv når ordene hennes kommer galopperende. De tør ikke engang gjøre et forsøk på å vri og vende på det hun sier, eller putte det i «glemmeboksen».

Tidligere i høst har jeg hatt en særdeles dårlig periode. Det var en dag hvor jeg var helt desperat, skadetrangen var enorm og jeg ville skade meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg kunne ikke, skulle ikke, burde ikke, måtte ikke, men jeg klarte bare ikke å komme på en «god nok» grunn til å la være. Så jeg sendte melding til Christina. Tagg henne om å si noe til meg som ville sørge for at jeg fikk dårlig samvittighet dersom jeg skadet meg. Som at hun ville bli lei seg, skuffet over meg, og at jeg ikke ville være noe godt forbilde for den lille prisen i magen hennes. Og hun svarte akkurat det jeg trengte høre;

Jeg kan si alle de tingene og virkelig mene det, men viktigst av alt er at kroppen din ikke fortjener den behandlingen (...) Og for ikke å snakke om lillemann da, som kommer til å se arrene dine, og du må se inn i de store skremte barneøynene hans og forsøke å forklare han at ingen har gjort dette mot deg, at han ikke trenger å være redd for at noen skal skade han på samme måte, at du har gjort det selv. Skal han lære så tidlig at man kan ha det så vondt, at man kutter seg selv for å lette på trykket?! Det vil vi ikke. Hvorfor fikk du ikke trøst, så det ble bedre, vil han sikkert spørre, og sikkert tusen spørsmål etter det også. (...)

Ærlighet og sannhet, pakket inn i omsorg og kjærlighet. Selv om arrene jo er der allerede. Men de arrene som er der nå, er fortid. De arrene vil blekne og bli glattere og finere innen han er stor nok til å se at noe er anderledes med mine armer. Tanken på egne barn og andre nære venners barn som etterhvert vil komme, har jo slått meg, men det er så fjernt. Herman derimot, er noe konkret. Noe (bokstavlig talt) håndfast. En sprell levende, perfekt liten gutt som bare blir større, sterkere og smartere for hver dag som går.

Senere den kvelden skrev hun til meg; «Ikke behandle deg selv som ingenting, fordi du er alt.» Hvordan jeg ser meg selv er farget av monstrenes hvisking og tisking, det er jeg klar over. Hvordan hun ser meg, blir noe helt annet. Henne ord betyr så enormt mye, fordi jeg vet i mitt hjertet at ordene kommer fra hennes hjerte. Hun er min venn, min søster for alltid, fordi hun har valgt det.

Etter et innlegg hvor jeg skrev at jeg ikke følte at jeg fortjente Roxys ubetinga hengivenhet, sendte Christina meg et bilde av magen, sammen med teksten: Inni der er det en gutt som kommer til å elske det ubetinget. Hvis du noen gang stiller spørsmålstegn ved hvorfor han gjør det eller så mye som stikker lilletåa di ned i tanken på at du ikke fortjener den ubetinga kjærligheten hans skal jeg personlig filleriste deg! Så det så!

Christina er fantastisk. Herman er fantastisk. Hun er inspirasjon, han er motivasjon.

Jeg vil ikke at han skal lære at man kan ha det så vondt at man kutter seg selv for å lette på trykket. Jeg vil heller ikke at han skal lure på hvorfor jeg ikke spiser middag sammen med dem, eller hvorfor jeg ikke vil ha lørdagsgodteriet han en dag vil ønske å dele med meg. Den tanten jeg vil (skal!) være, er sterk, morsom, spennende, tålmodig, snill, ansvarsfull, omsorgsfull, kreativ, i det hele tatt et godt forbilde. En «trygg voksenperson», selv om han allerede har mange av dem i livet sitt. En som skal lære han at det egentlig heter «bobb bobb - dærri dærri - bobb bobb suuu» når hans mor synger «bobb bobb - daddy daddy - bobb bobb suuu».

Endringen skjer ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke til neste uke. Det tar tid. Akkurat nå er det fryktelig vanskelig for meg å se for meg at noen ting, noen gang, vil bli bedre. Men jeg vet at dersom en endring skal være mulig, er motivasjon alfa omega. Og «fryktelig vanskelig» er jo tross alt en klar forberdring fra «umulig».

Tante Tora!

Jeg er enebarn. Har alltid vært det, kommer alltid til å være det. Hver gang det kommer opp, blir jeg alltid spurt om hvordan det er, om jeg har savnet noe, om jeg skulle ønske jeg hadde søsken. Jeg vet liksom ikke. Jeg har liksom ikke noe å sammenligne det med (er det forresten sosial akseptabelt om jeg skulle begynne å spørre folk som har søsken om hvordan det er, om de har savnet mer oppmerksomhet fra foreldrene, om de skulle ønske de ikke hadde søsken?, osv). Barndommen min har vært awesome. Mamma, pappa og meg har vært en skikkelig flott liten kjernefamilie, full av trygghet, omsorg og kjærlighet. En ting savnet jeg riktignok i oppveksten; en trampoline. Selv om jeg var fryktelig bortskjemt så fikk jeg aldri det. Til slutt tok jeg saken i egne hender, og kjøpte trampoline til meg selv i 20-årsgave.

Siden jeg «uhelbredelig» enebarn, har jeg tatt meg den frihet å velge to søstre. Den første kom inn i livet mitt da vi begge var et år gamle, og hun vil alltid være der. Den andre heter Christina, og henne fant jeg ikke før jeg var rundt 15, men jeg kan likevel si at hun har vært/er en av de aller viktigste personene jeg har i livet mitt. Hun er uten tvil hovedgrunnen til at jeg kom meg gjennom siste halvdelen av tenårene. I mange, mange år var vi hverandres viktigste støttespiller, trygghet og «motivatør». Jeg har skrevet om henne før; «Vi deler riktignok ikke samme blod, men det har ingenting å si. For tiden har vi ikke så mye kontakt, men det har ikke noe å si det heller, for jeg vet at hun er en person som kommer til å være i livet mitt for alltid. Båndet mellom oss er så sterkt at jeg kan kjenne at hun tenker på meg. Hun støtter meg og elsker meg ubetinget (og jeg henne).»

I begynnelsen av april fikk jeg den (nest) fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Den var fra Christina, og hun skrev at jeg skulle bli tante. Jeg gråt av glede. Da jeg var i Oslo for noen uker siden, tilbragte jeg noen gode timer i Drammen, og fikk klemt litt på Christina, og kjent litt på den lille (i følge henne selv) fotballspilleren i magen. Den 16 oktober våknet jeg opp til den fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Også denne fra Christina. Et bilde av nyfødte lille Herman.

Helt fersk baby, og helt fersk mamma! Etter det jeg har

hørt om fødsler, ser de uforskammet freshe ut begge to.

Sjekk det trynet! En ordentlig liten Herman!

Jeg har fått mange bilder av han, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har sett en vakrere baby. Han er bare så utrolig fin. Han er faktisk helt perfekt! Og jeg er den heldigste i verden som får være tanta hans. Den ene kjipe tingen med å være enebarn har jeg alltid tenkt var at jeg aldri vil bli en biologisk tante. Men jeg kjenner at mer tante enn jeg er nå, går det nok ikke an å bli ♥

Den enorme skammen

Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har grått hos lege eller på legevakten. Jeg har jo gjort det mot selv selv, og er så er jeg så storforlangende at jeg forventer noen andre skal fikse det jeg har ødelagt, ordne opp i det jeg har fucked up? Det er en grusom følelse. Det føles helt forjævlig. De fikser meg, til tross for at vi alle er vel vitende om at jeg har gjort akkurat dette altfor mange ganger før, og kommer til å gjøre det altfor mange ganger igjen, vel vitende om at dette i bunn og grunn er fullstendig bortkastet tid og energi. Vel vitende om at jeg ikke egentlig fortjener hjelp. Likevel hjelper de. Og da kan jeg ikke på toppen av det hele uttrykke smerte! Jeg har absolutt ingen rett til å klage. De spør om det gjør vondt, jeg svarer at det går bra. Jeg prøver ha et steinansikt, men klarer ikke alltid stoppe de små grimasene av smerte som plutselig kommer, klarer ikke la være å knytte hånda på armen som blir sydd, i en knyttneve så stram at knokene hvitner. Jeg klarer heller ikke kontrollere den andre hånda som automatisk smyger seg opp til bakhodet mitt, hvor den umerkelig tar tak i en håndfull hår og strammer til, i et forsøk på å distrahere meg.

Smerten gjør at tårene ligger klar. Smerte alene er ikke god nok grunn, men blandes skammen inn så slipper de ut. Skam utløses av å møte kjipe leger som snakker til meg eller behandler meg på en måte som bekrefter hvor bortkastet det er å hjelpe meg, hvor lite jeg fortjener det. Det skal sies at det ikke er snakk om gråt av typen hulking og snufsing, men mer av typen tårer som renner ut uansett hvor mye man forsøker holde igjen, og hvor mye man enn forbanner hver eneste en av dem.

En gang jeg måtte til legevakta tidligere i høst, møtte jeg på min gamle fastlege. Han som blant annet utbrøt «du kom til å dø!» første gang jeg var hos han pga selvskadingen, og som en annen gang sa «det må ha vært vondere når du gjorde dette» og bare fortsatte å sy når jeg sa at armen ikke var ordentlig bedøvd. På natten er dørene hos legevakten stengt, og legen «buzzer» meg inn når jeg ringer på. Denne natten sto jeg ute i mørket og kulde i hele femten minutter, før han tok seg bryet med å slippe meg inn. Deretter lot han meg sitte alene på venterommet i godt over en time, uten å gi meg noe info om hvor lenge jeg måtte vente, eller noen spørsmål om hvordan det gikk. Da jeg endelig kom inn spurte han om det var noe vits å sy meg i det hele tatt, jeg gjorde det jo så ofte, det gikk jo ikke an.

Heldigvis klarte jeg å bli forbanna og tok til motmæle, la ut om at det faktisk ikke skjer ofte i det hele tatt, tvert i mot, og spurte hva som skulle være vitsen med å ikke sy meg! Han stirret taust på meg en stund, før han spurte han om jeg ville bli på sykehuset over natten. Jeg svarte nei, han sa at han egentlig var nødt til å legge meg inn. Jeg svarte ikke, han sa ikke noe mer, bare sydde. Hardhendt, utålmodig, arrogant, usympatisk. Da han var ferdig ble jeg stående og vente på hva han skulle si videre. «Hade» sa han bare, uten å engang se opp. Han, som egentlig måtte legge meg inn, orket ikke. Jeg var en vanskelig pasient som han tydeligvis konkluderte med at ikke var worth the efford. Steinansiktet hadde jeg på helt til jeg kom ut i høstmørket. Jeg gråt hele veien hjem.

Samtidig som jeg føler meg som verdens største idiot, føler jeg meg bitteliten, mindre enn minst. Nederst på rangstigen, under amøber, der er jeg. Det er kanskje «bare» en følelse, men den er til gjengjeld vanvittig sterk. Jeg skulle ønske de visste hvor mye det koster meg og hvor vanskelig det er å be om hjelp. Hvor ydmyk og takknemlig jeg er for at de tar seg tid, for at de gir meg bedøvelse, for at de tar i mot meg, selv om jeg på ingen måte fortjener det. Det jeg egentlig fortjener, er kanskje at alle behandler meg slik jeg ble behandlet den kvelden? Kanskje. Men de aller fleste har normal folkeskikk (og holder kjeft om hva de egentlig tenker).

I papirene mine har jeg flere ganger sett at selvskadingen min omtales som «villet egenskade». Jeg regner med at det som skiller egenskade og villet egenskade, er at egenskade kan ha vært et uhell. Men i hodet mitt er «villet egenskade» en slags dobbel bekreftelse på at jeg har gjort det selv. Ikke bare har jeg skadet meg selv, jeg har dessuten gjort det med vilje og viten. Skammelig... Skammen og vissheten om at alt sammen er min egen feil, gjør også at jeg ikke kan ta smertestillende når det verker mens såret gror. Det har kanskje skjedd en gang eller to, men ikke uten at jeg har kunnet forsvare det med at det var stor fare for å få betennelse, og da kunne jeg ta en ibux siden den er betennelsesdempende. Jeg fortjener ikke lindring.

De rundt meg minner meg stadig på at det er sykdom, at jeg faktisk er syk. Jeg vet de har rett. Som jeg skrev i innlegg Trangen og Behovet, er det nettopp trangen og behovet som styrer. Herregud, hva skulle jeg ikke gitt for at å ikke skade seg kunne bli et alternativ! Så enkelt er det ikke, men jeg klarer ikke forklare hvorfor. Eller, det er dypere enn det; jeg klarer ikke forstå hvorfor. Ja jeg er syk, men jeg tør ikke skylde på sykdommen, i redsel for å få et «ta ansvar for deg selv» eller «ta deg sammen» sleng i trynet. Jeg klarer nemlig ikke noen av delene og jeg har ikke noe svar på hvorfor.

Alt dette føles som en sannhet, men en liten del av meg skjønner at det kanskje ikke er den hele og fulle sannheten. Legen på legevakta omtaler jeg jo feks som en «kjip drittsekk», og ikke «en ærlig og oppriktig type» (= det er en mulighet for at det er han det er noe galt med, ikke meg). Dessuten ville det jo aldri, aldri, aldri falt meg inn i dømme andre selvskadere slik jeg dømmer meg selv. De er jo syke! De både trenger og fortjener hjelp, mens jeg er bare håpløst og verdiløs (= henger ikke på greip). Når jeg faller inn i slike onde tankesirkler, hvor jeg mener det er meg det er noe galt med og ikke kan gi «skylden» til noen sykdom, så må jeg huske å stille meg selv et viktig spørsmål. Om dette ikke er sykt, er det da «friskt» eller «normalt»? Og det er det jo aldri. For her er det jo noe som er galt. Fryktelig galt.

Les gjerne også:

Vonde møter på legevakten
Vonde møter hos fastlegen

Legevakt, selvskading og ambivalens

Korridorpasient

Everything I knows, he taught me

For en uke siden ble pappa 55 år (hurra!), og i dag er det farsdag. Jeg skrev et innlegg om han på farsdagen i fjor, og det er rett og slett ikke så mye nytt å melde. Han er fremdeles verdens beste pappa. Han stiller fremdeles alltid opp for meg, hjelper meg fremdeles, støtter meg fremdeles. Og jeg er fremdeles forferdelig glad i han!

Jeg og pappa var faktisk på kino sammen for noen uker siden. Første gang vi har vært på kino sammen etter at jeg er blitt voksen, og muligens første gang at vi dro på kino bare vi to. Filmen var Skyfall, og vi koste oss begge to!

I den morsomme og fine komedien «Knocked Up» spilles sangen Daughter, av Loudon Wainwright III. Den er bare helt utrolig nydelig, og den får meg til å tenke på pappa (selv om det egentlig er en sang fra far til datter). Om en far som elsker datteren sin og gjør alt for henne ♥

Everything she sees

she says she wants.

Everything she wants

I see she gets.

That's my daughter in the water

everything she owns I bought her

Everything she owns.

That's my daughter in the water,

everything she knows I taught her.

Everything she knows.

Everything I say

she takes to heart.

Everything she takes

she takes apart.

That's my daughter in the water

every time she fell I caught her.

Every time she fell.

That's my daughter in the water,

I lost every time I fought her.

I lost every time.

Every time she blinks

she strikes somebody blind.

Everything she thinks

blows her tiny mind.

That's my daughter in the water,

who'd have ever thought her?

Who'd have ever thought?

That's my daughter in the water,

I lost everytime I fought her

Yea, I lost every time.

Dyreplageri er ikke vakkert.

"Dyreplageri er ikke vakkert."
-Samsaya, til NOAH

Nå er det tid for det årlige fakkeltoget mot pels. Jeg skrev noen innlegg om det i fjor (Å kle seg i døde dyr), og lite er blitt forandret. Kanskje har pelsdyrene fått det hakket bedre, men det er ikke «bedre» vi er ute etter, det er ikke en forbedring vi vil ha, «bedre» er ikke bra nok! Vi vil ha slutt på pelsdyroppdrett i Norge! 2012 er året hvor politikerne har lovet å vurdere en avvikling av pelsindustrien – derfor er det viktigere enn noen sinne at så mange som mulig møter opp for å vise at vi ikke tolererer at dette løftet brytes.

Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet skriver at de har besøkt 24 norske pelsfarmer. Skadde og lidende pelsdyr ble funnet på samtlige inspiserte pelsfarmer. Blant funnene er dyr med avbitte bein, haler og ører, smertefulle bittskader og tvangsadferd. På en farm i Hedmark lå en død, råtnende revemor mens ungene hennes levde videre i samme bur. I Telemark fant inspektørene seks mink med avspiste bakbein. I Trøndelag levde flere mink med store kjøttsår på hodet etter å ha blitt angrepet over lang tid av andre mink. Ikke minst er det omfattende psykiske skader for dyrene, som må leve hele livet i et bur på under 1 kvadratmeter uten noe mulighet for naturlig adferd.

De har filmopptak fra pelsfarmene, og det er sterk kost. Selv gråt jeg meg gjennom de 5 og et halvt minuttene. Det er helt sykt at dette foregår i Norge i 2012! Jeg tenker at man bør se den, men da skal man velge det selv, og ikke ufrivillig få det trykka opp i tryne. Videoen finner du HER.

Det er helt horribelt, og vi kan ikke finne oss i at dyr blir behandlet på den måten! En «lavterskelting» å gjøre er altså å være med i fakkeltog nå på lørdag den 10 november, dersom du bor i, eller i nærheten av noen av følgende plasser:

Oslo! Avgang klokken 17.00 fra Youngstorget (møt opp i god tid, for å mingle med andre dyrevenner og evn kjøpe fakler). Etterpå vil være appell ved blant annet Christine Koht, Unni Lindell, Lise Myhre, Mia Gundersen, Trude Mostue og Fam Irvoll. Facebookeventen finner du her.

Trondheim! Oppmøte ved utescenen på Torvet kl. 17:30. Arrangementet vil bestå av fakkeltog, appeller, salg av fakler, veganske kaker og NOAH-produkter og utdeling av gratis informasjon. Facebookeventen finner du her.

Stavanger! Oppmøte 17.30 på Domkirkeplassen. Det vil bli salg av fakler og appeller av kjente politikere fra Stavanger. Facebookeventen finner du her.

Bergen! Oppmøte sørlige delen av Marken 17.30. Det vil bli salg av fakler og appeller av kjente Bergenspolitikere og representant fra noah. Facebookeventen finner du her.

Ålesund! Oppmøte 17.30 på Dronning Sonjas plass. Før toget kan man kjøpe fakler. Facebookeventen finner du her.

Bodø! Avgang klokken 15.00 fra Bodø videregående skole ( møt opp i god tid, for å mingle med andre dyrevenner og evn kjøpe fakler). Etter fakkeltoget fortsettes det med appeller og andre innslag i Kultursalen Lofoten på Tusenhjemmet. Facebookeventen finner du her.

Tromsø! Oppmøte kl 13.00 på Torget. Det blir en stand hvor vi deler ut informasjonsmateriell og det blir holdt appeller. Facebookeventen finner du her.

Kongsvinger! Oppmøte 17.15 på Rådhusplassen. Ta med egne fakler! Facebookeventen finner du her.

Om du, som meg, ikke bor anywhere near noen av disse byene, er det likevel noe du kan bidra med. For eksempel signere et opprop som krever at 1. pelsdyroppdrett må forbys fordi det er dyremishandling, uansett om forskriftene følges. Og 2. Næringa må avvikles umiddelbart. Regjeringen må stille økonomiske midler til rådighet for at dette skal kunne gjennomføres. Her finner du oppropet!

Noahs reklamefilm mot pels!

Flere kjendiser engasjerer seg, noe som er med på å øke fokuset (og presset) på pelsdyrene. På nettsiden pelsUT finner du 150 kjendiser som er mot pels. Her er et lite knippe gode uttalelser fra noen av dem:

Noen ganger oppfører menneskene seg som jordens nazister, og plasserer dyr i bur som minner om konsentrasjonsleirer.

-Odd Børretzen, forfatter og artist, til NOAH

Dyr skal aldri lide for å dekorere mennesker!
-Linda Johansen, skjønnhetsekspert, til NOAH

Man trenger ikke noen utdannelse eller erfaring – man trenger bare et hjertelag og et oppegående sinn for å skjønne at pelsoppdrett er galt.
-Karl Sundby, skuespiller, i appell på NOAHs Fakkeltog mot Pels 2008

Det er en SKAM å avle opp dyr som kun lever sine liv i lidelser og ubehag for så å dø for å tilfredsstille i beste fall, ubetenksomme mennesker. Hvordan kan Norge være kjent av å bedrive organisert dyreplageri for å levere en vare som kun er et symbol på jåleri. Vi trenger ikke pels i dag! Vi fryser ikke! Å kle seg i pels fra dyr som aldri har opplevd å kjenne gress, fjell eller jord under seg bør mane frem den mørkeste samvittighet hos forbrukere, politikere og oppdrettere. Et samfunn bør alltid måles etter hvordan det evner å behandle sine dyr. La dyrene slippe å lide ! Vi fryser ikke lenger !
-Unni Lindell, forfatter, appell til NOAHs Fakkeltog mot Pels 2009

Breaking point

(En slags fortsettelse på innlegget om fredagen)

Lørdag

Det er landsmøte i IKS, og etter en lang dag er jeg ute og spiser sammen med en gjeng flotte og nydelige IKS-damer. Restauranten har kun èn vegetarrett på menyen, men det er jo forsåvidt akkurat nok. «Sprø grønnsaker». Ok. Hele fire forskjellige grønnsaker, pluss sopp jeg ikke tør smake på, woket i god saus. Den hvite, typisk kinesiske risen tør jeg ikke røre. Jeg bestiller drinker også, etter å googlet kaloriinnholder i hver enkelt drink på lista. Ikke nødvendigvis fordi jeg skal velge den med minst kalorier, jeg har bare et behov for å vite det. Jeg blir småirritert på meg selv, men klarer legge det litt bort. Jeg sitter, ikke tilfeldig, mellom to av de jeg føler meg aller tryggest på. Disse menneskene rundt bordet er generelt noen av de tryggeste jeg kunne spist med. Det er virkelig kjempekoselig. Jeg er med i samtalen. Stemningen er god. Latteren sitter løst. Jeg «glemmer meg bort» og slapper helt av.

Timene går, og en etter en begynner de andre å ta kvelden. Jeg vil ikke gå, for jeg vet at utenfor døren venter uroen på meg. Det er altså ikke sånn at jeg er redd for at den er der, jeg VET at den er der. Heller ikke gjennom denne dagen har jeg fått i meg i nærheten av det jeg burde. Middagen jeg akkurat spiste bestod kun av grønnsaker, og det er ikke nok. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er nesten natt, og altfor sent for å ringe mamma for å få råd. Når de siste drar hver til sitt, blir jeg gående alene rundt i byen. I nesten halvannen time trasker jeg rundt, og går innom alle åpne kiosker for å titte på maten, kakene, godteriet.

Jeg elsker å gå i kiosker/butikker, spesielt Deli De Luca og 7-eleven, som bugner av søtsaker og godsaker. Jeg er som et barn i en godteributikk. Vel vitende om at det ikke finnes noe jeg skal ha, det eneste jeg skal gjøre er å titte. Det er bare sånn det er. Jeg ser på alle de gode sjokoladene og kakene og er helt komfortabel med tanken på at dette er noe jeg aldri skal spise igjen, på samme måte som jeg vet at jeg aldri igjen skal spise kjøtt, selv om jeg noen ganger kan savne salami. Det er trist, men jeg har godtatt det. Jeg har fryktelig lyst på et brød-produkt; en børek med fetaost og spinat, eller en panini med mozarella og tomat, eller vegetar-vårruller, eller calzone med pesto, men vet at verken magen eller hodet vil være i stand til å takle et sånn måltid.

Oslo har liksom pleid å være en friplass, hvor jeg kan «unne» meg ting. Kornprodukter som ikke nødvendigvis er fullkorn, og ikke nødvendigvis har en «fornuftig» mengde smeltet ost i seg. Wraps. Salat med pasta (som ikke er fullkorn) og (masse) fetaost. Sorbet med fudge-strøssel. Brownie. Cookie. Belgisk vaffel med sjokoladetrekk. Hvetebolle med sjokoladebiter. Og oreokake, herregud, oreokake! Men det er det tydeligvis slutt på.

I går kjøpte jeg meg kakao på Starbucks på Gardermoen. Kakao er det siste jeg har igjen, men jeg merker det blir lenge tid mellom hver gang jeg tør. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde unna tanken på alle kaloriene, og tanken på om det er verdt alle de kaloriene jeg ikke skal tenke på. Jeg koser meg sjeldent med det, men tvinger den omtrent i meg for å «opprettholde» evnen til å kunne drikke kakao. Det føles bare dumt, meningsløst og bortkastet. Smaken er «dårlig samvittighet», ikke «god».

Søndag

Det er kjempevanskelig å vite hva jeg skal spise, og jeg merker hvor bundet jeg er til rutinene jeg har kommet inn i de siste månedene. Til tross for anstrengelsen og innsatsen min, er det langt fra nok jeg får i meg. Jeg har brukt det jeg vanligvis spiser hjemme som mal på hvor mye jeg burde få i meg denne helgen, noe som jo allerede er for lite. For lite mat, for lite energi, for lite variert. Først nå innser jeg hvor dårlig det faktisk står til. De siste dagene har jeg enkelte ganger brukt opptil tre timer på å finne ut hva jeg skal spise. Eller, for å gjøre det enda mer patetisk; brukt opptil tre timer på å velge mellom de 2-3 alternativene jeg kan spise.

Utmattet av uroen, oppgitt over meg selv, og direkte skremt av hvor dårlig jeg klarer meg, og ser jeg meg nødt til å betale halvannen tusen kroner ekstra for å reise hjem mandag ettermiddag i stede for tirsdag morgen. Det er snakk om å komme hjem «tre måltider tidligere». Halvannen tusen sure kroner jeg burde og kunne spart eller brukt på andre ting, men dette går bare ikke. Jeg må rett og slett komme meg hjem. Hjem til et helvete som er hakket mindre jævlig enn dette.

Smerteansamling

På forhånd må jeg si at dette nok er et lite givende innlegg å lese.

Fredag:

Jeg skal til Oslo, og jeg har gledet meg til det i mange måneder. I forrige uke var det storm, og det skal all verdens krefter til for å frivillig få meg opp i et fly når det er så mye som i nærheten av storm. Nå er været heldigvis fint. Men når alle passasjerene er stablet inn i det busslignende propellflyet, forteller flyvertinnen at de forventer litt risting over fjorden. Jeg stiver fullstendig. Hva betyr «litt», og hva legger hun i «risting»? Jeg er ikke redd for å fly, altså, men siden jeg har en psykelig angst for å kaste opp, er jeg redd for at det skal være så mye turbulens at jeg blir dårlig. Frustrerende nok er ofte denne angsten så sterk at den gjør meg kvalm, og det gjør den akkurat nå. Jeg er på gråten. Dette er ikke noe som vanligvis får meg til å gråte, ikke en «god grunn» til å gråte, men det er noe med det der med dråpen som får glasset til å renne over. Ofte slipper jeg ikke gråten til når jeg egentlig vil gråte, det er liksom ikke alltid det passer, og det virker som jeg ufrivillig «samler» opp disse tårene. Og da skal det ikke mer til enn en filleting for å få demringen til å briste. Jeg sitter der på flyet å vil gråte, tilsynelatende fordi jeg er redd men like mye fordi den middagen i går var vanskelig, den samtalen tidligere i uken var dum, den kommentaren jeg fikk i forrige uke var vanskelig å tolke; i det hele tatt en hel masse oppsamla småting som tilsammen resulterer i en helvetes tåreflom.

Jeg har ikke noen problemer med det å gråte foran andre, eller å gråte generelt. Det er bare det at disse tårene representerer en enorm redsel og smerte. Selv om ingen direkte kan se det, er det likevel ikke noe som hvem som helst får se. Jeg prøver distrahere meg selv. Tenker at det ville være supergreit med setevarmer i flysetene. Titter på de andre menneskene. Jeg sitter i fem-seteren bakerst i flyet, ved siden av tre voksne damer i speideruniform, og smugtitter fascinert på alle merkene de har på skjortene. Men tankene borer seg tilbake i hodet mitt, så jeg leter frem mobilen, og setter på musikk for å avlede tankene. Lyset for setebelte er påslått, men jeg tar sjansen likevel. Den er på flightmode. Det verste som kan skje er at speiderne vil se meg og sende meg bebreidende blikk. Den sjansen får jeg bare ta. Jeg sitter med hele kroppen i spenn, kun beltet forhindrer meg i å sprette ut av setet.

20 minutter senere lander vi trygt på bakken i Bodø. Flyvertinnen hadde rett, det var litt risting, omtrent som en litt humpende busstur. Jeg slapper av i musklene, og lar kroppen synke tilbake i setet. Slipper ut pusten, og lurer på om jeg har pustet i det hele tatt underveis. Jeg er så lettet at jeg kan gråte, men jeg minner meg selv på at jeg ikke er fremme enda, jeg er ikke trygg enda, noe kan fremdeles gå galt. Halvannen time senere lander vi like trygt på bakken på Gardermoen, etter en behagelig tur med et stort SAS-fly. Tårene presser likevel fremdeles på. Jeg tenker på å ringe til avdelingen, men hun jeg vil snakke med er jo ikke der, og jeg vet uansett ikke hva jeg skal si. Klumpen i halsen er så stor at jeg nesten brekker meg når jeg prøver svelge den unna. I motsetning til 90% av de andre passasjerene, tar jeg ikke rullefortauene eller rulletrappen på vei til bagasjeutleveringen. Akkurat nå anser jeg det som en luksus jeg ikke fortjener, og jeg hater at jeg tenker slik.

På flyplassen hjemme begynte jeg på boken Evig Søndag av Linnea Myre, og på toget inn til Oslo 4 timer senere, leser jeg ut de siste sidene. Boken er fin, veldig fin faktisk, jeg merker at jeg flere ganger smiler for meg selv av de kyniske og gjenkjennbare tankene hennes. Men den minner meg også om mange smertefulle ting. Jeg pakker ned boken og vurderer igjen å ringe avdelingen. Minner meg selv på dette med «små valg». Akkurat nå er jeg sårbar nok til å klare å åpne meg opp for den nye kontakten, fortelle litt, forhåpentligvis få noen oppmuntrende ord. I stede utsetter jeg det, utsetter til klokken er over halv fire. Da har de nemlig tatt helg og gått hjem, og det er for sent. «Problemet» er løst, jeg føler lettelse men vet det ikke er en bra ting.

Så drar jeg til min aller beste venninne, som jeg alt for sjeldent møter. Vi spiser middag, går litt på butikker, snakker om det lille miraklet hun bærer i magen som kan komme når som helst nå. Det er utrolig fint, og vi får noen verdifulle timer sammen. Men så drar jeg innover til Oslo igjen, og kvelden kommer sammen med tårepress og en enormt uro. Jeg har nemlig ikke spist nok i løpet av dagen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Mellom hyllene på Rimi traver jeg fullstendig rådløs rundt. Etterhvert gjør jeg det eneste jeg kan gjøre; ringe mamma. Jeg har en regel om at «de der hjemme» ikke trenger vite hva jeg spiser i løpet av en dag, men jeg bryter den regelen, fordi jeg mener det er viktig at mamma vet hvordan denne dagen har sett ut dersom hun skal gi meg råd om hva jeg skal spise til kvelds. Jeg kan høre at hun blir oppgitt og bekymret, og den velkjente, dårlig samvittighet skyller over meg. Samtidig vet jeg at hun tåler det. Jeg trengte virkelig hjelpen hennes og hun er glad for å kunne hjelpe.

Jeg elsker jo denne byen, å gå rundt her er jo liksom av noe det beste jeg vet om. Men det er ikke sånn denne gangen. Ryggen min er ikke rett, hodet mitt er ikke hevet. Luften er ikke friskere, fargene er ikke klarere, ingenting stemmer. Det er ikke like deilig å være her som jeg trodde det skulle bli. Når jeg tenker meg om, blir ting ikke lengre like fin som jeg håper på. I et forsøk på å trøste meg selv tenker jeg at det betyr at «følelseslivet» mitt er flatt, noe som igjen betyr at bunnene heller ikke blir like dype som jeg frykter. Men det ikke er sant i det hele tatt.

Tårene i øyekroken og klumpen i halsen som har fulgt meg gjennom nesten hele dagen, forsvinner typisk nok i det samme jeg låser meg inn på hotellrommet mitt, og faktisk har mulighet til å slippe alt ut. Enda flere tårer som er spart opp.