(En slags
fortsettelse på innlegget om fredagen)
Lørdag
Det er landsmøte i IKS, og etter en lang dag er jeg ute og spiser sammen med en gjeng flotte og nydelige IKS-damer. Restauranten har kun èn vegetarrett på menyen, men det er jo forsåvidt akkurat nok. «Sprø grønnsaker». Ok. Hele fire forskjellige grønnsaker, pluss sopp jeg ikke tør smake på, woket i god saus. Den hvite, typisk kinesiske risen tør jeg ikke røre. Jeg bestiller drinker også, etter å googlet kaloriinnholder i hver enkelt drink på lista. Ikke nødvendigvis fordi jeg skal velge den med minst kalorier, jeg har bare et behov for å vite det. Jeg blir småirritert på meg selv, men klarer legge det litt bort. Jeg sitter, ikke tilfeldig, mellom to av de jeg føler meg aller tryggest på. Disse menneskene rundt bordet er generelt noen av de tryggeste jeg kunne spist med. Det er virkelig kjempekoselig. Jeg er med i samtalen. Stemningen er god. Latteren sitter løst. Jeg «glemmer meg bort» og slapper helt av.
Timene går, og en etter en begynner de andre å ta kvelden. Jeg vil ikke gå, for jeg vet at utenfor døren venter uroen på meg. Det er altså ikke sånn at jeg er redd for at den er der, jeg VET at den er der. Heller ikke gjennom denne dagen har jeg fått i meg i nærheten av det jeg burde. Middagen jeg akkurat spiste bestod kun av grønnsaker, og det er ikke nok. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er nesten natt, og altfor sent for å ringe mamma for å få råd. Når de siste drar hver til sitt, blir jeg gående alene rundt i byen. I nesten halvannen time trasker jeg rundt, og går innom alle åpne kiosker for å titte på maten, kakene, godteriet.
Jeg elsker å gå i kiosker/butikker, spesielt Deli De Luca og 7-eleven, som bugner av søtsaker og godsaker. Jeg er som et barn i en godteributikk. Vel vitende om at det ikke finnes noe jeg skal ha, det eneste jeg skal gjøre er å titte. Det er bare sånn det er. Jeg ser på alle de gode sjokoladene og kakene og er helt komfortabel med tanken på at dette er noe jeg aldri skal spise igjen, på samme måte som jeg vet at jeg aldri igjen skal spise kjøtt, selv om jeg noen ganger kan savne salami. Det er trist, men jeg har godtatt det. Jeg har fryktelig lyst på et brød-produkt; en børek med fetaost og spinat, eller en panini med mozarella og tomat, eller vegetar-vårruller, eller calzone med pesto, men vet at verken magen eller hodet vil være i stand til å takle et sånn måltid.
Oslo har liksom pleid å være en friplass, hvor jeg kan «unne» meg ting. Kornprodukter som ikke nødvendigvis er fullkorn, og ikke nødvendigvis har en «fornuftig» mengde smeltet ost i seg. Wraps. Salat med pasta (som ikke er fullkorn) og (masse) fetaost. Sorbet med fudge-strøssel. Brownie. Cookie. Belgisk vaffel med sjokoladetrekk. Hvetebolle med sjokoladebiter. Og oreokake, herregud, oreokake! Men det er det tydeligvis slutt på.
I går kjøpte jeg meg kakao på Starbucks på Gardermoen. Kakao er det siste jeg har igjen, men jeg merker det blir lenge tid mellom hver gang jeg tør. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde unna tanken på alle kaloriene, og tanken på om det er verdt alle de kaloriene jeg ikke skal tenke på. Jeg koser meg sjeldent med det, men tvinger den omtrent i meg for å «opprettholde» evnen til å kunne drikke kakao. Det føles bare dumt, meningsløst og bortkastet. Smaken er «dårlig samvittighet», ikke «god».
Søndag
Det er kjempevanskelig å vite hva jeg skal spise, og jeg merker hvor bundet jeg er til rutinene jeg har kommet inn i de siste månedene. Til tross for anstrengelsen og innsatsen min, er det langt fra nok jeg får i meg. Jeg har brukt det jeg vanligvis spiser hjemme som mal på hvor mye jeg burde få i meg denne helgen, noe som jo allerede er for lite. For lite mat, for lite energi, for lite variert. Først nå innser jeg hvor dårlig det faktisk står til. De siste dagene har jeg enkelte ganger brukt opptil tre timer på å finne ut hva jeg skal spise. Eller, for å gjøre det enda mer patetisk; brukt opptil tre timer på å velge mellom de 2-3 alternativene jeg kan spise.
Utmattet av uroen, oppgitt over meg selv, og direkte skremt av hvor dårlig jeg klarer meg, og ser jeg meg nødt til å betale halvannen tusen kroner ekstra for å reise hjem mandag ettermiddag i stede for tirsdag morgen. Det er snakk om å komme hjem «tre måltider tidligere». Halvannen tusen sure kroner jeg burde og kunne spart eller brukt på andre ting, men dette går bare ikke. Jeg må rett og slett komme meg hjem. Hjem til et helvete som er hakket mindre jævlig enn dette.
Lørdag
Det er landsmøte i IKS, og etter en lang dag er jeg ute og spiser sammen med en gjeng flotte og nydelige IKS-damer. Restauranten har kun èn vegetarrett på menyen, men det er jo forsåvidt akkurat nok. «Sprø grønnsaker». Ok. Hele fire forskjellige grønnsaker, pluss sopp jeg ikke tør smake på, woket i god saus. Den hvite, typisk kinesiske risen tør jeg ikke røre. Jeg bestiller drinker også, etter å googlet kaloriinnholder i hver enkelt drink på lista. Ikke nødvendigvis fordi jeg skal velge den med minst kalorier, jeg har bare et behov for å vite det. Jeg blir småirritert på meg selv, men klarer legge det litt bort. Jeg sitter, ikke tilfeldig, mellom to av de jeg føler meg aller tryggest på. Disse menneskene rundt bordet er generelt noen av de tryggeste jeg kunne spist med. Det er virkelig kjempekoselig. Jeg er med i samtalen. Stemningen er god. Latteren sitter løst. Jeg «glemmer meg bort» og slapper helt av.
Timene går, og en etter en begynner de andre å ta kvelden. Jeg vil ikke gå, for jeg vet at utenfor døren venter uroen på meg. Det er altså ikke sånn at jeg er redd for at den er der, jeg VET at den er der. Heller ikke gjennom denne dagen har jeg fått i meg i nærheten av det jeg burde. Middagen jeg akkurat spiste bestod kun av grønnsaker, og det er ikke nok. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er nesten natt, og altfor sent for å ringe mamma for å få råd. Når de siste drar hver til sitt, blir jeg gående alene rundt i byen. I nesten halvannen time trasker jeg rundt, og går innom alle åpne kiosker for å titte på maten, kakene, godteriet.
Jeg elsker å gå i kiosker/butikker, spesielt Deli De Luca og 7-eleven, som bugner av søtsaker og godsaker. Jeg er som et barn i en godteributikk. Vel vitende om at det ikke finnes noe jeg skal ha, det eneste jeg skal gjøre er å titte. Det er bare sånn det er. Jeg ser på alle de gode sjokoladene og kakene og er helt komfortabel med tanken på at dette er noe jeg aldri skal spise igjen, på samme måte som jeg vet at jeg aldri igjen skal spise kjøtt, selv om jeg noen ganger kan savne salami. Det er trist, men jeg har godtatt det. Jeg har fryktelig lyst på et brød-produkt; en børek med fetaost og spinat, eller en panini med mozarella og tomat, eller vegetar-vårruller, eller calzone med pesto, men vet at verken magen eller hodet vil være i stand til å takle et sånn måltid.
Oslo har liksom pleid å være en friplass, hvor jeg kan «unne» meg ting. Kornprodukter som ikke nødvendigvis er fullkorn, og ikke nødvendigvis har en «fornuftig» mengde smeltet ost i seg. Wraps. Salat med pasta (som ikke er fullkorn) og (masse) fetaost. Sorbet med fudge-strøssel. Brownie. Cookie. Belgisk vaffel med sjokoladetrekk. Hvetebolle med sjokoladebiter. Og oreokake, herregud, oreokake! Men det er det tydeligvis slutt på.
I går kjøpte jeg meg kakao på Starbucks på Gardermoen. Kakao er det siste jeg har igjen, men jeg merker det blir lenge tid mellom hver gang jeg tør. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde unna tanken på alle kaloriene, og tanken på om det er verdt alle de kaloriene jeg ikke skal tenke på. Jeg koser meg sjeldent med det, men tvinger den omtrent i meg for å «opprettholde» evnen til å kunne drikke kakao. Det føles bare dumt, meningsløst og bortkastet. Smaken er «dårlig samvittighet», ikke «god».
Søndag
Det er kjempevanskelig å vite hva jeg skal spise, og jeg merker hvor bundet jeg er til rutinene jeg har kommet inn i de siste månedene. Til tross for anstrengelsen og innsatsen min, er det langt fra nok jeg får i meg. Jeg har brukt det jeg vanligvis spiser hjemme som mal på hvor mye jeg burde få i meg denne helgen, noe som jo allerede er for lite. For lite mat, for lite energi, for lite variert. Først nå innser jeg hvor dårlig det faktisk står til. De siste dagene har jeg enkelte ganger brukt opptil tre timer på å finne ut hva jeg skal spise. Eller, for å gjøre det enda mer patetisk; brukt opptil tre timer på å velge mellom de 2-3 alternativene jeg kan spise.
Utmattet av uroen, oppgitt over meg selv, og direkte skremt av hvor dårlig jeg klarer meg, og ser jeg meg nødt til å betale halvannen tusen kroner ekstra for å reise hjem mandag ettermiddag i stede for tirsdag morgen. Det er snakk om å komme hjem «tre måltider tidligere». Halvannen tusen sure kroner jeg burde og kunne spart eller brukt på andre ting, men dette går bare ikke. Jeg må rett og slett komme meg hjem. Hjem til et helvete som er hakket mindre jævlig enn dette.
Nei, det går ikke an å påstå at det står bra til når du har det slik. Dette høres ille ut Tora, som et fengsel :(
SvarSlettIkke gi deg, fortsett å lete etter nøkkelen til døra som åpner for mer frihet for deg <3
Takk for kommentar og omtanke, fineste deg ♥
Slett