Smerteansamling

På forhånd må jeg si at dette nok er et lite givende innlegg å lese.

Fredag:

Jeg skal til Oslo, og jeg har gledet meg til det i mange måneder. I forrige uke var det storm, og det skal all verdens krefter til for å frivillig få meg opp i et fly når det er så mye som i nærheten av storm. Nå er været heldigvis fint. Men når alle passasjerene er stablet inn i det busslignende propellflyet, forteller flyvertinnen at de forventer litt risting over fjorden. Jeg stiver fullstendig. Hva betyr «litt», og hva legger hun i «risting»? Jeg er ikke redd for å fly, altså, men siden jeg har en psykelig angst for å kaste opp, er jeg redd for at det skal være så mye turbulens at jeg blir dårlig. Frustrerende nok er ofte denne angsten så sterk at den gjør meg kvalm, og det gjør den akkurat nå. Jeg er på gråten. Dette er ikke noe som vanligvis får meg til å gråte, ikke en «god grunn» til å gråte, men det er noe med det der med dråpen som får glasset til å renne over. Ofte slipper jeg ikke gråten til når jeg egentlig vil gråte, det er liksom ikke alltid det passer, og det virker som jeg ufrivillig «samler» opp disse tårene. Og da skal det ikke mer til enn en filleting for å få demringen til å briste. Jeg sitter der på flyet å vil gråte, tilsynelatende fordi jeg er redd men like mye fordi den middagen i går var vanskelig, den samtalen tidligere i uken var dum, den kommentaren jeg fikk i forrige uke var vanskelig å tolke; i det hele tatt en hel masse oppsamla småting som tilsammen resulterer i en helvetes tåreflom.

Jeg har ikke noen problemer med det å gråte foran andre, eller å gråte generelt. Det er bare det at disse tårene representerer en enorm redsel og smerte. Selv om ingen direkte kan se det, er det likevel ikke noe som hvem som helst får se. Jeg prøver distrahere meg selv. Tenker at det ville være supergreit med setevarmer i flysetene. Titter på de andre menneskene. Jeg sitter i fem-seteren bakerst i flyet, ved siden av tre voksne damer i speideruniform, og smugtitter fascinert på alle merkene de har på skjortene. Men tankene borer seg tilbake i hodet mitt, så jeg leter frem mobilen, og setter på musikk for å avlede tankene. Lyset for setebelte er påslått, men jeg tar sjansen likevel. Den er på flightmode. Det verste som kan skje er at speiderne vil se meg og sende meg bebreidende blikk. Den sjansen får jeg bare ta. Jeg sitter med hele kroppen i spenn, kun beltet forhindrer meg i å sprette ut av setet.

20 minutter senere lander vi trygt på bakken i Bodø. Flyvertinnen hadde rett, det var litt risting, omtrent som en litt humpende busstur. Jeg slapper av i musklene, og lar kroppen synke tilbake i setet. Slipper ut pusten, og lurer på om jeg har pustet i det hele tatt underveis. Jeg er så lettet at jeg kan gråte, men jeg minner meg selv på at jeg ikke er fremme enda, jeg er ikke trygg enda, noe kan fremdeles gå galt. Halvannen time senere lander vi like trygt på bakken på Gardermoen, etter en behagelig tur med et stort SAS-fly. Tårene presser likevel fremdeles på. Jeg tenker på å ringe til avdelingen, men hun jeg vil snakke med er jo ikke der, og jeg vet uansett ikke hva jeg skal si. Klumpen i halsen er så stor at jeg nesten brekker meg når jeg prøver svelge den unna. I motsetning til 90% av de andre passasjerene, tar jeg ikke rullefortauene eller rulletrappen på vei til bagasjeutleveringen. Akkurat nå anser jeg det som en luksus jeg ikke fortjener, og jeg hater at jeg tenker slik.

På flyplassen hjemme begynte jeg på boken Evig Søndag av Linnea Myre, og på toget inn til Oslo 4 timer senere, leser jeg ut de siste sidene. Boken er fin, veldig fin faktisk, jeg merker at jeg flere ganger smiler for meg selv av de kyniske og gjenkjennbare tankene hennes. Men den minner meg også om mange smertefulle ting. Jeg pakker ned boken og vurderer igjen å ringe avdelingen. Minner meg selv på dette med «små valg». Akkurat nå er jeg sårbar nok til å klare å åpne meg opp for den nye kontakten, fortelle litt, forhåpentligvis få noen oppmuntrende ord. I stede utsetter jeg det, utsetter til klokken er over halv fire. Da har de nemlig tatt helg og gått hjem, og det er for sent. «Problemet» er løst, jeg føler lettelse men vet det ikke er en bra ting.

Så drar jeg til min aller beste venninne, som jeg alt for sjeldent møter. Vi spiser middag, går litt på butikker, snakker om det lille miraklet hun bærer i magen som kan komme når som helst nå. Det er utrolig fint, og vi får noen verdifulle timer sammen. Men så drar jeg innover til Oslo igjen, og kvelden kommer sammen med tårepress og en enormt uro. Jeg har nemlig ikke spist nok i løpet av dagen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Mellom hyllene på Rimi traver jeg fullstendig rådløs rundt. Etterhvert gjør jeg det eneste jeg kan gjøre; ringe mamma. Jeg har en regel om at «de der hjemme» ikke trenger vite hva jeg spiser i løpet av en dag, men jeg bryter den regelen, fordi jeg mener det er viktig at mamma vet hvordan denne dagen har sett ut dersom hun skal gi meg råd om hva jeg skal spise til kvelds. Jeg kan høre at hun blir oppgitt og bekymret, og den velkjente, dårlig samvittighet skyller over meg. Samtidig vet jeg at hun tåler det. Jeg trengte virkelig hjelpen hennes og hun er glad for å kunne hjelpe.

Jeg elsker jo denne byen, å gå rundt her er jo liksom av noe det beste jeg vet om. Men det er ikke sånn denne gangen. Ryggen min er ikke rett, hodet mitt er ikke hevet. Luften er ikke friskere, fargene er ikke klarere, ingenting stemmer. Det er ikke like deilig å være her som jeg trodde det skulle bli. Når jeg tenker meg om, blir ting ikke lengre like fin som jeg håper på. I et forsøk på å trøste meg selv tenker jeg at det betyr at «følelseslivet» mitt er flatt, noe som igjen betyr at bunnene heller ikke blir like dype som jeg frykter. Men det ikke er sant i det hele tatt.

Tårene i øyekroken og klumpen i halsen som har fulgt meg gjennom nesten hele dagen, forsvinner typisk nok i det samme jeg låser meg inn på hotellrommet mitt, og faktisk har mulighet til å slippe alt ut. Enda flere tårer som er spart opp.