Et stk. forbilde og en stk. motivasjon

I forrige innlegg om min beste venn og «søster» Christina, glemte jeg fortelle hvor innmari, vanvittig, hinsides stolt jeg er av henne. Hun har kommet så langt! Visst har hun dager som er tøffe, kanskje tøffere enn for folk flest, men hun er likevel blitt fri. Hun har mann, jobb, leilighet, barn - i det hele tatt et liv. Ting jeg i dag tenker at jeg bare kan drømme om. Ting hun selv for 6 år siden tenkte at hun bare kunne drømme. Jeg har sett med mine egne øyne at hun har «klart det», til tross for alt jeg vet hun har vært gjennom. Eller for å si det på en annen måte, hun har vist meg at det er mulig.

Selv om vi ikke har så mye kontakt med hverandre i det daglige, så har vi likevel en del kontakt. Med jevne mellomrom får jeg en lang melding fra henne, omtrent en helt liten novelle med oppmuntrende ord. Noen ganger fordi jeg ber om det, andre ganger ut av det blå men alltid når jeg trenger det som mest. Hennes ord er de eneste i hele verden som uten unntak går rett gjennom monstrene og inn i hjertet mitt. Monstrene har ikke sjans, de blir bare stående og skjelve som aspeløv når ordene hennes kommer galopperende. De tør ikke engang gjøre et forsøk på å vri og vende på det hun sier, eller putte det i «glemmeboksen».

Tidligere i høst har jeg hatt en særdeles dårlig periode. Det var en dag hvor jeg var helt desperat, skadetrangen var enorm og jeg ville skade meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg kunne ikke, skulle ikke, burde ikke, måtte ikke, men jeg klarte bare ikke å komme på en «god nok» grunn til å la være. Så jeg sendte melding til Christina. Tagg henne om å si noe til meg som ville sørge for at jeg fikk dårlig samvittighet dersom jeg skadet meg. Som at hun ville bli lei seg, skuffet over meg, og at jeg ikke ville være noe godt forbilde for den lille prisen i magen hennes. Og hun svarte akkurat det jeg trengte høre;

Jeg kan si alle de tingene og virkelig mene det, men viktigst av alt er at kroppen din ikke fortjener den behandlingen (...) Og for ikke å snakke om lillemann da, som kommer til å se arrene dine, og du må se inn i de store skremte barneøynene hans og forsøke å forklare han at ingen har gjort dette mot deg, at han ikke trenger å være redd for at noen skal skade han på samme måte, at du har gjort det selv. Skal han lære så tidlig at man kan ha det så vondt, at man kutter seg selv for å lette på trykket?! Det vil vi ikke. Hvorfor fikk du ikke trøst, så det ble bedre, vil han sikkert spørre, og sikkert tusen spørsmål etter det også. (...)

Ærlighet og sannhet, pakket inn i omsorg og kjærlighet. Selv om arrene jo er der allerede. Men de arrene som er der nå, er fortid. De arrene vil blekne og bli glattere og finere innen han er stor nok til å se at noe er anderledes med mine armer. Tanken på egne barn og andre nære venners barn som etterhvert vil komme, har jo slått meg, men det er så fjernt. Herman derimot, er noe konkret. Noe (bokstavlig talt) håndfast. En sprell levende, perfekt liten gutt som bare blir større, sterkere og smartere for hver dag som går.

Senere den kvelden skrev hun til meg; «Ikke behandle deg selv som ingenting, fordi du er alt.» Hvordan jeg ser meg selv er farget av monstrenes hvisking og tisking, det er jeg klar over. Hvordan hun ser meg, blir noe helt annet. Henne ord betyr så enormt mye, fordi jeg vet i mitt hjertet at ordene kommer fra hennes hjerte. Hun er min venn, min søster for alltid, fordi hun har valgt det.

Etter et innlegg hvor jeg skrev at jeg ikke følte at jeg fortjente Roxys ubetinga hengivenhet, sendte Christina meg et bilde av magen, sammen med teksten: Inni der er det en gutt som kommer til å elske det ubetinget. Hvis du noen gang stiller spørsmålstegn ved hvorfor han gjør det eller så mye som stikker lilletåa di ned i tanken på at du ikke fortjener den ubetinga kjærligheten hans skal jeg personlig filleriste deg! Så det så!

Christina er fantastisk. Herman er fantastisk. Hun er inspirasjon, han er motivasjon.

Jeg vil ikke at han skal lære at man kan ha det så vondt at man kutter seg selv for å lette på trykket. Jeg vil heller ikke at han skal lure på hvorfor jeg ikke spiser middag sammen med dem, eller hvorfor jeg ikke vil ha lørdagsgodteriet han en dag vil ønske å dele med meg. Den tanten jeg vil (skal!) være, er sterk, morsom, spennende, tålmodig, snill, ansvarsfull, omsorgsfull, kreativ, i det hele tatt et godt forbilde. En «trygg voksenperson», selv om han allerede har mange av dem i livet sitt. En som skal lære han at det egentlig heter «bobb bobb - dærri dærri - bobb bobb suuu» når hans mor synger «bobb bobb - daddy daddy - bobb bobb suuu».

Endringen skjer ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke til neste uke. Det tar tid. Akkurat nå er det fryktelig vanskelig for meg å se for meg at noen ting, noen gang, vil bli bedre. Men jeg vet at dersom en endring skal være mulig, er motivasjon alfa omega. Og «fryktelig vanskelig» er jo tross alt en klar forberdring fra «umulig».