Tante Tora!

Jeg er enebarn. Har alltid vært det, kommer alltid til å være det. Hver gang det kommer opp, blir jeg alltid spurt om hvordan det er, om jeg har savnet noe, om jeg skulle ønske jeg hadde søsken. Jeg vet liksom ikke. Jeg har liksom ikke noe å sammenligne det med (er det forresten sosial akseptabelt om jeg skulle begynne å spørre folk som har søsken om hvordan det er, om de har savnet mer oppmerksomhet fra foreldrene, om de skulle ønske de ikke hadde søsken?, osv). Barndommen min har vært awesome. Mamma, pappa og meg har vært en skikkelig flott liten kjernefamilie, full av trygghet, omsorg og kjærlighet. En ting savnet jeg riktignok i oppveksten; en trampoline. Selv om jeg var fryktelig bortskjemt så fikk jeg aldri det. Til slutt tok jeg saken i egne hender, og kjøpte trampoline til meg selv i 20-årsgave.

Siden jeg «uhelbredelig» enebarn, har jeg tatt meg den frihet å velge to søstre. Den første kom inn i livet mitt da vi begge var et år gamle, og hun vil alltid være der. Den andre heter Christina, og henne fant jeg ikke før jeg var rundt 15, men jeg kan likevel si at hun har vært/er en av de aller viktigste personene jeg har i livet mitt. Hun er uten tvil hovedgrunnen til at jeg kom meg gjennom siste halvdelen av tenårene. I mange, mange år var vi hverandres viktigste støttespiller, trygghet og «motivatør». Jeg har skrevet om henne før; «Vi deler riktignok ikke samme blod, men det har ingenting å si. For tiden har vi ikke så mye kontakt, men det har ikke noe å si det heller, for jeg vet at hun er en person som kommer til å være i livet mitt for alltid. Båndet mellom oss er så sterkt at jeg kan kjenne at hun tenker på meg. Hun støtter meg og elsker meg ubetinget (og jeg henne).»

I begynnelsen av april fikk jeg den (nest) fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Den var fra Christina, og hun skrev at jeg skulle bli tante. Jeg gråt av glede. Da jeg var i Oslo for noen uker siden, tilbragte jeg noen gode timer i Drammen, og fikk klemt litt på Christina, og kjent litt på den lille (i følge henne selv) fotballspilleren i magen. Den 16 oktober våknet jeg opp til den fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Også denne fra Christina. Et bilde av nyfødte lille Herman.

Helt fersk baby, og helt fersk mamma! Etter det jeg har

hørt om fødsler, ser de uforskammet freshe ut begge to.

Sjekk det trynet! En ordentlig liten Herman!

Jeg har fått mange bilder av han, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har sett en vakrere baby. Han er bare så utrolig fin. Han er faktisk helt perfekt! Og jeg er den heldigste i verden som får være tanta hans. Den ene kjipe tingen med å være enebarn har jeg alltid tenkt var at jeg aldri vil bli en biologisk tante. Men jeg kjenner at mer tante enn jeg er nå, går det nok ikke an å bli ♥