torsdag 7. november 2013

Å ikke se skogen for bare trær

«Typisk» aspergers; å henge seg opp i detaljer i stede for å se hele bildet. Plutselig kan jeg dra en kobling mellom det og spiseforstyrrelsen min. Jeg har aldri vært en «typisk anorektiker», for jeg er ikke obsessed med å forbrenne kalorier, jeg ser ikke en feit person når jeg ser meg selv i speilet, tidligere har jeg i perioder mer eller mindre levd på sjokolade. Så hva er det egentlig som driver meg? Problemet mitt er detaljene. Spiseforstyrrelsen min startet på ungdomsskolen, og jeg vet mer eller mindre nøyaktig hva som utløste den. Vi hadde en oppgave i naturfag hvor vi skulle regne vår egen vekt om til måleenheten newton, og jeg oppdaget at jeg veide mer enn flere av de andre jentene. Det skal dog sies at jeg var halvannet hode høyere enn de fleste andre jentene. Jeg var en lang, slank, sunn og aktiv tenåring, men alt forsvant i den lille detaljen at vekta var «feil». Og dermed var det hele i gang.



På videregående husker jeg svært godt en episode hvor jeg klaget over å ha stor rumpe. Den ene venninnen min sa at hun hadde større rumpe enn meg, noe jeg nektet å tro. Vi stilte oss på ved siden av hverandre og fikk de andre jentene til å se hvilken rumpe som faktisk var størst. Dommen var at min var størst, men høyden tatt i betraktning (igjen er jeg halvannet hode høyere) var hennes størst. Og akkurat det er et perfekt eksempel; isolert sett var min rumpe størst. Jeg kan ha bmi på 16, og likevel ha større lår enn en normalvektig person på 168 cm. At mine knokler kanskje stikker mer ut har ikke noe å si. Jeg liker høyden min, bare så det er sagt. Men står jeg ved siden av en 168 cm høy person med nøyaktig samme bmi som meg, vil hver eneste del av min kropp være større og bredere enn tilsvarende kroppsdel på henne. Når jeg ser kroppen min, ser jeg ikke en hel kropp. Jeg ser ikke hvordan proporsjonene er, hvordan jeg er satt sammen, hvordan helheten ser ut. Det jeg ser er en stor rumpe. Brede hofter. Tykke lår. Setter man de sammen til en kropp ser det normalt ut, eller i mitt tilfelle faktisk altfor tynt (i følge bmien), men jeg ser kun detaljene. Og når man er 185 høy, så er disse detaljene mye større enn hva de hadde vært dersom høyden min var gjennomsnittlig. 


Det er ikke bare en følelse, som for eksempel at man føler seg tykk eller føler seg dum – dette er håndfast, konkret og uforandrelig. Jeg vet det er «teit» å være misfornøyd med høyden sin. Høye jenter vil være lavere, mens lave jenter vil være høyere. Jenter med slett hår vil ha krøller, mens jenter med krøller vil ha slett hår. Jenter med fregner hater fregner, mens jenter uten fregner synes det er fint med fregner. Jenter med store pupper skulle ønske de hadde mindre pupper, mens jenter med små pupper skulle ønske de hadde større pupper. Det er dessverre vanlig å være usikker på kropp og utseende, men det er forskjell på å være «normalt» misfornøyd og å være sykelig misfornøyd (hvor tankene opptar store deler av hverdagen, og kommer til uttrykk i form av feks selvskading og spiseforstyrrelser).

Klart lave jenter kan gå i høye hæler, håret kan krølles eller rettes, fregner kan dekkes til, bryster kan opereres større eller mindre, men når alt kommer til alt er det beste man kan gjøre å bare godta det. Embrace it! Som Ole Brumm sier, «I'm short and fat and proud of that!». Jeg vet at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre med høyden min, og sånn er det bare. For det meste prøver jeg avslutte innleggene mine på en optimistisk note. Jeg skulle så inderlig gjerne avsluttet slik det denne gangen også, men faktum er at jeg bare klarer ikke godta disse «delene» mine. Hvertfall ikke akkurat her og nå. Og det er vel litt det som er poenget/problemet, hadde jeg hatt en løsning eller et svar så hadde jeg jo ikke hatt denne spiseforstyrrelsen.

4 kommentarer:

  1. Her greier du å sette ord på omtrent nøyatig det jeg føler. Har alltid følt meg for stor, selv om jeg er "tynn" (i andres øyne). Da jeg hadde en BMI på 20, så brukte jeg likevel to buksestørrelser større enn mine venninner. Mine hofter og lår var gigantiske sammenlignet med deres (syntes jeg ihvertfall). Da jeg senere ble syk, og hadde BMI på 16, så hadde jeg gått ned EN buksestørrelse - altså var jeg fortsatt mye større enn de var, og hoftene og lårene mine var fortsatt (etter min mening) gigantiske i forhold til andre jenter. Nå jobber jeg med å akseptere at kroppen min er som den er, at jeg har brede hofter og ikke kan gjøre noe særlig med det, at jeg er høy og dermed veier mer enn jenter med gjennomsnittshøyde, at å gå ned i vekt ikke er løsningen. Men det er VANSKELIG. Sorry, dette ble langt, men jeg kjente meg sånn igjen i mye av det du skrev at jeg bare måtte kommentere. Takk for at du deler tankene dine i denne bloggen :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Trist at du også har det slik, men også fint å høre at jeg ikke er den eneste! Altså, jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som føler det sånn, men det er likevel godt å HØRE det ;)
      Og du, godt sagt, at det er teit og kjipt og dritt men løsningen er ikke å gå ned i vekt! Det hjelper jo faktisk ikke, det løser ingenting.

      Slett
  2. Kjenner meg veldig igjen i dette innlegget og det er så vanskelig å akseptere når det gjelder kropp. Jeg sliter med SF selv og alt med kropp er vanskelig, alt i fra høyde, hud, hår, øyne, alt blir sett på med syke øyne... Som du skrev så bra det er forskjell på å være normalt misfornøyd og sykelig misfornøyd, det er en stor forskjell der-

    Veldig bra skrevet innlegg, takk for du deler så ærlig, hjelper å lese noe jeg kan kjenne meg igjen i <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er (for) lett å finne noe å være misfornøyd over, når man først begynner studere kroppen.
      Takk for kommentaren, og takk for at du leser <3

      Slett