For en mer overkommelig hverdag

Etter at jeg fikk asperger-diagnosen og fikk satt meg inn i hva det vil si, og etterhvert forstått hva i meg som «er» asperger, har jeg lært meg noen knep og triks som gjør hverdagen min mer overkommelig.

En av de aller viktigste strategiene er å forteller meg selv at ting ikke nødvendigvis går som jeg forventer/planlegger. Det er noe jeg alltid har hatt slitt med, at når jeg har planlagt noe, eller forventer at noe skal skje til en spesiell tid eller på en spesiell måte, så MÅ det bli sånn. I perioder hvor jeg fysisk og mentalt er nogenlunde stabil er jeg i stand til å takle det, men som oftest er det forferdelig vanskelig å håndtere en slik situasjon. Jeg forsvinner inn i en slags vakuum (samtidig som alle mulige følelser raser inni meg). Det kjennes ut som alt som skal skje resten av dagen/uken/måneden/året/livet blir tilintetgjort, selv om endringen i akkurat den planen ikke har noen som helst sammenheng med resten av dagen/uken/osv. Verden min stopper opp, det låser seg for meg, jeg faller i stykker.

At jeg minner meg selv på at alt ikke alltid går som forventet, gjør at jeg har en del færre meltdowns. Det skjer likevel innimellom, men jeg har en effektiv strategi da også. Noe jeg har skrevet om mange ganger før her på bloggen; nemlig at jeg bare må puste, holde ut, og vente på at de sterkeste følelsene skal roe seg ned (for det gjør de!). Det skjer fortsatt at jeg takler ting dårlig – men å takle noe dårlig er tross alt hakket bedre enn å ikke takle det, aka «verdens undergang».

Jeg har forøvrig skrevet en del om lignende ting før også, ikke bare å forhold til aspergersen men lure strategier generelt for et mer overkommelig liv. Alle de innleggene er merket med «strategi».

Recovery - en sammenligning

Dette er deler av en tekst jeg skrev for en stund siden, og som jeg har postet her et par ganger før. Ofte kommer jeg over tekster jeg har skrevet tidligere, som omtrent ikke kan huske å ha skrevet. Jeg skriver jo ganske noe, og noen ganger er det relevant for der jeg er akkurat der og da. Andre ganger er det ting jeg burde ta med meg videre, ting som er mer generelle og som kanskje kan være nyttig for andre å lese også.

Recovery;

Det kan på mange måter sammenlignes med en utdanning. Det er ikke sånn at man bestemmer seg for å bli lege, og vips så bare blir man det. Det tar mange år med ekstremt mye læring og svært hard jobbing. Man er avhengig av veiledning, hjelp og støtte både fra noen som kjenner til veien du skal gå, og noen som går veien sammen med deg. Bare at med feks en spiseforstyrrelser så aner du ikke hvordan veien ser ut, eller hvor lang den er. Fremgang er varierende og vanskelig å måle. Du får ikke fridager, har ikke mulighet til å ta helg eller ferie, for det er en 24-timers «jobb». Ikke alle du møter på veien vil forstå det du driver med, enkelte vil ikke engang respektere det. Men selv om du ikke ender opp med en diplom i hånda, en medalje rundt halsen eller tittel du kan sette foran navnet ditt, så får du det viktigste man kan ha. Noe folk flest tar for gitt. Livet.

Tailspinning

Tailspinning – å miste kontroll, å spinne ut av kontroll

Dersom jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal sulte meg i hjel, er det strengt tatt ikke så farlig. Ikke sånn akutt, i hvertfall. Jeg kommer på bedre tanker igjen, enten det er etter fem minutter eller et par timer. Bare jeg får pustet, og latt de sterkeste følelsene roe seg ned. Ingen permanent skade vil skje. Om det eventuelt blir noen kalorier for lite til et måltid, kan jeg ta det igjen neste måltid, eller i verste fall neste dag. Tiden er på min side.

Det som derimot er ganske akutt farlig, er om jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal skade meg (i den grad man kan kalle selvskading «noe man finner ut av at man skal gjøre», da). Tiden er ikke min venn, og uopprettelig skade vil skje i løpet av et skjørt, lite øyeblikk.

MEN - det som er like  skummelt med begge delene, er at dersom det først skulle skje, så er terskelen for at det skal skje igjen blitt betydelig lavere. Om så det bare er èn gang, et lite glipp. Det lager rom for tvil, og slår sprekker i grunnmuren min. Det er derfor jeg er så jævlig nøye med spisingen, som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg kjører et strengt regime, det er ingen andre måter å gjøre det på. Det er normalt å snuble, men jeg har ikke råd til å gjøre det.

Jeg går rundt og er livredd for et svakt øyeblikk (samtidig som jeg ikke lar det bli en selvoppfyllende profeti). Det kan ikke glippe, jeg kan ikke let my guard down et sekund. Hele tiden på vakt. Kan ikke trå feil. Skulle det skli ut, vil det koste meg så mye ekstra krefter å «skli det inn» igjen. Og siden alle mine krefter går med til å kjempe meg fremover og ikke la noe skli ut, har jeg jo ingen ekstra krefter.

Standhaftighet

Ikke èn eneste gang siden jeg startet recovery, har jeg gitt etter for monsterstemmene og spist mindre, eller vært mer fysisk aktiv. Jeg forsøker å la være å tenke på/snakke om spiseforstyrrelsen som et «eget individ», men jeg vil gjøre det nå for å lage en tydelig bilde på hva jeg mener;

Før veiing: monstret mener jeg skal spise mindre, fordi jeg snart skal veies. Etter veiing: monstret mener jeg må passe på hva jeg spiser, fordi jeg har gått opp i vekt. Hele tiden: monstret mener jeg bør jeg bør spise en litt mindre mengde av x, mener jeg burde kutte litt med på x, mener jeg burde gå (forbrenne) litt mer.

Ikke bare står jeg i mot dette, jeg kjemper faktisk tilbake! Jeg spiser faktisk EKSTRA før OG etter veiing. Hver eneste gang monstret mener jeg burde spise noe mindre, spiser jeg heller litt mer. Når monstret mener jeg i det minste burde ha dårlig samvittighet, så tenker jeg heller på at kroppen min fortjener hvile, den fortjener ro, den fortjener næring, den fortjener å bli tatt godt vare på. Og så slapper jeg helt av, med den beste samvittighet. Alt dette for å lære monstret at det ikke kommer noen vei ved å hviske inn i øret mitt. Jeg adlyder ikke, jeg gjør faktisk det stikk motsatte!

I omtrent ti år har jeg danset etter monstrets pipe. Det er kun sju måneder siden jeg satte meg på bakbeina. Jeg er forberedt på at det vil ta tid, jeg må bare fortsette å være knallhard, men jeg har klokkertro for at monstret før eller siden kommer til å godta at det er JEG som er Top Dog.

I øyeblikk som dette #3 (hjertemøter)

Juli.

Jeg er på sommerleir og har møtt mange mennesker. Det er jo ofte at man får kontakt med andre mennesker, men noen ganger er det på en annen måte. Noen ganger møter man et menneske man føler at det liksom klaffer med. Et menneske man skaper en relativt umiddelbar kontakt med. Ikke bare menneske-til-menneske, men hjerte-til-hjerte. Kanskje fordi man kjenner igjen noe av seg selv i den andre. Jeg tror jeg er et av de menneskene som har lett for å åpne hjertet mitt for andre, på godt og vondt.

Å skilles etter et slikt hjertemøte gjør fryktelig vondt, helt på grensen til det uutholdelige. I morgen er hjemreise, dette er siste natten. Jeg ligger og gråter i sengen som har vært min denne siste uken. I øyeblikk som dette kjennes det ut som hjertet mitt skal knuses i tusen biter, men smerten til tross; den kontakten som noen ganger oppstår mellom to hjerter er noe av det vakreste som finnes her i verden. Jeg ville ikke vært den foruten.