Tailspinning

Tailspinning – å miste kontroll, å spinne ut av kontroll

Dersom jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal sulte meg i hjel, er det strengt tatt ikke så farlig. Ikke sånn akutt, i hvertfall. Jeg kommer på bedre tanker igjen, enten det er etter fem minutter eller et par timer. Bare jeg får pustet, og latt de sterkeste følelsene roe seg ned. Ingen permanent skade vil skje. Om det eventuelt blir noen kalorier for lite til et måltid, kan jeg ta det igjen neste måltid, eller i verste fall neste dag. Tiden er på min side.

Det som derimot er ganske akutt farlig, er om jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal skade meg (i den grad man kan kalle selvskading «noe man finner ut av at man skal gjøre», da). Tiden er ikke min venn, og uopprettelig skade vil skje i løpet av et skjørt, lite øyeblikk.

MEN - det som er like  skummelt med begge delene, er at dersom det først skulle skje, så er terskelen for at det skal skje igjen blitt betydelig lavere. Om så det bare er èn gang, et lite glipp. Det lager rom for tvil, og slår sprekker i grunnmuren min. Det er derfor jeg er så jævlig nøye med spisingen, som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg kjører et strengt regime, det er ingen andre måter å gjøre det på. Det er normalt å snuble, men jeg har ikke råd til å gjøre det.

Jeg går rundt og er livredd for et svakt øyeblikk (samtidig som jeg ikke lar det bli en selvoppfyllende profeti). Det kan ikke glippe, jeg kan ikke let my guard down et sekund. Hele tiden på vakt. Kan ikke trå feil. Skulle det skli ut, vil det koste meg så mye ekstra krefter å «skli det inn» igjen. Og siden alle mine krefter går med til å kjempe meg fremover og ikke la noe skli ut, har jeg jo ingen ekstra krefter.