Recovery - en sammenligning

Dette er deler av en tekst jeg skrev for en stund siden, og som jeg har postet her et par ganger før. Ofte kommer jeg over tekster jeg har skrevet tidligere, som omtrent ikke kan huske å ha skrevet. Jeg skriver jo ganske noe, og noen ganger er det relevant for der jeg er akkurat der og da. Andre ganger er det ting jeg burde ta med meg videre, ting som er mer generelle og som kanskje kan være nyttig for andre å lese også.

Recovery;

Det kan på mange måter sammenlignes med en utdanning. Det er ikke sånn at man bestemmer seg for å bli lege, og vips så bare blir man det. Det tar mange år med ekstremt mye læring og svært hard jobbing. Man er avhengig av veiledning, hjelp og støtte både fra noen som kjenner til veien du skal gå, og noen som går veien sammen med deg. Bare at med feks en spiseforstyrrelser så aner du ikke hvordan veien ser ut, eller hvor lang den er. Fremgang er varierende og vanskelig å måle. Du får ikke fridager, har ikke mulighet til å ta helg eller ferie, for det er en 24-timers «jobb». Ikke alle du møter på veien vil forstå det du driver med, enkelte vil ikke engang respektere det. Men selv om du ikke ender opp med en diplom i hånda, en medalje rundt halsen eller tittel du kan sette foran navnet ditt, så får du det viktigste man kan ha. Noe folk flest tar for gitt. Livet.