Standhaftighet

Ikke èn eneste gang siden jeg startet recovery, har jeg gitt etter for monsterstemmene og spist mindre, eller vært mer fysisk aktiv. Jeg forsøker å la være å tenke på/snakke om spiseforstyrrelsen som et «eget individ», men jeg vil gjøre det nå for å lage en tydelig bilde på hva jeg mener;

Før veiing: monstret mener jeg skal spise mindre, fordi jeg snart skal veies. Etter veiing: monstret mener jeg må passe på hva jeg spiser, fordi jeg har gått opp i vekt. Hele tiden: monstret mener jeg bør jeg bør spise en litt mindre mengde av x, mener jeg burde kutte litt med på x, mener jeg burde gå (forbrenne) litt mer.

Ikke bare står jeg i mot dette, jeg kjemper faktisk tilbake! Jeg spiser faktisk EKSTRA før OG etter veiing. Hver eneste gang monstret mener jeg burde spise noe mindre, spiser jeg heller litt mer. Når monstret mener jeg i det minste burde ha dårlig samvittighet, så tenker jeg heller på at kroppen min fortjener hvile, den fortjener ro, den fortjener næring, den fortjener å bli tatt godt vare på. Og så slapper jeg helt av, med den beste samvittighet. Alt dette for å lære monstret at det ikke kommer noen vei ved å hviske inn i øret mitt. Jeg adlyder ikke, jeg gjør faktisk det stikk motsatte!

I omtrent ti år har jeg danset etter monstrets pipe. Det er kun sju måneder siden jeg satte meg på bakbeina. Jeg er forberedt på at det vil ta tid, jeg må bare fortsette å være knallhard, men jeg har klokkertro for at monstret før eller siden kommer til å godta at det er JEG som er Top Dog.