En drøm i oppfyllelse

Når hun kommer på scenen begynner hun umiddelbart å synge. Kun stemmen hennes, ingen instrumenter. Hun står med hodet bøyd, blikket senket. Når hun er ferdig starter bandet, og heller ikke nå får det ivrige publikummet sjans til å klappe. Hun synger hardt og ser alvorlig ut gjennom hele sangen. Jeg kjenner hjertet mitt synke, helt ned til gulvet. Er det slik det skal være hele konserten? Skal hun bare synge seg gjennom spillelisten og så gå? Er det slik hun er live? Jeg kjenner en panikkaktig skuffelse bygge seg opp inni meg. Så er sangen ferdig. Publikum får endelig brutt ut i applaus. Da tar Maria Mena et steg tilbake, ser opp – og smiler det bredeste, blideste, søteste smilet jeg har sett i hele mitt liv. Alle brikkene faller på plass inni meg, verden er full av farger og jeg smiler, jeg også. Og derfra går det bare oppover.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye den dama betyr for meg. Hun er sterk, hun er tøff, hun er helt urolig nydelig både inni og utenpå. Et forbilde, en inspirasjonskilde. Hun har vært gjennom mye og har nok fortsatt sitt som hun sliter med, hun snakker litt om angst og usikkerhet når hun står der på scenen, men hun er rak i ryggen og stø i blikket. Norges svar på Demi Lovato, tenker jeg. Sangene hennes er fulle av ord og tekst som formidler gjenkjennelig smerte og etterlengtet håp.

Mellom sangene snakker hun litt, forteller om bakgrunnen for noen av sangene, om flyturen til Harstad, om kjærlighet, om barndom, om spiseforstyrrelse. Hun forteller at hele tiden mens hun hadde anoreksi så hadde hun èt mål, og det var å bli frisk. Hver gang hun er ferdig med en sang og vi klapper, smiler Maria Mena, litt forlegent, hun tar det ikke for gitt at vi kommer til å klappe, at vi elsker henne. Selv om salen ikke er full var det en del folk der, likevel føles det som hun snakket direkte til meg. Jeg tror de fleste følte at hun snakket direkte til dem. Det er en god egenskap å ha som artist; å kunne formidle sang og ord på en slik måte at det ikke bare går ut til massen, men at det treffer hver enkelt.

Jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle få gå på konsert med henne. Det måtte liksom bli i tilfelle jeg tilfeldigvis var i Oslo (det er jo "der det skjer") akkurat når hun hadde konsert, og at jeg visste om det og at det passet med det ærendet jeg hadde i Oslo, og at jeg hadde noen å gå med. Og hvor stor er sjansen for det. Men for noen måneder siden spurte plutselig en venninne om vi to ikke bare skulle dra på konsert når hun var i Harstad, 3-4 timers kjøretur unna her vi bor. JA, så klart skulle vi det! Det var en fantastisk konsert, det var godt å få litt much needed venninne-tid, og fy søren for en seier det var for meg å til tross for usikkerhet og tankekjør klare å gjennomføre turen når alt kom til alt.