Angsttanker, tvangstanker

Jeg har jo hele veien kalt det bakteriefobi/bakterieangst. Angst. Diagnosen har likevel vært tvang. Dette har jeg ikke kjent meg igjen i, fordi selv om jeg vasker hendene ofte og er veldig opptatt av renslighet og hygiene, har jeg jo ingen faste tvangsmessige ritualer jeg må gjøre. Det handler ikke om ting jeg må gjøre, men om ting jeg er redd for at skal skje. Redsel = angst. Jeg tok det opp med psykologen min, og han forklarte meg at tvangstanker og tvangshandlinger ikke er det samme.

Tvangshandlinger er noe man føler seg tvunget til å gjøre, selv om det er unødvendig, som å sjekke noe, telle eller vaske. Tvangstanker er noe litt annet; det er ubehagelige/skremmende, uønskede, gjentatte og påtrengende tanker (eller bilder) som dukker opp i hodet. Noen kan for eksempel se for seg at de skader andre, noe de aldri har gjort og aldri vil komme til å gjøre, men tankene er der hele tiden. Jeg har heldigvis ingen slike «hva visst jeg»-tanker som har å gjøre med andre mennesker, men jeg mange «tenk om»-tanker, spesielt når det kommer til, ja nettopp, bakterier. Invaderende og ukontrollerbare tanker som dukker opp i tide og utide.

Jeg kan komme med noen eksempler. Jeg hadde kjøpt meg en flaske vann. Etter at jeg hadde åpnet den og tatt en slurk, begynte jeg plutselig å lure på om forseglingen på flasken hadde vært intakt? Når man åpner en uåpnet flaske, så er den gjerne litt ekstra vanskelig å få opp, og man hører det lille «kneppet» når forseglingen brytes. Hadde ikke flasken vært litt vel lett å åpne? Hadde jeg egentlig hørt det kneppet? Tenk om flasken allerede hadde vært åpnet, tenk om noen hadde åpnet den i butikken og tatt en slurk av den, av en eller annen grunn? Hadde vannet smakt litt rart? Lukter det som det pleier?

Da jeg kom hjem etter å ha vært i stallen for første gang, var det noe brunt i papiret da jeg pusset nesa. Hva var det? Var det møkk? Hadde jeg, på en eller annen måte klart å få en bit møkk opp i nesa? Hadde jeg kanskje hatt møkk på hånda, og så klødd meg på nesa, selv om jeg jo er ganske sikker på at jeg aldri pleier å ubevisst røre ansiktet med hendene med mindre jeg er ren på hendene? Dersom det er møkk, burde jeg ikke da ha luktet det ganske sterkt? Men hva annet kan det være? Tenk om jeg har gått rundt med møkk i nesas sårbare slimhinner i mange timer! Jeg skylte nesa i saltvann helt til det bare kom blod hver gang jeg pusset nesa.

Jeg spiste en del smøreost med urter en periode. Plutselig en dag etter at jeg hadde spis noen skiver lavkarbobrød med smøreost, begynte jeg å tenke på om jeg ville sett forskjell på urter og sort mugg? Tenk om osten faktisk hadde mugget? Kanskje hadde jeg ikke satt lokket skikkelig på en dag, slik at det hadde stått åpent fra dagen i forveien og gjort at det begynte å dannes mugg? Jeg vet ikke om det er noe som gjør at mat mugger, men tenk om? Jeg gikk sporens strek til kjøleskapet for å titte i smøreosten, rote litt rundt nedi med en kniv og studere den under et sterk lys. Det som tidligere åpenbart hadde vært urter, var plutselig blitt udefinerbart og mistenksomt. (Needles to say, jeg har sluttet ost med urtene og spiser nå kun ensfarget smøreost)

Slike type tanker i slike type situasjoner, går på repeat i hodet mitt. I beste fall i flere timer, i verste fall mange dager i strekk, enkelte ganger opptil en uke. Det er ikke tanker jeg tenker, det er tanker som bare kommer. Som nevnt tidligere; ubehagelige, uønskede, påtrengende, ukontrollerbare, innvanderende. Å «bare ikke tenke på det» er ikke et alternativ, hadde det vært så enkel så hadde det ikke vært tvangstanker. Disse tankene forårsaker angst, det er det ingen tvil om, men det er altså tvangen som er synderen. Tvangstankene gir meg angst, samtidig som jeg går rundt med angst for situasjoner og hendelser som kan utløse tvangstankene.

I mange tilfeller kan det hjelpe å be andre om bekreftelse på at det ikke er sant, at det ikke stemmer, eller at det er innmari usannsynlig. Det er likevel ekstrem sjeldent at jeg ber om det, fordi jeg føler meg bare så teit. Jeg rett og slett skammer meg, og føler meg både dum og nesten paranoid. Å snakke om det (en gang i blant i hvertfall, muligens), å lære om det, å forsøke se på det fra en objektiv vinkel, gjør at jeg kanskje kan se på det på en litt annen måte. Det er faktisk en sykdom. Det er ikke noe jeg kan noe for, eller har noe kontroll over. Å leve på denne måten er det ingen som ønsker.