Fra selvsikker til usikker

Stallen har vært min fristed de siste månedene. Der har jeg følt meg trygg og selvsikker. På onsdag var jeg alene i stallen da jeg skulle ta dekken på hestene og leie de ut på beitet. Det har jeg vært alene om før så det følte jeg med helt komfortabel med. Først la jeg utedekken på alle hestene, så leide jeg ut to og to ut til beitet. Da jeg kom med hest nummer fem og seks, så jeg til min store overraskelse at en av hestene jeg akkurat hadde leid ut, stod utenfor innhengningen. Hun hadde på en eller annen måte kun slitt av den nederste tråden og kommet seg under den midterste. Fornøyd stod hun der og gnaflet i seg litt høy som lå på utsiden, og det var nok det høyet som hadde vært motivasjonen for utbrytelsen. Jeg slapp inn de to hestene på beitet, lukket igjen den midterste tråden, og hentet den lille rømlingen.

Jeg var litt stressa, men det gikk fint – helt til jeg skulle slippe henne inn på beitet. Da hadde nemlig en annen hest sett at hun hadde funnet noe godt på utsiden, og da jeg løsnet på tråden for å slippe hesten inn, kom denne andre hesten i mot meg. Ikke ante jeg noe om at han hadde bestemt seg for at han skulle ut, koste hva det koste vil. Jeg stilte meg i veien for han, i den naive tro at han ville stoppe. Det gjorde han ikke, og han løp meg rett ned. Denne store hesten traff kroppen min med brystet sitt og slengte meg rett i bakken med en slik kraft at jeg skle bortover. Og når det var en åpning der, så løp både den første rømlingen og en annen hest ut. Sjokkert og forslått kom jeg meg på beina, og fikk festet den gjenværende tråden. Jeg ble stående og bare kjempe mot tårene en stund («ikke grin, herregud, det blir for dumt, skjerp deg!!»), før jeg fikk fisket frem mobilen og ringt etter hjelp, men fikk ikke svar. Redd for at de tre hestene skulle stikke av, forsøkte jeg å fange dem inn. Han som hadde løpt meg ned bare løpt bort fra meg når jeg nærmet meg, men de andre to lot seg fange og leies inn på beitet igjen. Den ene av de var tydelig misfornøyd med det, og stirret lengselsfullt på bøllefrøet som spankulerte rundt der ute. Hun begynte å trave frem og tilbake, og jeg skjønte på kroppsspråket at hun gjorde seg klar til å hoppe over gjerdet. På utsiden av gjerdet gikk jeg frem og tilbake «sammen» med henne, i håp om at en person i tillegg til strømgjerdet ville være nok til å få henne på bedre tanker, samtidig som jeg var klar til å kaste meg unna i tilfelle hun også skulle anse meg som en som bare kunne løpes overende. Hun ble mer og mer urolig, helt til hun ganske enkelt bare gikk gjennom den ene, siste tråden i åpningen, så den røyk. Tett etter fulgte hun som hadde rømt aller først.

Åpningen til gjerdet var nå helt ødelagt, og jeg ble nødt til å stå med trådene i hånden og bruke kroppen til å sperre resten av åpningen for at ikke de resterende tre hestene skulle kunne gå rett ut. Hest nummer fire kom plutselig travende mot meg, med ørene rett opp og øynene fokusert på hestene som var utenfor, det var ikke vanskelig å se nøyaktig hva det var hun tenkte på. Hun er en av favorittene mine, og jeg tenkte bare, fy faen, ikke gjør dette mot meg igjen, ikke deg! Det virket som hun kunne se hva jeg tenkte, på samme måte som jeg så hva hun tenkte, for hun stoppet heldigvis opp.

En bil kom kjørende, nesten samtidig som hun jeg nettopp hadde ringt etter hjelp ringte meg opp igjen. I løpet av noen minutter var det fire andre der som heldigvis visste akkurat hva de skulle gjøre og bare tok over. Jeg var allerede helt på gråten, og da jeg så at pøbel-hesten lot seg fange og snilt som et lam fulgte etter dem tilbake, var det ikke mulig å holde tårene tilbake. De andre trøstet meg og forsikret seg om at det var sånn som kunne skje, det hadde skjedd med dem mange ganger, det gjorde ingen verden ting! Når de først skjønner at de kan komme seg ut, så skal det mye til for å stoppe dem, spesielt når de ser det ligger høy utenfor. Og hestene stikker ikke av, de holder seg ved beitet og stallen. Jo flere forsikringer jeg fikk, jo mer gråt jeg, og jo dummere følte jeg meg.

Hun som driver stallen og som er den jeg forholder meg til der oppe, hadde en god «debriefing»/peptalk med meg etterpå, og det var bra. Bra å få sluppet følelsene ut, bra å få pratet om det. Hun er forståelsesfull og fin. Men det gjør fortsatt vondt. Til tross for at jeg er relativt ny i heste-gemet, så føler jeg meg veldig trygg på hestene. Kanskje var det naivt av meg, men jeg kunne aldri forestilt meg at hestene ville gjøre noe sånn. Hester kan gjøre sånne ting, det vet jeg jo, men at «mine» hester kunne det? Det var riktignok to av de hestene jeg kjenner dårligst og hele tiden har vært mest utrygg og usikker på, men likevel. Jeg ble så overrasket, overrumplet. Men jeg vil bare påpeke at selv om jeg har vært tillitsfull ovenfor hestene, har jeg ikke vært fryktløs. De er store og tunge dyr, og jeg har hele tiden hatt sunn respekt for dem.

I stallen har jeg vært på mitt beste; trygg, rolig og tillitsfull. Fra dag èn har jeg fått en del ansvar og jeg føler jeg har fått alt til veldig bra. Nå føler jeg meg bare dum, utilstrekkelig, hjelpesløs, motløs. Selvsikkerheten byttet ut mot usikkerhet. Det verste med det hele er kanskje at angsten og disse vonde følelsene har invadert mitt private pusterom. Tidligere har de blitt igjen hjemme. Det er tøft og tungt å nå måtte ta noen steg tilbake, men det er det som må til for at jeg skal kunne fortsette. For tilbake, det må jeg jo. Det er virkelig enklere sagt enn gjort, men jeg forteller meg selv at denne ene dumme hendelsen kan ikke kan veie tyngre enn alle de vakre, gode og livreddende øyeblikkene jeg har hatt der.