Det går bra - helt til det plutselig ikke gjør det

Jeg har vært så usikker på om jeg skulle skrive om det som skjedde i årets påske, men jeg tror jeg skal forsøke. Det er noe jeg tenker på, så det må ut, enten det havner på bloggen eller bare lagret i en mappe sammen med alle de andre dokumentene som inneholder ting jeg sikkert aldri kommer til å åpne opp, men som jeg trenger vite at jeg har.

Jeg hadde en nedtur og ende opp på legevakta. Det var dypt, men ikke for dypt, jeg er forsiktig, jeg har alltid kontroll – trodde jeg. Da legen så såret, konstaterte hun umiddelbart at det faktisk var «for dypt», og at jeg måtte opp på sykehuset. Jeg ble så redd, og oppriktig overrasket, jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde vært i nærheten av noe «farlig». Foten ble bandasjert og jeg gikk de 100 meterne rundt bygningen og inn på selve sykehuset. Selvsagt var det en turnuslege som var på jobb, som selvsagt ble usikker og da selvsagt måtte ringe bakvakta. Sykepleieren var erfaren og hyggelig og omsorgsfull, jeg er så glad hun var der.

Vi måtte vente en evighet før bakvakta omsider kom, og han la ikke skjul på at han ikke var spessielt fornøyd med å bli ringt inn. Han hilste knapt på meg. Jeg kan ikke gå i detalj, men måten han behandlet meg og foten på, var helt uakseptabel. Jeg har møtt mange kjipe leger, men han her tar kaka. Jeg gråt så jeg hikstet, av smerte og angst, uten at han så mye som løftet på blikket. Da han var ferdig bare gikk han, uten å se på meg. Den snille sykepleieren var dessverre ikke i rommet da han «behandlet» meg, hadde jeg hatt henne som oppbacking så ville jeg sendt inn en klage, men uten en tredjepart føler jeg ikke at jeg kan stole på min egen opplevelse. Jeg var i ferd med å gå helt i oppløsning, ønsket ikke å bli innlagt med mindre det kunne være på legevakta, der jeg kjenner dem og de kjenner meg. Litt flaks hadde jeg midt oppi det hele, for legevakta hadde en ledig seng og jeg ble trillet ditt i en rullestol, ikke fordi det egentlig var nødvendig, men mest for syns skyld.

De fleste som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg hvor vanvittig mye angst jeg har for å bli dårlig (typ kvalme og oppkast). Og dårlig, kan man jo bli av antibiotika. Dårlig kan man også bli av en stygg infeksjon. Jeg har blitt tilbudt antibiotika mang en gang, uten å ta i mot det. Denne gangen var det anderledes, det var det ingen tvil om. I to døgn brukte jeg så og si all min tid på å bestemme meg for å ta antibiotika, og så ombestemme meg, og så finne ut at jeg skulle ta det, og så ombestemme meg igjen. Jeg var så redd og fortvilt, fanget i en umulig situasjon, tvunget til å velge mellom pest og kolera. Alle legene og sykepleierne jeg snakket med anbefalte på det sterkeste at jeg tok medisin, at det egentlig ikke var noe alternativ å ikke gjøre det. Det gjorde meg enda reddere, og jeg gråt og skammet meg intenst over å ha havnet i en slik situasjon. Det var jo «min egen feil». Å skade seg selv er som russisk rullett, men jeg hadde jo vært så sikkert på at jeg hadde kontroll!

Tok jeg medisinen så kunne det gå bra, men jeg kunne også få fæle bivirkninger. Tok jeg ikke medisinen, kunne det gå bra, men dersom det ikke gjorde det så kunne det blitt veldig ille veldig fort, og jeg ville endt opp med å måtte ta antibiotika uansett, og sannsynligvis en kur som ville være ganske sterkere/lengre enn den lille forebyggende jeg ble anbefalt. Men så var det jo den lille muligheten for at det ikke ville bli noen infeksjon... Jeg ville nok tatt sjansen på at det kom til å gå bra, hadde det ikke vært for at den fæle legen ikke bare hadde vært brutal, men også uhygienisk i sin behandling. Etter en prat med en lege som forklarte meg ganske grundig hvorfor en infeksjon som starter innenfra virkelig ikke er noe man vil ha, endte jeg opp med å ta i mot medisinen. Hvordan det faktisk gikk å ta antibiotikaen har egentlig ikke noe med saken å gjøre. Å bestemme seg for å ta det eller ikke høres kanskje ut som en bagatell for noen, men for meg var det en helvete. Dagene og ukene som fulgte etter at jeg hadde skadet meg, var helt grusomme. Ikke i form av bivirkninger, men i form av angst og redsel. Nåde den som sier, eller i det hele tatt insinuerer at jeg har «lært ei lekse», for det er virkelig ikke sånn det funker. Men det satt en støkk i meg, skikkelig. Det var helt forferdelig, samtidig som jeg er veldig klar over at det kunne gått LANGT verre.

Jeg har hele tiden hatt mer flaks enn jeg sannsynligvis har godt av. Mer flaks enn jeg burde ha. Sårene mine gror alltid fint og problemfritt. Bortsett fra noen områder uten følelse, har jeg ingen varige skader. Det gir meg utvilsomt en falsk følelse av trygghet. «Det går bra, det gjør jo alltid det!». Og det stemmer jo på et vis! For det går jo bra – helt til det plutselig ikke gjør det.