Er penger virkelig mer verdt enn menneskeliv?

I morgen skal helseminister Bent Høie komme på besøk til den lille øya vår. I den forbindelse skal det være en markering utenfor sykehuset. Denne helseministeren vil, mot all fornuft, bryte ned lokalsykehusene våre og bygge de store sykehusene enda større. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan være i tvil om at Norge trenger alle sine lokalsykehus. Vi her i Lofoten trenger Gravdal sykehus. Vi er faktisk helt avhengig av det. For mange handler det om liv og død. For oss alle handler det om trygghet.

Det var bare så vidt jeg gikk med på å få sonde i 2013. Tilrettelegging var en avgjørende faktor. Sykehusmat er ikke aktuelt å spise, og å spise må man selv om man får sondeernæring. Derfor kom foreldrene innom, morgen og ettermiddag hver eneste dag, med friske grønnsaker til meg. Og vann på flaske, for jeg turte heller ikke drikke vann fra kranen på sykehuset. Hver dag kom miljøkontakten min innom for å snakke med meg og oppmuntre meg. På ettermiddagstid kom venner og familie på besøk. Hva om vi ikke hatte hatt sykehuset vårt , og jeg hadde måttet dra til Bodø (sannsynligvis på tvang, på et senere tidspunkt, når jeg hadde blitt enda sykere, fordi jeg aldri i verden ville gått med på å dra dit), hvor jeg ikke hadde hatt noe form for nettverk, ingen jeg kjente, ingen som kjente meg?

Med ujevne mellomrom de siste tre og et halvt årene har det vært tilfeller hvor legevakten ikke vært i stand til å ta hånd om skadene jeg har påført meg selv, og jeg har blitt sendt videre til sykehuset. Ofte sent på kvelden, som regel i helgen. Hva om vi ikke hadde hatt sykehuset vårt, hva om Bodø sykehus, som er 20 minutter med propellfly unna, hadde vært neste stoppested?

Jeg har vært innlagt på akutt-sengene til legevakten en håndfull ganger de siste månedene, det har vært en trygg havn når jeg er fortvilt og redd og føler at livet er uoverkommelig. Legevakten er jo her uavhengig av sykehuset, men hadde vi ikke hatt sykehuset ville det vært betydelig høyere trykk på de få akutt-plassene som er der, og aldri i verden om jeg hadde verken krevd eller forventet å bli prioritert dersom noen andre også trengte en av de sengene. Hva om jeg hadde blitt sittende hjemme, helt alene, de kveldene det var så mørkt at det ikke var en eneste del av meg som trodde dagslys noen gang ville komme tilbake?

Nei, det er ikke akseptabelt å legge ned et eneste lokalsykehus. Det finnes mange historier om hvor viktig sykehuset vårt er. Det finnes mange historier hvor utfallet hadde blitt fatalt dersom vi ikke hadde hatt et lokalsykehus. Slike historier finnes garantert på hver eneste plass som har et sykehus som blir truet med nedleggelse eller nedskjæringer av tilbud som kirurgi, akuttkirurgi, fødestue osv. Det finnes også historier om da det gikk fryktelig galt. De fleste fikk vel med seg saken i februar i år, da Sebastian, 10 måneder, fra Kristiansund, døde i ambulansehelikopteret på vei til sykehuset i Trondheim. Han kunne fått hjelp på barneavdelingen i Kristiansund, men dessverre for Sebastian ble han syk i en helg, og barneavdelingen der har helgestengt. Igjen og igjen kommer overleger, leger, politikere og fagfolk med klare uttalelser om at det ikke på noen som helst måte er forsvarlig å legge ned eller redusere tilbudene som er på lokalsykehusene i dag.

Er penger virkelig mer verdt enn menneskeliv?

La oss engasjere oss. Bli med på markeringer dersom du har mulighet. HER kan du signere et opprop mot for lokalsykehusene, og på facebook finnes utallige grupper man kan bli medlem av, som er for de enkelte lokalsykehusene og generelt mot nedleggelse og nedskjæringer, som feks Hold deg unna lokalsykehusene våre, Bent Høie! og Aksjonsgruppa for Lofoten sykehus. Oppropet har også en event, slik at man kan invitere venner til å skrive under; Bevar lokalsykehusene, nasjonalt opprop!!. La oss gjøre det klinkende klart at vi ikke finner oss i dette.