Dette er livet mitt

I august er det reunion, fem år siden vi var ferdig på folkehøyskolen. Jeg tenker på å treffe alle igjen. Og alle forteller hva de har gjort siden den gang. Noen har reist, noen har studert, noen har jobbet, noen har fått samboer, noen har kjøpt hus, noen har fått barn. Og så er det meg, som har gjort... ingenting. Som har vært syk, syk, syk. Sammenhengende i nærmere fem år. Ikke at årene før det har vært sånn kjempebra heller. Da jeg gikk på folkehøyskolen hadde jeg det ganske bra, men hadde også perioder hvor jeg skadet meg selv og ikke spiste eller drakk. Etter skolen bodde jeg i Kristiansand og jobbet som badevakt i Dyreparken. Det var flott, men jeg slet meg selv helt ut og endte opp med et langvarig tilbakefall. Før det igjen var det to år med usammenhengende innleggelser. Det er nedslående å tenke på dette.

Det er sjeldent at det har gått bra OG dårlig. Det har vært enten eller; god periode eller en dårlig periode. Sort eller hvitt. Dårlig balanse. Eventuelt mangel på balanse. Jeg har aldri visst hvor jeg skulle finne den. Kanskje har jeg ikke sett at jeg faktisk manglet den. Det er, dessverre, mye man ikke ser før man får det litt på avstand. Noen ganger kan det da vært for sent. Men ikke alltid.

Som jeg har skrevet om flere ganger før, så vet jeg aldri kan bli «frisk», og at jeg må jobbe med utfordringene mine og ikke mot dem. Jeg må tilpasse meg, i stede for å (nyttesløst) kjempe i mot. Jobbe med å putte mer lys inn i livet mitt, i stede for å stritte i mot min egen tilværelse. Finne denne balansen (som er et bedre og mer overkommelig uttrykk enn å skulle finne «en mellomting mellom sort og hvitt»). Og balanse har jeg funnet, i stallen.

I forrige uke kom jeg til stallen litt før sju. Vanligvis kommer også Marie i den tiden, hun som er daglig leder der og den jeg er i stallen sammen med, men akkurat den dagen så skulle hun ikke komme før over åtte. Så jeg kom dit, ga alle fjorten hestene vitaminer og frokosthøy. Så salet jeg på fjordingen Meline, og ridde på henne litt under en time inne i ridehallen. Helt alene. Enkelt, men helt enormt stort for meg. Det ville vært helt utenkelig for bare noen måneder siden. Tenk at jeg er i stand til å gjøre det, at jeg får lov til å gjøre det, at jeg har mulighet til å gjøre det. Det er vanskelig å skrive om dette, fordi ingen ord kan måle seg med den følelsen jeg får inni meg.

I mange år har jeg vært pasient, syk, en som bruker ressurser. For første gang i mitt liv er jeg selv en ressurs! Selv om jeg er i stallen via DPS, så jobber jeg når jeg er der (det er faktisk mye terapi i stallarbeid, for alle og en hver!). Jeg er der ikke som pasient. Jeg ordner med hestene, måkker bokser og koster i stallen. Når det kommer noen nye kan jeg vise dem hva som skal gjøres. Jeg får være med som hjelper på tilbudene stallen har på dagtid, som barnehageridning og terapi-ridning (ikke psykiatrisk terapi).

Jeg er noen. Jeg betyr noe. Stallen gir meg noe – OG jeg gir noe tilbake. Dette er mitt liv.