All is not well

«Så flott at det går bra med deg, Tora!»

Hva skal jeg si?

Jeg er i stallen og klatreveggen, hvor jeg snakker med venner og bekjente, ler og skøyer, treffer nye mennesker, deltar og er aktiv. Treffer du meg på butikken vil jeg smile til deg med både munn og øyne. Du vil nok tenke at jeg er glad. Og det er jeg, akkurat der og da! Også drar jeg hjem, og gråter meg i søvn. Eller ligger på badgulvet to timer i strekk og gråter til jeg ikke lengre får puste. Jeg har det ikke bra. Jeg har det heller ikke dårlig. Men jeg har det tungt. Ikke hele tiden, ikke engang mesteparten av tiden, men ofte.

Tidligere har jeg skrevet at jeg har mye å gjøre for tiden, og at jeg er veldig stresset. Men stresset er helt uavhengig av hvor mye jeg har å gjøre. Hadde jeg hatt det mindre travelt hadde jeg vært enda mer stressa. Det er godt å ha ting å gjøre, å fylle hodet mitt med hest og klatring og andre mennesker i stede for å bli sittende hjemme og gruble. At man er out and about er et sunnhetstegn, er det ikke? Hjemmet er kun en plass for å spise, roe ned, hvile ut. Men hva når stillheten er fylt opp av monstre, som selv har ligget og ladet opp mens du var ute?

   «Jeg må flytte», tenkte jeg. «Her er det alt for mange spøkelser.

   De hvisker hest om alt som har vært og lar meg ikke få sove.

   De tramper i trapper og skramler med lokk og klorer i alle husets vegger.

   Jeg må komme meg ut og bort og vekk og aldri mer komme tilbake!»

   Men så skraper de her på min nye dør og jeg skjønner det plutselig nå:

   det var ikke huset som ble hjemsøkt. Det er jeg.

Det er visstnok meningen at ting skal bli lettere etterhvert. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.