Felles forståelse

I forrige ukes innlegg skrev jeg om store (nærmest katastrofale) misforståelser, hvor andre virkelig og inderlig misforstår noe jeg sier eller gjør eller mener. Mindre misforståelser er også vanskelige. Jeg liker veldig godt klare avtaler, at ting er forutsigbart. For andre mennesker er ikke det alltid like viktig, mange har en mer sånn «vi ser det an!»-holdning som bare ikke funker for meg. De har en mer flytende form der jeg er ganske fast. Det finnes noen få unntak, men som regel trenger jeg å vite hva som skal skje god tid i forveien. Jeg trenger å forberede meg på ting (og som jeg har nevnt før, så jobber jeg hardt med å minne meg selv på at jeg også må forberede meg selv på at ting ikke nødvendigvis går som planlagt).

Å skulle forklare dette for andre er både flaut og vanskelig. Det å blottlegge en sårbarhet føles jo ikke alltid helt greit. For noen er det sånn at faste avtaler ikke funker, fordi hverdagen deres er uforutsigbar. Jeg har venner som jeg er kjempeglad i, men som jeg nesten aldri møter fordi de er mer flytende enn hva jeg klarer forholde meg til. Det er kjempetrist, men sånn er det. Jeg skjønner jo utmerket godt at jeg ikke kan kreve at alle andre innretter seg etter hva jeg trenger. Det går begge veier.

Ofte er det jo sånn at selv om man lager en avtale, så kan man ha to ulike oppfatninger/forventninger av hva som skal skje. «Senere/etterpå» (om to timer? Sju timer?), «I ettermiddag» (for noen er ettermiddagen etter klokken tolv, for andre er den klokken sju!), «i morgen» (når da? Morgendagen inneholder 15-16 våkne timer!). Kjempe-abstrakt alt sammen og helt umulig å forholde seg til! Men så er det jo sånn at det er noe man noen ganger må forholde seg til likevel.

«Har vi en felles forståelse?», pleier mamma spørre om når vi har en avtale. Etter utallige sammenbrudd med tårer og sinne har hun/vi lært at en dobbel-bekreftelse sparer oss begge for mye frustrasjon. Jeg prøver bli bedre på det med andre også, for akkurat det er det jo mange som gjør; å avslutte samtalen med å oppsummere avtalen man har, feks «da sees vi *der-og-der* klokken to i morgen også går vi og *et-eller-annet*». På den måten kan man plukke opp misforståelser før det i det hele tatt blir et problem.

«Gi hestene litt høy» sier hun som er daglig leder i stallen. Og hvor mye er «litt», sånn helt nøyaktig? Hva er hennes definisjon av litt, og hva er min? «En pose høy» kan være alt fra tre kilo til seks kilo, det kommer an på hvor hardt man pakker det, hvor kompakt høyet er i utgangspunktet, og hvor stor posen er, vi har nemlig to forskjellige størrelser. Jeg vil ha det oppgitt i kilo. «Litt høy» sier hun alltid, litt for å erte meg tror jeg, for hun kjenner meg og vet hvordan jeg er. Det er lov, det tåler jeg. Kanskje forsøker hun utfordre meg litt. Men jeg må alltid ha et svar i antall kilo. «Ca to kilo», okei da blir det nøyaktig to kilo. Nøyaktig.