Å ta farvel

I september skjedde det, det jeg har vært redd for, fryktet, gruet meg til, helt siden jeg innså at hest er det som gir livet mitt mening, noe jeg vil holde på med i lang, lang, lang tid. En hest i stallen måtte bli avlivet. Det hadde gått den veien lenge så det burde ikke kommet som noe sjokk, men det gjorde det likevel. Trygge, vakre, rolige, følsomme, fornuftige Orvano. Den første hesten jeg ble kjent med og trygg på da jeg startet i stallen i januar. Jeg falt for han ganske umiddelbart, og han var en hest jeg bare kunne gå rett inn i boksen til og holde rundt når jeg kom i stallen på morgenen, selv i starten da hester generelt sett enda var store, fremmede og småskumle dyr. Det til tross for at han var en av de største hestene i stallen. Jeg har stelt og kost så mye med han. Jeg har fått vært med når han har fått både tannbehandling og kiropraktikk, og lært mye av det.

At hunder og katter er kosen, det vet jo alle, men en hest? Det ville jeg aldri gjettet. Orvano elsket å bli klødd på halsen, det var så deilig at han strakk halsen helt ut og vred hodet på skakke, og noen ganger så nappet han i meg, som for å forsiktig klø meg tilbake. Noen hester blir urolige når de skal få kiropraktorbehandling og trenger beroligende for å klare slappe av, mens Orvano stod i ro og bare nøt å bli knødd på. Han var blitt nitten år, og til tross for god behandling og mye oppfølging så var kroppen hans så sliten at det beste for han var å få slippe. Det viktigste er å gjøre det som er best for dyrene, uansett hvor hardt det er for oss mennesker. Jeg er glad det ikke var jeg som måtte ta den beslutningen, og har enormt mye respekt for de som tok den.

Jeg var sikker på at verden ville stoppe opp, men til min store forbauselse gjorde den ikke det. Jeg var redd for at min stall-glede ville avta, men heller ikke det skjedde. Hverdagen i stallen fortsetter, alle de andre hestene skal ha den samme stellen og kosen og oppmerksomheten som før, det er ikke tid til å stoppe opp. En annen hest står nå i Orvanos gamle boks. Orvano selv har det godt der han er nå.