Når man "mister" en grunnstein

Vanligvis er rutiner og hverdag det beste jeg vet, men denne gangen har jeg gruet meg til sommerferien skulle ende. For et halvt års tid siden fikk jeg nemlig vite at daglig leder i stallen, Marie, skulle ha et års permisjon. Hun flytter vekk herfra, og om hun kommer tilbake vet hun ikke enda. Dette siste halve året har for min del bestått av mye usikkerhet og redsel for forandringene som ville komme. Jeg liker jo at ting er som de har vært, jeg liker det kjente, det trygge, det stabile, det som fungerer. Marie har jeg blitt veldig, veldig glad i og det har vært utrolig vanskelig å se for seg en hverdag uten henne. Det er godt at jeg har fått god tid til å venne meg til tanken på at når høsten kom, så ville jeg miste en av mine aller viktigste støttespillere.

Marie - det snilleste, tøffeste, modigste, staeste, rettferdigste, mest pålitelige, rauseste menneske jeg vet om. Da jeg i starten av 2015 begynte i stallen, hadde jeg ingen kunnskap om eller interesse for hest. Det var mer et desperat forsøk på å finne noe som kunne gi meg en mening i livet, selv på en plass jeg egentlig ikke trodde jeg ville finne det – og så endte det opp med å snu livet mitt 180 grader rundt. Det er i stor grad takket være Marie at stallen har blitt en trygg plass for meg, et «hjem». Det er ene og alene takket være henne at jeg har fått Frøya inn i livet mitt. De to tingene har vært det beste og viktigste som har skjedd meg, og de kom da jeg trengte det som mest. Marie har blitt en grunnstein i livet mitt i løpet av dette halvannet året jeg har vært i stallen. Hun er veldig ærlig og direkte, og det er enkelt og fint å forholde seg til henne. Hun er veileder, rådgiver, men først og fremst venn. Vi kan snakke sammen om det aller meste, og det er utrolig fint. Det har vært mange rolige morgener i stallen hvor vi har fått prate mye sammen mens vi har jobbet; samtaler som har vært alvorlige, fine, morsomme og alt der i mellom. I mange, lange perioder har det vært både dagens og ukens høydepunkt for meg. Og det er nok akkurat de stundene jeg kommer til å savne aller mest.

At jeg er et veldig følsom og nevrotisk menneske er ikke til å legge skjul på. Jeg friker ut over alt mulig, spesielt når det gjelder Frøya, jeg er så redd for å gjør noe galt eller at noe skal være galt eller at noe kan gå galt. Jeg har svært lav terskel for å bli stresset. Selv om jeg virker rolig der og da, så kan jeg mer eller mindre ødelegge meg selv ved å gå rundt og gruble på det i mange timer eller dager etterpå. Gråte meg i søvn, eller rett og slett ikke få sove, fordi jeg tenker sånn på det. Dette er noe Marie etterhvert har blitt klar over, og hun klarer på sitt eget magisk vis å si akkurat det jeg trenger høre for å roe meg ned. Ofte skjønner hun at jeg får noia, uten at jeg trenger å sier det. Jeg vet at om det er noe så er det bare å ringe eller sende henne en melding, uansett når. Er hun våken så er hun som regel tilgjengelig, og det er en stor trygghet for meg.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor takknemlig jeg er for alt hun har gjort for meg, og alt hun fremdeles gjør!

Marie har vært min go-to person i stallen, som jeg har bedt om råd og hjelp når jeg har trengt det. Det er mange andre flotte mennesker i stallen, men jeg har ikke følt at jeg har kjent dem godt nok til å kunne spørre dem om hjelp uten at jeg føler jeg er til bry. Det er noe som har forandret seg dette siste halve året. Å vite at jeg ikke kommer til å ha Marie i umiddelbar nærhet fremover, har (om enn ubevisst) pushet meg til å bli bedre kjent med og åpne meg mer for flere av de andre. Og herlig, for en gjeng hyggelige, morsomme, inkluderende, herlige, varme mennesker det er. Flere av dem har vært å lest på bloggen min, og har dermed fått vite mer om meg og hva jeg sliter med, uten at jeg har måttet si de høyt. Det har vært en stor lettelse, og de har vært svært støttende og forståelsesfulle. Ber jeg dem om råd eller hjelp når det er noe jeg lurer på med Frøya, er de kjapt ute med å berolige meg.

Jeg kommer til å savne Marie noe helt fryktelig. Det er ikke få tårer jeg har grått så langt, og flere skal det nok bli. Men jeg er glad på hennes vegne og utrolig stolt av henne som tør og ønsker å satse på det hun brenner for – og jeg støtter henne 100%.

Etterhvert har jeg klart å komme frem til at min umiddelbare tanke om at jeg mister Marie, min fantastiske støttespiller og gode venn, ikke helt stemmer. Hun forsvinner kanskje ut av hverdagen min, men hun forsvinner ikke ut av livet mitt. Selv om hun ikke er akkurat her, så er hun fortsatt der.

Et etterlengtet pusterom

Søndag for halvannen uke siden var en dårlig dag. En dårlig dag som plutselig ble èn dårlig dag mer enn jeg klarte. Og jeg følte at nå er det nok. Jeg orker ikke mer. Jeg er lei av å hele tiden «holde ut», lei å å akkurat klare meg. Lei av den konstante kampen det er å bare holde hodet over vannet. Det går ikke an å fortsette slik.

Jeg tilbragte dagen i stallen, hvor jeg hadde hele to store fremsteg med Frøya, men selv ikke det fikk meg til å føle noe positivt. Jeg var bare helt tom når jeg burde vært kjempelykkelig, og av erfaring vet jeg at det er et skikkelig dårlig tegn.

Dro hjem, tok en tablett for å roe meg. Lovet meg selv at jeg skulle be om time hos fastlegen dagen etter. Mange dårlige ettermiddager har jeg lovet meg selv å gjøre nettopp det påfølgende dag, men når neste morgen kommer så føler jeg meg litt bedre, akkurat nok til at jeg ikke føler jeg kan kreve å få en akuttime. Og så kommer ettermiddagen på ny og det er på'an igjen. Men ikke denne gangen, for denne gangen ringte jeg legekontoret mandags morgen, og fikk time litt senere på dagen.

Fastlegen min er verdens beste lege og en aldeles herlig person. Hun ser meg og tar meg på alvor og gjør det som står i hennes makt for å hjelpe meg. Jeg sa at det er for mye for meg hele tiden, noe må skje, noe må forandres, jeg trenger noe mer, jeg klarer ikke mer. Vi snakket om alternativer, eller rettere sagt mangel på sådanne, men vi var enige om at det i første omgang så hadde det å få være på KAD-sengene noen dagen kunnet tatt brodden av det, sånn akkurat her og nå. KAD (kommunal akutt døgnplass) består av tre enerom tilknyttet den lokale legevakta her. Tidligere har (u)regelmessige, kortvarige opphold på KAD har hjulpet meg veldig mye. Selv om det ikke kan regnes som behandling, men mer oppbevaring, så har en slik time-out innimellom har vært alfa omega i perioder.

Situasjonen er dessverre den at jeg ikke har vært på KAD siden i mars i år. Da ble det nemlig brått bestemt at jeg ikke lengre fikk være der (dvs jeg ble fortalt at det hadde vært innstramninger og at «psykiatriske pasienter» ikke lengre fikk være på KAD-plassene). Men den fantastiske legen min tok èn telefon til sjefen på legevakta, og på null komma niks hadde hun skaffet meg en seng der – allerede samme kveld.

Trygt på plass i senga ♥

Dag en; sliten og trøtt

Tre døgn ble jeg der, fra mandag kveld til torsdag ettermiddag. Tirsdag og onsdag ettermiddag var jeg en kort tur oppe i stallen for å snuse på Frøya, gi henne kveldsgrøten sin og en nattakos. Bortsett fra det lå jeg i sykehussengen, helt utslått. Jeg så på tv, løste sudoku og sov. Når man sover andre plasser enn hjemme så sover man som regel litt urolig de første nettene, men jeg sov som en stein. Det var kjente, trygge omgivelser for meg. Og det var liksom ikke før jeg slappet av at jeg kjente hvor inderlig utmattet jeg faktisk var. Jeg innser at jeg er mer sliten enn jeg har skjønt, og at selv om jeg sitter hjemme og tenker at jeg skal slapper av, så slapper jeg faktisk ikke av. Til tross for at jeg sitter i ro med kroppen så spinner hodet og tankene avgårde, selv om jeg kanskje ikke tenker over det. Jeg får liksom aldri sjansen til å hvile ordentlig ut. Men det fikk jeg de dagene på legevakta. De første to døgnene var det som om jeg hadde løpt maraton, jeg var bare fullstendig kake. Den tredje dagen begynte formen å stige så smått, og jeg kjente meg klar for å returnere til hverdagen.

Jeg er så takknemlig, jeg trengte dette så sårt. Ingenting er egentlig løst, jeg trenger fortsatt en forandring på en eller annen måte, men i påvente av «noe mer» var dette lille oppholdet helt avgjørende. Og ikke minst var det en uhyrlig viktig erfaring; det hjelper å rekke ut hånda og spørre om hjelp.

Dag tre; litt lettere i hodet og kropp, og klar til å dra hjem

Home is where the heart is

Beklager cheesy overskrift men sånn er det! Jeg har det litt vanskelig for tiden, det er mange frustrasjoner og utfordringer, til og med i stallen. Men det er likevel også i stallen jeg finner de aller fineste øyeblikkene og følelsene ♥

Barbaktur!

Tur på heia.

På heia!

Tjolahpp, tjolahei!

Bestevenn med nytt, nydelig hodelag, med perler i pannereima!

Lille raringen!

En dag jeg leite TULLING etter henne ute på beite

og hun sto gjemt inni en bitteliten skog!

Øyeblikk #22 (et medmenneske på legevakta)

Det er sommer. Jeg er på legevakta. Både legen og sykepleieren er ny, jeg har ikke møtt dem før. Jeg oppdager fort at de er oppriktig hyggelige og tålmodige begge to. Vi snakker sammen mens legen syr. Jeg forteller blant annet om manglende tilbud på ettermiddager og kvelder, som er de tidspunktene det er som vanskeligst for meg. Og at selv om legevakten er et alternativ, så er det ikke et så godt alternativ, for jeg vet aldri hvem jeg treffer på. Noen er greie og forståelsesfulle, mens andre gjør bare vondt verre. Den søte sykepleieren sier flere ganger at om jeg ringer og det er hun som er på jobb, så snakker hun gjerne med meg. Hun sier det enda en gang når legen er ferdig, og jeg skal til å gå. Det kunne jeg virkelig tenke meg, hun virker fin å snakke med, men jeg vet at jeg kommer ikke til å ta sjansen på å ringe inn og håpe at det tilfeldigvis er akkurat hun som jobber da. Så jeg trekker pusten og tar sats; «kanskje... har du tid nå?». Og det har hun.

I starten snakker vi om heavye ting. Etterhvert glir samtalen over på lettere tema. Vi snakker om Frøya, om hester, om andre dyr, om rasisme, om facebook, om Frøya igjen, om radio, om alt mulig rart. Hun er på min alder og det viser seg at vi har mye til felles. Praten går uanstrengt og stemningen blir bare lettere og lettere. Vi ler mye! Her og nå er hun ikke en sykepleier som skal hjelpe eller behandle meg - hun er et medmenneske. Og det er nøyaktig det jeg trenger.

Sommeren er på hell. Det har begynt å bli noen timer med mørke på nettene. Når jeg kom til legevakta er det lyst. Mens jeg er der blir det mørkt. Når jeg sitter der med sykepleieren, så ser jeg at det har rukket å bli lyst igjen. Jeg spør henne hva klokka er, og vi innser brått at hele tre timer er gått. Eller rettere sagt, fløyet.

På vei ut går jeg lysere til sinns og med lette steg. Jeg føler meg bedre, rett og slett, og den gode følelsen sitter i meg i flere dager etterpå.

Nummenhet

Det motsatte av glede er ikke smerte; det er tomhet. Den skremmer meg, for det er det er det aller verste som kan skje; at jeg blir tom, at ingenting lengre betyr noe, at det som er viktigst for meg i hele verden, som feks Frøya, bare glir vekk. Når ingenting er viktig for meg, når jeg «mister» alle følelser jeg har for alt som holder meg igjen og alt jeg kjemper for, det er i de vinduene ting fort kan bli farlig. Jeg blir kald og tom. Det pleier som regek ikke vare så lenge av gangen (bank i bordet), men det er grusomt mens det står på, og der og da er det umulig å tro på at det noen gang kommer til å gli over.

Mens jeg tenkte på dette så dukket det på magisk vis (dvs facebooks tilbakeblikk) opp et gammelt blogginnlegg, hvor jeg skrev om nettopp dette med tomhet;

«Det mange ikke skjønner er at når man er langt nede så er det ikke sånn at det er ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Det er som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment.»

Det er forferdelig sant og forferdelig fint og forferdelig viktig! Når jeg står midt i det så hjelper dette meg ikke, men når hodet er klart og jeg klarer være nogen lunde rasjonelt, så er det en stor trøst å tenke på dette. Ingenting i livet er konstant, og noen ganger kan det være en lettelse.

Å hate seg selv

Denne teksten skrev jeg nå i vår/starten av sommeren, men har ikke kunnet dele det før nå.

Jeg er sliten og selvhatet blomstrer for fullt. 

Alle ordene mine, alle tankene mine, alle følelsene mine, alt jeg sier alt jeg gjør alt jeg er – det gjør meg kvalm. Det er motbydelig og jeg hater det. Hater meg. 

Jeg tenker på alt som har gått galt, alt som nesten har gått galt, alt som hadde kunnet gå galt, alt som kan gå galt, alt som kan komme til å gå galt. Og alt er min skyld, uansett hva det er, og selvhatet vokser i takt med alle nye ting jeg kommer på. 

Jeg hater at jeg ikke er i stand til å gjøre like mye som alle andre klarer. At jeg kan gjøre halvparten så mye som alle andre men ende opp med å bli dobbelt så sliten i kropp og hode. Hater at jeg stadig vekk må unnskylde meg selv med at jeg er sliten eller har vondt. Alle andre blir jo også sliten. Mange andre sliter jo også med sine fysiske plager og smerter. Det er bare jeg som går rundt å syter og syter. Jeg må lære meg å holde mer kjeft, men det er ikke godt nok for jeg burde startet med det tidligere.

Hater alle som er glade i meg, fordi de binder meg til livet, tvinger meg til å leve dette livet jeg ikke holder ut. Å hate menneskene jeg har rundt meg gjør meg til en grusom og forferdelig person. Det blir en ond sirkel og en utømmelig næringskilde til selvhatet.

Jeg hater at alt er en evig runddans. Ingenting nytt skjer. Det er det samme igjen og igjen og igjen. Rundt og rundt og rundt det går.

Hold kjeft og bare svelg alt unna. Ingenting lindrer, alt gjør det bare verre. Jeg taper uansett.

Noen har sagt til meg at det er ikke farlig å hate seg selv, at "det er ok", men det stemmer ikke. Å hate seg selv er kanskje det verste man kan gjøre mot seg selv. Man ødelegger seg selv fra innsiden. Man fyller seg selv med gift. Ikke nok til at man dør, men nok til at man lider, voldsomt. I likhet med alt annet, svinger også selvhatet. Heldigvis. Selv om jeg enda føler meg jævlig og har dårlig samvittighet over bare det at jeg er til, så har dette intense selvhatet roet seg betraktelig.