Nummenhet

Det motsatte av glede er ikke smerte; det er tomhet. Den skremmer meg, for det er det er det aller verste som kan skje; at jeg blir tom, at ingenting lengre betyr noe, at det som er viktigst for meg i hele verden, som feks Frøya, bare glir vekk. Når ingenting er viktig for meg, når jeg «mister» alle følelser jeg har for alt som holder meg igjen og alt jeg kjemper for, det er i de vinduene ting fort kan bli farlig. Jeg blir kald og tom. Det pleier som regek ikke vare så lenge av gangen (bank i bordet), men det er grusomt mens det står på, og der og da er det umulig å tro på at det noen gang kommer til å gli over.

Mens jeg tenkte på dette så dukket det på magisk vis (dvs facebooks tilbakeblikk) opp et gammelt blogginnlegg, hvor jeg skrev om nettopp dette med tomhet;

«Det mange ikke skjønner er at når man er langt nede så er det ikke sånn at det er ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Det er som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment.»

Det er forferdelig sant og forferdelig fint og forferdelig viktig! Når jeg står midt i det så hjelper dette meg ikke, men når hodet er klart og jeg klarer være nogen lunde rasjonelt, så er det en stor trøst å tenke på dette. Ingenting i livet er konstant, og noen ganger kan det være en lettelse.