Øyeblikk #22 (et medmenneske på legevakta)

Det er sommer. Jeg er på legevakta. Både legen og sykepleieren er ny, jeg har ikke møtt dem før. Jeg oppdager fort at de er oppriktig hyggelige og tålmodige begge to. Vi snakker sammen mens legen syr. Jeg forteller blant annet om manglende tilbud på ettermiddager og kvelder, som er de tidspunktene det er som vanskeligst for meg. Og at selv om legevakten er et alternativ, så er det ikke et så godt alternativ, for jeg vet aldri hvem jeg treffer på. Noen er greie og forståelsesfulle, mens andre gjør bare vondt verre. Den søte sykepleieren sier flere ganger at om jeg ringer og det er hun som er på jobb, så snakker hun gjerne med meg. Hun sier det enda en gang når legen er ferdig, og jeg skal til å gå. Det kunne jeg virkelig tenke meg, hun virker fin å snakke med, men jeg vet at jeg kommer ikke til å ta sjansen på å ringe inn og håpe at det tilfeldigvis er akkurat hun som jobber da. Så jeg trekker pusten og tar sats; «kanskje... har du tid nå?». Og det har hun.

I starten snakker vi om heavye ting. Etterhvert glir samtalen over på lettere tema. Vi snakker om Frøya, om hester, om andre dyr, om rasisme, om facebook, om Frøya igjen, om radio, om alt mulig rart. Hun er på min alder og det viser seg at vi har mye til felles. Praten går uanstrengt og stemningen blir bare lettere og lettere. Vi ler mye! Her og nå er hun ikke en sykepleier som skal hjelpe eller behandle meg - hun er et medmenneske. Og det er nøyaktig det jeg trenger.

Sommeren er på hell. Det har begynt å bli noen timer med mørke på nettene. Når jeg kom til legevakta er det lyst. Mens jeg er der blir det mørkt. Når jeg sitter der med sykepleieren, så ser jeg at det har rukket å bli lyst igjen. Jeg spør henne hva klokka er, og vi innser brått at hele tre timer er gått. Eller rettere sagt, fløyet.

På vei ut går jeg lysere til sinns og med lette steg. Jeg føler meg bedre, rett og slett, og den gode følelsen sitter i meg i flere dager etterpå.