Et etterlengtet pusterom

Søndag for halvannen uke siden var en dårlig dag. En dårlig dag som plutselig ble èn dårlig dag mer enn jeg klarte. Og jeg følte at nå er det nok. Jeg orker ikke mer. Jeg er lei av å hele tiden «holde ut», lei å å akkurat klare meg. Lei av den konstante kampen det er å bare holde hodet over vannet. Det går ikke an å fortsette slik.

Jeg tilbragte dagen i stallen, hvor jeg hadde hele to store fremsteg med Frøya, men selv ikke det fikk meg til å føle noe positivt. Jeg var bare helt tom når jeg burde vært kjempelykkelig, og av erfaring vet jeg at det er et skikkelig dårlig tegn.

Dro hjem, tok en tablett for å roe meg. Lovet meg selv at jeg skulle be om time hos fastlegen dagen etter. Mange dårlige ettermiddager har jeg lovet meg selv å gjøre nettopp det påfølgende dag, men når neste morgen kommer så føler jeg meg litt bedre, akkurat nok til at jeg ikke føler jeg kan kreve å få en akuttime. Og så kommer ettermiddagen på ny og det er på'an igjen. Men ikke denne gangen, for denne gangen ringte jeg legekontoret mandags morgen, og fikk time litt senere på dagen.

Fastlegen min er verdens beste lege og en aldeles herlig person. Hun ser meg og tar meg på alvor og gjør det som står i hennes makt for å hjelpe meg. Jeg sa at det er for mye for meg hele tiden, noe må skje, noe må forandres, jeg trenger noe mer, jeg klarer ikke mer. Vi snakket om alternativer, eller rettere sagt mangel på sådanne, men vi var enige om at det i første omgang så hadde det å få være på KAD-sengene noen dagen kunnet tatt brodden av det, sånn akkurat her og nå. KAD (kommunal akutt døgnplass) består av tre enerom tilknyttet den lokale legevakta her. Tidligere har (u)regelmessige, kortvarige opphold på KAD har hjulpet meg veldig mye. Selv om det ikke kan regnes som behandling, men mer oppbevaring, så har en slik time-out innimellom har vært alfa omega i perioder.

Situasjonen er dessverre den at jeg ikke har vært på KAD siden i mars i år. Da ble det nemlig brått bestemt at jeg ikke lengre fikk være der (dvs jeg ble fortalt at det hadde vært innstramninger og at «psykiatriske pasienter» ikke lengre fikk være på KAD-plassene). Men den fantastiske legen min tok èn telefon til sjefen på legevakta, og på null komma niks hadde hun skaffet meg en seng der – allerede samme kveld.

Trygt på plass i senga ♥

Dag en; sliten og trøtt

Tre døgn ble jeg der, fra mandag kveld til torsdag ettermiddag. Tirsdag og onsdag ettermiddag var jeg en kort tur oppe i stallen for å snuse på Frøya, gi henne kveldsgrøten sin og en nattakos. Bortsett fra det lå jeg i sykehussengen, helt utslått. Jeg så på tv, løste sudoku og sov. Når man sover andre plasser enn hjemme så sover man som regel litt urolig de første nettene, men jeg sov som en stein. Det var kjente, trygge omgivelser for meg. Og det var liksom ikke før jeg slappet av at jeg kjente hvor inderlig utmattet jeg faktisk var. Jeg innser at jeg er mer sliten enn jeg har skjønt, og at selv om jeg sitter hjemme og tenker at jeg skal slapper av, så slapper jeg faktisk ikke av. Til tross for at jeg sitter i ro med kroppen så spinner hodet og tankene avgårde, selv om jeg kanskje ikke tenker over det. Jeg får liksom aldri sjansen til å hvile ordentlig ut. Men det fikk jeg de dagene på legevakta. De første to døgnene var det som om jeg hadde løpt maraton, jeg var bare fullstendig kake. Den tredje dagen begynte formen å stige så smått, og jeg kjente meg klar for å returnere til hverdagen.

Jeg er så takknemlig, jeg trengte dette så sårt. Ingenting er egentlig løst, jeg trenger fortsatt en forandring på en eller annen måte, men i påvente av «noe mer» var dette lille oppholdet helt avgjørende. Og ikke minst var det en uhyrlig viktig erfaring; det hjelper å rekke ut hånda og spørre om hjelp.

Dag tre; litt lettere i hodet og kropp, og klar til å dra hjem