En eksistensiell krise

Det har gått (relativt) bra så lenge, det var nesten så jeg trodde det kunne vare. Flere ganger har jeg sagt at dette stall-livet er det jeg vil gjøre med livet mitt, resten av livet mitt. De siste ti årene har i stor grad bestått av anoreksi, alvorlig og hyppig selvskading, depresjon og isolasjon. Jeg tillot meg selv å tro/håpe at det verste var over, at jeg hadde lagt det verste bak meg, at det ville bli bedre herfra. Stallen var mitt håp og min fremtid, mitt hjem, min redning. Jeg burde skjønt at det var for godt til å være sant. Problemet ligger inni meg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvor bra jeg har det – jeg vil alltid komme til å ødelegge for meg selv.

Jeg aner ikke hvor veien videre går nå. Det var godt å være innlagt, få en pustepause og ha mennesker tilgjengelig døgnet rundt. Men så kom jeg hjem til akkurat det samme jeg reiste fra, og jeg innser for alvor at dette klarer jeg ikke lengre. Nå er det stopp. Stallen har blitt kaldt og fremmed for meg det siste halve året, det har gått fra å være paradis til å bli en plass jeg gruer meg til å dra til. Jeg har mistet stallgleden, mistet gnisten. Mye er gjort for å fikse på det, men det har kommet til et punkt hvor jeg tenker det ikke er så mye mer å gjøre. Jeg orker ikke mer, jeg har nådd grensa mi, og det er egentlig en stund siden det skjedde. Det har mye å gjøre med meg og min sårbarhet. Ekstremt følsom, ikke bare når jeg har en dårlig dag men alltid, bortsett fra når jeg har en ekstra god dag (men kanskje selv da også). Og da kan man jo bare tenke seg til hvordan det er på en dårlig dag. Denne våren har det vært en del dårlige dager, og jeg har havnet i en ond sirkel. Jeg er for følsom, og det er noe jeg ikke klarer å styre.

Stallen er hele livet mitt her, det er der hele livet mitt er. Jeg elsker fortsatt Frøya over alt på denne jord og er ikke klar til å gi slipp på henne, men jeg føler jeg bare ødelegger oss begge to. Selv om det blir slik at jeg ikke kan fortsette å være/jobbe i stallen på ukedagene vil jeg fortsatt ha Frøya i helgene. Men jeg kan ikke ha fem tomme dager i uken. Jeg vet hvordan livet mitt var før jeg fikk begynne i stallen, og jeg kan ikke gå tilbake til det. Psykologen min omtaler stallen som min livsnerve, som er et strålende beskrivelse. Uten den har jeg ingenting og er jeg ingenting. Nå er jeg usikker på om jeg «har» den lengre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det eneste jeg kjenner er at jeg vil vekk vekk vekk, så jeg forsøker det. Jeg rømmer, rett og slett. Til familie og venner i Oslo-området. Enveis-billett ble bestilt, jeg kom hit forrige uke. Her nede blir jeg så lenge det føles bra å være her og så lenge jeg har en plass å være. I midten av juli er det planlagt en ny 2-ukers innleggelse på samme sted som sist. Det holder meg gående litt til. Men bare litt. Og etter det? Jeg vet ikke om det er noe vei videre.

Så mange gode mennesker!

At mennesker er gode mot meg, det forventer jeg egentlig aldri. Ikke fordi jeg ikke stoler på mennesker, men fordi det er mange ufine mennesker der ute, og man vet jo aldri hvem det er man møter på. Derfor blir jeg så positivt overrasket når jeg møter på fine mennesker. Og det er mange av dem! Jeg blir like forbløffet og glad hver eneste gang!

Som for eksempel sykepleierne som jobber på legevakta, som ikke er noe annet enn snille og gode med meg når jeg kommer inn full av kaos og mørke jeg ikke klarer sortere en eneste tanke eller følelse. Tålmodige og omsorgsfulle sitter de hos meg og snakker med meg og hjelper meg til å roe ned. De bryr seg om meg og vil meg vel, og det er godt å kjenne på. Det finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i helsevesenet men som likevel jobber der – også finnes det en god del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en iboende respekt, omsorg og interesse for de man jobber med. Sykepleierne på legevakta er et glimrende eksempel på det; rette personer i rett yrke.

Som for eksempel de fantastiske damene i stallmiljøet, som alltid er så positive og blide og lett å be om hjelp. De har tatt i mot meg med åpne armer! Ikke bare de fra «min» stall men også de fra stallen som ligger like ved. Det er et helt fantastisk miljø. Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene vennskapet og tilliten deres, og det kommer jeg nok heller aldri til å forstå, men herregud så glad jeg er for det og så stor pris jeg setter på det!

Som for eksempel behandleren jeg hadde under innleggelsen nå nylig. Det kan være så ymse hva slags behandler man møter på under innleggelser og hvordan kjemien er. Noen ganger kan det bare bli full kræsj og man kommer ingen vei. Denne gangen ble det full klaff på alle punkter og det er så fantastisk. For et enestående menneske! Ene og alene gjør hun verden til et bedre sted. Også hun er et strålende eksempel på å være rett person i rett yrke.

Jeg kommer ALDRI til å slutte å være takknemlig!

Øyeblikk #25 (en ro som ikke finnes noen annen plass)

Jeg kommer opp i stallen. Det er min andre dag hjemme etter innleggelsen, jeg var i stallen dagen før også. I to timer var jeg her, og det føltes bare jævlig, jeg gråt/var på gråten hele tiden. Det var akkurat slik jeg fryktet det skulle bli. Kanskje til og med verre. Stallen skal liksom være mitt fristed, men det sluttet å være det for en god stund siden. Jeg føler meg ikke lengre hjemme her. Hjertet mitt er en stein; tung og kald. 

I dag er en ny dag. Jeg tar inn Frøya, for å smøre på en krem hun må ha på beina sine. Siden jeg først har henne der, så vasker jeg beina, og mens jeg venter på at hun skal tørke så jeg kan smøre kremen på, børster, grer, pusker, koser og klemmer jeg henne. Hun står i ro og er tålmodig, selv om jeg regner med at hun egentlig lengter etter å komme seg ut igjen. Det roer meg ned. Hjertet mitt slår. Vi er alene i stallen, det er stille og rolig. Hun er så varm og myk, hele hesten bare utstråler godhet og trygghet. Jeg holder på med henne i en time, og den timen er det bare meg og henne i hele verden. Ingenting annet eksisterer.

Det er godt at jeg innimellom, sammen med henne, enda kan få øyeblikk hvor jeg finner en ro som ikke finnes noen annen plass.

Jeg bruker ikke smykker, men denne F-en i gull som jeg fikk i julegave,

har jeg hatt rundt halsen hver dag jeg har vært borte fra henne. 

Blanke ark

Jeg sa det i forrige innlegg og jeg sier det igjen; innleggelsen gikk over all forventing. Det kunne ikke gått bedre. Jeg hadde stålsatt meg, forberedt meg på det verste, og kunne ikke blitt mer positivt overrasket. Alle var så snille og fine mot meg. Det var så klart noen jeg fikk bedre kontakt med enn andre, men de var så gode alle sammen. Tålmodige, forståelsesfulle og rolige mennesker. Legen jeg «kræsjet» så veldig med forrige gang jeg var der, jobbet fortsatt der, men jeg ba om å få slippe å ha noe med han å gjøre, og det ble respektert. Et par ganger traff jeg han i korridoren, men jeg løftet hodet høyt, så en annen vei og latet som ingenting, så det var helt overkommelig.

Vi startet virkelig opp med blanke ark. Jeg kjente igjen noen av dem fra forrige gang, noen av dem kjente igjen meg, men jeg føler ikke på noe måte at noe ble brukt mot meg. Vi ble kjent (på nytt), og jeg er glad for å få vise dem hvem jeg er, for den jeg var da jeg var her for et år siden er overhode ikke representativt for hvem Tora er. Jeg har hatt mange fine samtaler med mange av dem, og vi har hatt det mye gøy med forskjellige kort- og terningspill.

Psykologen jeg fikk var rett og slett fantastisk, uten tvil et av de flotteste menneskene jeg noen gang har møtt. Så åpen og herlig og omsorgsfull! Det var så lett å snakke med henne. Jeg fikk åpnet så mye opp og snakket så åpent og direkte som jeg ikke kan huske å ha gjort med noen behandler, noen gang tidligere. Jeg ønsket å forlenge oppholdet, det var det ikke kapasitet til, men vi har planlagt at jeg skal komme på en ny 2-ukers innleggelse senere i sommer.

I hele vår har jeg gått rundt og trykket ned alle vanskelige tanker og følelser, har bitt tenna sammen og holdt ut, jeg har ikke hatt noe annet valg fordi jeg ikke visste hva som ville skje dersom jeg slapp noe ut. Under innleggelsen har jeg kunnet slappe litt av og sluppet ut noen ting, og det var mye som kom. Jeg har åpnet opp støv- og spindelvevdekkete skuffer og skap, det har vært både veldig nødvendig og ekstremt smertefullt. Det var mye kaos, uro, tårer, løse tråder, skumle tanker, vonde følelser, som bygget seg veldig opp, spesielt ila den siste uka. I det lengste lurte jeg på om jeg ville klare å «lukke» meg litt igjen før jeg dro hjem. Alt var bare en stor, hardt knute.

Før jeg reiste hjem fikk jeg en ekstra lang time med den fantastiske psykologen, og i løpet av samtalen vår hadde hun på magisk vis fått skuldrene mine til å senke seg omtrent 90 cm og bautasteinen på brystet mitt hadde rullet av.

Selv om det ikke føles bra, så føles det bedre, og det er mer enn godt nok ♥

Så langt

Jeg tenker at jeg ikke skal poste så mye om selve innleggelsen mens jeg enda er her, men kan jo kommer med en liten oppdatering; det går over all forventning. Ingenting av det jeg fryktet på forhånd har skjedd eller overhode vært et tema. Alle er så snille og gode og tålmodige, og psykologen jeg har fått her, hun er bare HELT fantastisk på alle måter ♥

12 dager er gått, 3 små gjenstår. Det er godt å være på avdelingen, men også generelt på denne plassen. Dette er pappas hjemstrøk, og jeg har vært her mye som barn. Jeg har så mange gode minner og assosiasjoner knyttet til forskjellige plasser på denne øya, jeg føler meg rett og slett ganske hjemme her.

Når været er fint går jeg mye tur, og er helt forelsket i naturen her. Det er ikke så ulikt hjemme, som tross alt bare er noen timer unna, men likevel anderledes! Så mye mer (for tiden) snøkledde fjell i alle retninger!

Torsdager er turdag, og torsdagen i midten av innleggelsen så kjørte vi helt til Bø, ca halvannen time fra sykehuset, for å besøke en gård. Der var det to griser, et esel og sytten hester, og jeg var så heldig at jeg fikk ri en stor dølahest. Vi skulle bare skritte en tur langs veien, så jeg ba om å få ri barbak, og det var helt greit. Hesten var stødig og trygg, og godt å være så nær. Jeg og damen som eier stallen har mange felles bekjente, både tobeinte og firbeinte, så det var morsomt å få snakke litt med henne. Personalet sa at det var den lengste turen (i kjøretid) de har vært på, så jeg er så takknemlig for at turen gikk akkurat dit, akkurat den dagen!