Øyeblikk #25 (en ro som ikke finnes noen annen plass)

Jeg kommer opp i stallen. Det er min andre dag hjemme etter innleggelsen, jeg var i stallen dagen før også. I to timer var jeg her, og det føltes bare jævlig, jeg gråt/var på gråten hele tiden. Det var akkurat slik jeg fryktet det skulle bli. Kanskje til og med verre. Stallen skal liksom være mitt fristed, men det sluttet å være det for en god stund siden. Jeg føler meg ikke lengre hjemme her. Hjertet mitt er en stein; tung og kald. 

I dag er en ny dag. Jeg tar inn Frøya, for å smøre på en krem hun må ha på beina sine. Siden jeg først har henne der, så vasker jeg beina, og mens jeg venter på at hun skal tørke så jeg kan smøre kremen på, børster, grer, pusker, koser og klemmer jeg henne. Hun står i ro og er tålmodig, selv om jeg regner med at hun egentlig lengter etter å komme seg ut igjen. Det roer meg ned. Hjertet mitt slår. Vi er alene i stallen, det er stille og rolig. Hun er så varm og myk, hele hesten bare utstråler godhet og trygghet. Jeg holder på med henne i en time, og den timen er det bare meg og henne i hele verden. Ingenting annet eksisterer.

Det er godt at jeg innimellom, sammen med henne, enda kan få øyeblikk hvor jeg finner en ro som ikke finnes noen annen plass.

Jeg bruker ikke smykker, men denne F-en i gull som jeg fikk i julegave,

har jeg hatt rundt halsen hver dag jeg har vært borte fra henne.