Blanke ark

Jeg sa det i forrige innlegg og jeg sier det igjen; innleggelsen gikk over all forventing. Det kunne ikke gått bedre. Jeg hadde stålsatt meg, forberedt meg på det verste, og kunne ikke blitt mer positivt overrasket. Alle var så snille og fine mot meg. Det var så klart noen jeg fikk bedre kontakt med enn andre, men de var så gode alle sammen. Tålmodige, forståelsesfulle og rolige mennesker. Legen jeg «kræsjet» så veldig med forrige gang jeg var der, jobbet fortsatt der, men jeg ba om å få slippe å ha noe med han å gjøre, og det ble respektert. Et par ganger traff jeg han i korridoren, men jeg løftet hodet høyt, så en annen vei og latet som ingenting, så det var helt overkommelig.

Vi startet virkelig opp med blanke ark. Jeg kjente igjen noen av dem fra forrige gang, noen av dem kjente igjen meg, men jeg føler ikke på noe måte at noe ble brukt mot meg. Vi ble kjent (på nytt), og jeg er glad for å få vise dem hvem jeg er, for den jeg var da jeg var her for et år siden er overhode ikke representativt for hvem Tora er. Jeg har hatt mange fine samtaler med mange av dem, og vi har hatt det mye gøy med forskjellige kort- og terningspill.

Psykologen jeg fikk var rett og slett fantastisk, uten tvil et av de flotteste menneskene jeg noen gang har møtt. Så åpen og herlig og omsorgsfull! Det var så lett å snakke med henne. Jeg fikk åpnet så mye opp og snakket så åpent og direkte som jeg ikke kan huske å ha gjort med noen behandler, noen gang tidligere. Jeg ønsket å forlenge oppholdet, det var det ikke kapasitet til, men vi har planlagt at jeg skal komme på en ny 2-ukers innleggelse senere i sommer.

I hele vår har jeg gått rundt og trykket ned alle vanskelige tanker og følelser, har bitt tenna sammen og holdt ut, jeg har ikke hatt noe annet valg fordi jeg ikke visste hva som ville skje dersom jeg slapp noe ut. Under innleggelsen har jeg kunnet slappe litt av og sluppet ut noen ting, og det var mye som kom. Jeg har åpnet opp støv- og spindelvevdekkete skuffer og skap, det har vært både veldig nødvendig og ekstremt smertefullt. Det var mye kaos, uro, tårer, løse tråder, skumle tanker, vonde følelser, som bygget seg veldig opp, spesielt ila den siste uka. I det lengste lurte jeg på om jeg ville klare å «lukke» meg litt igjen før jeg dro hjem. Alt var bare en stor, hardt knute.

Før jeg reiste hjem fikk jeg en ekstra lang time med den fantastiske psykologen, og i løpet av samtalen vår hadde hun på magisk vis fått skuldrene mine til å senke seg omtrent 90 cm og bautasteinen på brystet mitt hadde rullet av.

Selv om det ikke føles bra, så føles det bedre, og det er mer enn godt nok ♥