En eksistensiell krise

Det har gått (relativt) bra så lenge, det var nesten så jeg trodde det kunne vare. Flere ganger har jeg sagt at dette stall-livet er det jeg vil gjøre med livet mitt, resten av livet mitt. De siste ti årene har i stor grad bestått av anoreksi, alvorlig og hyppig selvskading, depresjon og isolasjon. Jeg tillot meg selv å tro/håpe at det verste var over, at jeg hadde lagt det verste bak meg, at det ville bli bedre herfra. Stallen var mitt håp og min fremtid, mitt hjem, min redning. Jeg burde skjønt at det var for godt til å være sant. Problemet ligger inni meg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvor bra jeg har det – jeg vil alltid komme til å ødelegge for meg selv.

Jeg aner ikke hvor veien videre går nå. Det var godt å være innlagt, få en pustepause og ha mennesker tilgjengelig døgnet rundt. Men så kom jeg hjem til akkurat det samme jeg reiste fra, og jeg innser for alvor at dette klarer jeg ikke lengre. Nå er det stopp. Stallen har blitt kaldt og fremmed for meg det siste halve året, det har gått fra å være paradis til å bli en plass jeg gruer meg til å dra til. Jeg har mistet stallgleden, mistet gnisten. Mye er gjort for å fikse på det, men det har kommet til et punkt hvor jeg tenker det ikke er så mye mer å gjøre. Jeg orker ikke mer, jeg har nådd grensa mi, og det er egentlig en stund siden det skjedde. Det har mye å gjøre med meg og min sårbarhet. Ekstremt følsom, ikke bare når jeg har en dårlig dag men alltid, bortsett fra når jeg har en ekstra god dag (men kanskje selv da også). Og da kan man jo bare tenke seg til hvordan det er på en dårlig dag. Denne våren har det vært en del dårlige dager, og jeg har havnet i en ond sirkel. Jeg er for følsom, og det er noe jeg ikke klarer å styre.

Stallen er hele livet mitt her, det er der hele livet mitt er. Jeg elsker fortsatt Frøya over alt på denne jord og er ikke klar til å gi slipp på henne, men jeg føler jeg bare ødelegger oss begge to. Selv om det blir slik at jeg ikke kan fortsette å være/jobbe i stallen på ukedagene vil jeg fortsatt ha Frøya i helgene. Men jeg kan ikke ha fem tomme dager i uken. Jeg vet hvordan livet mitt var før jeg fikk begynne i stallen, og jeg kan ikke gå tilbake til det. Psykologen min omtaler stallen som min livsnerve, som er et strålende beskrivelse. Uten den har jeg ingenting og er jeg ingenting. Nå er jeg usikker på om jeg «har» den lengre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det eneste jeg kjenner er at jeg vil vekk vekk vekk, så jeg forsøker det. Jeg rømmer, rett og slett. Til familie og venner i Oslo-området. Enveis-billett ble bestilt, jeg kom hit forrige uke. Her nede blir jeg så lenge det føles bra å være her og så lenge jeg har en plass å være. I midten av juli er det planlagt en ny 2-ukers innleggelse på samme sted som sist. Det holder meg gående litt til. Men bare litt. Og etter det? Jeg vet ikke om det er noe vei videre.