Innsiden av gjøkeredet

Heldigvis har jeg ikke vært så mye innlagt, men det har blitt noen ganger, på noen forskjellige plasser. Jeg har opplevd mye rart, alt fra Gjøkeredet-tilstander til institusjoner som har føltes som et andre hjem. Jeg har sett personale gå above and beyond for pasientene. Pasienter som har gått above and beyond for hverandre. Personale som har vært stygge og uprofesjonelle. Pasienter som har manipulert og vært ufine. Jeg var vitne til at min (på daværende tidspunkt) beste venninne tok overdose rett fremfor meg, uten at jeg skjønte hva hun gjorde før det allerede var gjort. Det gikk bra med henne, men det var helt grusomt. Det er ni år siden, jeg tenker enda på det innimellom.

Vennskapene man danner under en innleggelse er unikt, det er et helt spesielt samhold, man er sammen om noe svært andre kan forstå. Spesielt når man er innlagt sammen over lang tid. Det er liksom oss mot verden! Og jeg savner det, sånn innimellom. Jeg har møtt så mange bra folk, som jeg har hatt det uendelig bra med. Folk jeg har grått med og ledd med. Folk som ikke dømmer, men som forstår, fordi de selv kjenner det på kroppen. I den «virkelige» verden blir det ikke det sammen, selv med de samme folkene.

Fra «Girl, Interrupted», en kultfilm!

Jeg tror det er lett å romantisere en innleggelse; man blir liksom innlagt og så blir ting fikset og så kommer man ut igjen, god som ny. Det er ikke i nærheten av realiteten. Å være innlagt er intenst, og det er ikke slik at det utelukkende er positivt. Det er ikke uten grunn at innleggelsen nå i mai var min første elektive innleggelse siden 2009 (da snakker jeg om innleggelse på behandlingssteder, ikke korte «oppbevarings-innleggelser» på det lokale sykehuset/KAD). Frem til i vår har jeg gang på gang blånektet å engang vurdere innleggelser, fordi jeg ikke har orket tanken, selv om andre rundt meg har ment at jeg absolutt burde. Det føles ofte godt og trygt å være innlagt, og man blir fort vant til det. Litt for godt vant, og da er det vondt når man må dra hjem. Enkelte ganger kan det til og med føles verre når man kommer hjem enn det var før man dro, hvertfall helt til å begynne med. Man blir så veldig vant til den tryggheten, og de færreste føler seg «klar» til å reise. Da er det ikke sånn at man blir mer klar om man får litt ekstra tid, man må bare hoppe ut av reiret og håpe at vingene funker.

Det er en brutal overgang fra å ha noen rundt seg 24/7 til å bli helt overlatt til seg selv. Kontrasten er enorm. En dag kan jeg sitte og gråte på rommet på avdelingen, fordi livet er alt for overveldende og det er for mye for meg og hele jeg er i ferd med å gå i oppløsning - og alt jeg trenger gjøre er å trykke på en rød knapp, så kommer det noen som kan sitte der sammen med meg. Noen jeg kan snakke med og som kan snakke med meg og hjelpe meg med å roe ned. Neste gang jeg har det slik så kan jeg ikke gråte, fordi jeg er i stallen og det er mange andre folk der, og selv om jeg vet det er et par stykker jeg kunne bedt om hjelp, kanskje ikke snakket med fordi det jeg bærer på er for heavy, men de kunne vært litt sammen med meg - men jeg klarer det ikke fordi alt inni meg har låst seg fullstendig, og jeg føler meg så jævlig alene i verden.

Alle disse opplevelsene, erfaringene og minnene, det er en del av bagasjen min. De former meg, på godt og vondt. Det gjør at enkelte, helt vanlige ting gir meg horrible assosiasjoner. Eller gjøre at jeg kommer på en morsom historie, for så å kommer på at det kun en morsom dersom man har slitt/sliter psykisk og har en grov galgenhumor, og som regel hører det da overhode ikke hjemme i en normal setting.

Feks når man åpner opp en ny høyball så er plastikken rundt ballen svært stram, og liksom «spretter» til siden når man drar kniven langs kanten. Den trekker seg til sidene og blir bare bredere og bredere jo lengre kutt man lager. Omtrent på samme måte som menneskehud gjør når man skjærer i den. Plastikken er som huden og høyet er som fettvevet. Og det tenker jeg på hver gang jeg åpner en ny høyball. Det gir meg ikke nødvendigvis dårlige assosiasjoner, faktisk er det sånn at jeg heller føler for å le av meg selv, men herregud for en sjuk tanke det er, jeg kan jo ikke si det høyt til noen!

Ofte kan jeg føle meg så uendelig utenfor, fordi de fleste menneskene jeg har i livet mitt er «normale» mennesker (og det er jo absolutt en god ting, bare for å ha det sagt!). Det er jo menneskelig å ønske å passe inn sammen med andre, og jeg har jo mye til felles med dem, men det er en stor del av meg som jeg må trykke vekk og ned. «Psykiatri-delen» av meg, som de færreste har et utgangspunkt for å forstå. Jeg vil ikke være «hu der», som sier rare ting som kanskje gjør andre ukomfortable eller usikre, eller kanskje forvirring eller bekymret.

Men så er det fint da, at jeg har innpass i «hverdagslivet», til tross for bagasje. Selv om balansegangen er vanskelig. Jeg er glad jeg kan se det litt utenfra, selv om jeg innimellom står midt i sjøl. Og at jeg har mange mennesker i livet mitt som godtar meg, selv om de ikke skjønner alt. Langt fra alle har det.