Kjærlighet med stor K

Åh, som jeg hadde gledet meg til en fin og varm august sammen med Frøya, med mange lange rideturer, slik som i fjor sommer. Hjertet mitt sank som en stein i brystet mitt da det i juni viste seg at hun har en seneskade i den ene foten. Alt jeg vil er at hun skal være frisk og sterk og glad og fornøyd! Det vil ta laaang tid før det gror. I mellomtiden må hun stå alene i en luftegård, for å gi det mest mulig ro. Og hun hater det. Hun kjeder seg! Hun er rastløs og frustrert, hun vil heller opp på beite og spise gress sammen med de andre hestene, hun vil ut på lange turer, hun vil løpe løpsk, og det går liksom ikke an å forklare henne at paddock-tilværelsen er til hennes eget beste. At vi må ta tiden til hjelp. Jeg forsøker gi henne masse kos, oppmerksomhet og kjærlighet, og henter seljegreiner til henne som hun kan spise på (det er snacks, hun elsker det!), men det er ikke nok. Hun er lei-lei-lei. Det er så vondt å se at hun ikke har det bra. Men vi må bare vente. Og nyte de fine øyeblikkene vi har innimellom, hvor hun er rolig, oppmerksom, nysgjerrig, oppsøkende. Og feks er med på photoshoot (OG er aktivt deltagende!);

Eller feks når hun blir barbert og frisert og badet og er tålmodigheten selv i det lengste!;

Før manen ble tatt!

Ferdig med manen, så pelsen. Hun godtok bråkende

barbermaskin rett bak øret sitt uten å mukke!

Underveis i prosessen, mye som skal av!

Etterhvert gikk vi over til å bestikke henne med høy

(og nei, jeg lot ikke hanken bli hengende over øret hennes,

det var bare et lite øyeblikk!)

Endelig ferdig med barberinga,

og poserer som en proff!!!

Endelig kvitt den tykke, lange vinterpelsen som hun nektet slippe på egenhånd!

Litt deilig å bli spylt Frøyamor, er det ikke?

Hjerte på halsen ♥

Varm og god burrito!

Eller feks når det er oppholdsvær og vi har en kompis å rusle en tur sammen med (gåturer er opptreningen for foten hennes!);

Eller når hun får selje-greiner og hun er 100% fornøyd og lykkelig (...hvertfall helt til greina er oppspist);

Leppa hennes 😂

Eller når vi på en leitur gikk bortbi en kjekkas og hun fikk litt etterlengtet sosialisering;

Åh, Frøya mi altså 💜

"Normalvektig" er ikke målet

En tekst jeg delte på facebook for litt over et år siden, som fortsatt er like relevant, for det er vel noe folk flest ikke tenker over;

«Når man ser noen gå fra livstruende undervekt til normalvekt, er det lett å dra den konklusjon at vedkommende er blitt frisk. Som om en spiseforstyrrelse er noe som sitter i kroppen og ikke i hodet? Som om "det er bare å spise" faktisk er det beste rådet man kan gi til noen som er i ferd med å sulte seg i hjel? Min kropp er nå frisk, sterk og levende, og takk gudene (evn alle englene jeg har møtt i helsevesenet) for det!, men jeg har fortsatt en spiseforstyrrelse, i form av vanskelige tanker og følelser som ikke sitter andre plasser enn i hodet.

Jeg er heldigvis en av de (få!) heldige som får hjelp, støtte og forståelse hos de aller fleste jeg har rundt meg. Det er en stor seier å gå opp alle kiloene jeg har gått opp, men større enn det er den kampen jeg vinner hver eneste dag. Jeg sier ikke at jeg sliter helt forferdelig og står på kanten av stupet, hver eneste dag, men må aktivt velge livet, hver eneste dag. Det er lett for meg å hoppe over måltider, å kutte ned på kalorier, jeg har gjort det så lenge at det kommer "naturlig" til meg, men jeg velger å ikke gjøre det - hver eneste dag. Det er min kamp. Og jeg har en lang, lang rekke med seiere. Men det er fortsatt en kamp.

Veien til "recovery" er lang. Å oppnå en normal vekt er bare begynnelsen. Jeg skulle ønske flere visste det. Ikke nødvendigvis for min del, men mest for alle de andre som går gjennom det samme, og som ikke har det støtteapparatet jeg har rundt meg. De som ikke klarer være åpen og sette ord på hvordan det føles og hvordan det er. De som trenger et "går det bra med deg?" i stede for et "så bra det går med deg!". Det går an å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, jeg har sett det skje med flere rundt meg, men flere må forstå at å være FRISK er så uendelig mye mer enn bare en vekt som er innenfor normalen.»

Øyeblikk #28 (kontraster)

Det er tåke, regn og vind, skikkelig drittvær. Jeg kjenner at jeg trenger å komme meg ut en tur likevel, så jeg går. Med musikk i ørene og et godt tempo opp Smørdalskammen. Det både blåser og regner i absolutt alle retninger. I løpet av de første tre minuttene er buksa gjennomvåt. Før jeg er på toppen, har vannet begynt å sive inn i skoene. Det er så mye skodde at det er null utsikt, så jeg starter nedturen igjen med det sammen jeg når toppen. Innen jeg er kommet ned til bilen igjen, er jeg fullstendig gjennomvåt. Men fornøyd. Jeg har ullgenser og ullsokker på, så jeg fryser ikke. Jeg bare kjenner at jeg lever.

Når jeg kommer hjem skreller jeg av meg buksa og hiver den inn i vaskemaskinen. Det var gjørmete på stien, så jeg tenker at buksa er så skitten at vannet i vaskemaskinen sikkert vil bli brunt. Den tanken vekker et minne hos meg, et minne fra 2015. Et minne om klær som ble hevet på vask, og farget vannet i vaskemaskinen rødt. Klær fulle av blod, etter besøk på legevakta. Jeg er flink å bandasjere og stoppe blødninger, men den gangen hadde jeg ikke bil, og måtte gå til legevakta. Jeg bodde riktignok mye nærmere enn jeg gjør nå, men den lille gåturen var ofte nok til at blødningene satte i gang igjen. Som regel passet jeg på å bruke mørke klær, og vente til mørkets frembrudd, for at ingen skulle se meg der jeg gikk med en fuktig flekk på buksebenet som bare vokste seg større og større. Så hjem, med et sydd, bandasjert og bedøvet bein, og inn i vaskemaskinen med klær som hadde en eim av søt metall.

For en kontrast til dette øyeblikket! Det er helt fantastisk alt hva kroppen lar meg få gjøre, nå som jeg jobber med den, i stede for mot den. Når jeg tar vare på den, i stede for å skade den. Når jeg mater den, i stede for å sulte den. Selvskadingen er kanskje ikke et tilbakelagt kapittel helt enda, men det er i det minste ikke lengre hverdagskost. Klærne mine vaskes fordi de er brukt, fordi de er levd i, ikke fordi de er blodige.

(Na)tur-terapi!

Fjellturene mine fortsetter. Jeg har nå også satt meg et kontret mål, et skikkelig hårete sådan. Jeg vil holde det litt for meg selv inntil videre, i fare for å jinxe det, redd for å gå for hardt ut og være for tøff i kjeften for så å psyke meg selv ned og ut... Så jeg holder kjeft, hvertfall på sosiale medier, inntil det er overstått (eventuelt ikke gjennomført). Uansett så bidrar dette målet til at jeg tar vare på meg selv, for jeg kunne lett ha kjørt knallhardt på og endt opp med å brenne meg ut eller gått på meg en betennelse eller ødelagt knærne eller lignende. Det er det jeg ofte gjør når jeg finner på noe nytt; sliter meg selv fullstendig ut. Nå er jeg nødt til å være bevisst på restitusjon, hvile, næring og dagsform.

Etter at jeg begynte å gå på tur så har jeg blitt innmari sulten, helt ekstremt sulten, en sult nesten lik «extreme hunger» som man opplever i recovery. Det er rart, men et klart tegn på at kroppen trenger mer mat. Så jeg spiser. Mye. Hver dag. Også de dagene jeg har hviledager. Det er litt skummelt, men jeg kjenner at jeg trenger det, og det behovet veier tyngst.

Forrige uke gikk jeg to turer. Tirsdag gikk jeg Steinstind (509 moh). Dagen etter ble jeg bedt med på tur med tre gamle venninner, to av dem var hjemme på ferie, En av dem skulle dra samme ettermiddag og den andre dagen etter, så jeg valgte å bryte min selvpålagte regel om å ikke gå tur to dager på rad. Det var en kjempehyggelig tur, det er ikke lengre så ofte vi får møttes. Toppen vi valgte er nok en av de mindre besøkte toppene, så for første gang på disse turene mine så fikk jeg oppleve en topp som ikke regelrett krydde av turister! Faktisk var vi helt alene der oppe, og jeg benyttet anledningen til å foreslå et toppløsbilde. Det har jeg hatt lyst til siden tur nr 1, men ikke fått sjansen, takket være tidligere nevnte turister. Denne gangen ble det bildet! Vi gikk på Veggen (489 moh, og ja, mange fine ordspill der), og siden målet mitt er å ta toppene på over 500 meter, så tenke jeg det var innafor siden det bare var en «liten» topp. Det ble kanskje litt mye likevel, Veggen går nemlig mer eller mindre rett opp hele veien. Da jeg kom hjem kjente jeg meg for første gang sliten i kroppen, en følelse som satt i hele neste dag også. Resten av den uka var det regn, vind og tåke, og dermed en ypperlig sjanse til å ta seg en god pause.

Tirsdagsturen; Steinstind!

Tirsdagsturen; Stamsund - utsikt fra Steinstind.

Onsdagsturen; retning Hauklandstranda.

 «Mannen» (400 moh) i ca midten av bildet, den ser ikke så mye lavere ut

enn fjellet bak men det vi ser der er faktisk Himmeltind (931 moh),

øyas høyeste fjell, det aller første fjellet jeg gikk på.

Juhuu!! Fra venstre S, K, meg og C ♥

Mye mindre kaldt enn først antatt, og vi fikk tatt masse bilder!

Happy hiker!

Tirsdag denne uken lettet omsider uværet. Egentlig vil jeg helst gå sammen med andre når jeg går et fjell for første gang, det er jo litt tryggere når man ikke er kjent. Jeg fikk ikke tak i noen jeg kunne gå sammen med, men kunne heller ikke la sjansen gå fra meg når været først var der, så da bar det ut på min første alenetur. Målet ble Guratinden (581 moh) og Bulitinden (560 moh), to topper som ligger rett ved siden av hverandre og enkelt kan taes i en smekk. Været var strålende, jeg smurte meg inn i solkrem og gikk i kun shorts og t-skjorte nesten hele veien. Jeg snakket på forhånd med flere som var kjent der. Det var en fin og tydelig sti helt opp til toppen(e). Kun et sted kunne jeg risikere å gå feil, så da jeg var kommet fordi det punktet kunne jeg puste lettet ut og bare nyte resten av turen. På toppen av topp nr 2 satte jeg meg i den varme lyngen og tok meg en god matpause, med mammas hjemmelagde rundstykker og en motivasjons-NewEnergy.

På tur ned fikk jeg det for meg at jeg skulle gå opp på Smørdalskammen, siden jeg likevel var i området. Der har jeg vært før, to ganger, faktisk alene, men det er en kort og enkel tur, uten mulighet til å gå seg verken vill eller gå feil, så jeg har ikke telt med den (dessuten er den «bare» 437 moh...). De gangene jeg har vært der så har det vært tykk tåke og jeg har ikke sett lengre enn 20 meter rundt meg, så det var gøy å faktisk få se utsikten derfra. Turen fra tindene til kammen er et kapittel for seg selv. Kammen ligger rett ved, jeg fant ikke noen sti men tenkte det var vel bare å gå straka vegen. Men den vegen var ikke strak, og den bestod av myr og kratt. Den halvtimen det tok, var sånn ca den lengste halvtimen i mitt liv så langt. Det var en ræva beslutning, og bannet lavt (innimellom høyt) for meg selv hele veien. På et tidspunkt fløy et rype opp en meter unna meg, og jeg ble så redd og sint at jeg ropte «HELVETE!!!» og drylte ei grein, som på et eller annet tidspunkt hadde havnet i hånda mi, etter den. Jeg hadde på meg de splitter nye fjellskoene mine, og de var fantastiske, men det var så himla vått at jeg halvveis i myra valgte å kle dem av meg og gå barbeint i stede. Da jeg omsider kom meg ut av myr- og buskehelvete, var beina mine helt oppskrapet av greiner og kvister. Jeg var av en eller annen grunn klissvåt helt opp til knærne, selv om myra ikke var så dyp. Humøret mitt ble ikke så mye bedre da jeg kom opp på kammen, så ned på ruta jeg hadde gått, og så at dersom jeg hadde tatt av fra stien som gikk ned fra tindene et par hundre meter tidligere, kunne jeg sluppen både kratt og myr, og attpåtil hatt en god sti å følge.

Opp mot tindene!

Kammen går nedover til høyre på bildet.

Fra enden av kammen.

Jeg kom ned et langt stykke fra der jeg hadde parkert, men jeg var rett ved stallen så jeg gikk opp dit og fikk ei av jentene der til å kjøre meg til bilen. Sliten, fremdeles litt sur etter prøvelsen jeg hadde gjennomgått, men fornøyd! Turen var 16 km lang og tok 4 timer og 3 kvarter, hvorav 4 timer var aktiv gåing. Det er hyggelig å gå sammen med andre men noen ganger kan det være lurt å prøve seg på egenhånd, kanskje til og med på grensen til terapautisk. Det gir hvertfall ekstra mestringsfølelse når man kommer helskinnet fra det!