"Normalvektig" er ikke målet

En tekst jeg delte på facebook for litt over et år siden, som fortsatt er like relevant, for det er vel noe folk flest ikke tenker over;

«Når man ser noen gå fra livstruende undervekt til normalvekt, er det lett å dra den konklusjon at vedkommende er blitt frisk. Som om en spiseforstyrrelse er noe som sitter i kroppen og ikke i hodet? Som om "det er bare å spise" faktisk er det beste rådet man kan gi til noen som er i ferd med å sulte seg i hjel? Min kropp er nå frisk, sterk og levende, og takk gudene (evn alle englene jeg har møtt i helsevesenet) for det!, men jeg har fortsatt en spiseforstyrrelse, i form av vanskelige tanker og følelser som ikke sitter andre plasser enn i hodet.

Jeg er heldigvis en av de (få!) heldige som får hjelp, støtte og forståelse hos de aller fleste jeg har rundt meg. Det er en stor seier å gå opp alle kiloene jeg har gått opp, men større enn det er den kampen jeg vinner hver eneste dag. Jeg sier ikke at jeg sliter helt forferdelig og står på kanten av stupet, hver eneste dag, men må aktivt velge livet, hver eneste dag. Det er lett for meg å hoppe over måltider, å kutte ned på kalorier, jeg har gjort det så lenge at det kommer "naturlig" til meg, men jeg velger å ikke gjøre det - hver eneste dag. Det er min kamp. Og jeg har en lang, lang rekke med seiere. Men det er fortsatt en kamp.

Veien til "recovery" er lang. Å oppnå en normal vekt er bare begynnelsen. Jeg skulle ønske flere visste det. Ikke nødvendigvis for min del, men mest for alle de andre som går gjennom det samme, og som ikke har det støtteapparatet jeg har rundt meg. De som ikke klarer være åpen og sette ord på hvordan det føles og hvordan det er. De som trenger et "går det bra med deg?" i stede for et "så bra det går med deg!". Det går an å bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, jeg har sett det skje med flere rundt meg, men flere må forstå at å være FRISK er så uendelig mye mer enn bare en vekt som er innenfor normalen.»