(Na)tur-terapi!

Fjellturene mine fortsetter. Jeg har nå også satt meg et kontret mål, et skikkelig hårete sådan. Jeg vil holde det litt for meg selv inntil videre, i fare for å jinxe det, redd for å gå for hardt ut og være for tøff i kjeften for så å psyke meg selv ned og ut... Så jeg holder kjeft, hvertfall på sosiale medier, inntil det er overstått (eventuelt ikke gjennomført). Uansett så bidrar dette målet til at jeg tar vare på meg selv, for jeg kunne lett ha kjørt knallhardt på og endt opp med å brenne meg ut eller gått på meg en betennelse eller ødelagt knærne eller lignende. Det er det jeg ofte gjør når jeg finner på noe nytt; sliter meg selv fullstendig ut. Nå er jeg nødt til å være bevisst på restitusjon, hvile, næring og dagsform.

Etter at jeg begynte å gå på tur så har jeg blitt innmari sulten, helt ekstremt sulten, en sult nesten lik «extreme hunger» som man opplever i recovery. Det er rart, men et klart tegn på at kroppen trenger mer mat. Så jeg spiser. Mye. Hver dag. Også de dagene jeg har hviledager. Det er litt skummelt, men jeg kjenner at jeg trenger det, og det behovet veier tyngst.

Forrige uke gikk jeg to turer. Tirsdag gikk jeg Steinstind (509 moh). Dagen etter ble jeg bedt med på tur med tre gamle venninner, to av dem var hjemme på ferie, En av dem skulle dra samme ettermiddag og den andre dagen etter, så jeg valgte å bryte min selvpålagte regel om å ikke gå tur to dager på rad. Det var en kjempehyggelig tur, det er ikke lengre så ofte vi får møttes. Toppen vi valgte er nok en av de mindre besøkte toppene, så for første gang på disse turene mine så fikk jeg oppleve en topp som ikke regelrett krydde av turister! Faktisk var vi helt alene der oppe, og jeg benyttet anledningen til å foreslå et toppløsbilde. Det har jeg hatt lyst til siden tur nr 1, men ikke fått sjansen, takket være tidligere nevnte turister. Denne gangen ble det bildet! Vi gikk på Veggen (489 moh, og ja, mange fine ordspill der), og siden målet mitt er å ta toppene på over 500 meter, så tenke jeg det var innafor siden det bare var en «liten» topp. Det ble kanskje litt mye likevel, Veggen går nemlig mer eller mindre rett opp hele veien. Da jeg kom hjem kjente jeg meg for første gang sliten i kroppen, en følelse som satt i hele neste dag også. Resten av den uka var det regn, vind og tåke, og dermed en ypperlig sjanse til å ta seg en god pause.

Tirsdagsturen; Steinstind!

Tirsdagsturen; Stamsund - utsikt fra Steinstind.

Onsdagsturen; retning Hauklandstranda.

 «Mannen» (400 moh) i ca midten av bildet, den ser ikke så mye lavere ut

enn fjellet bak men det vi ser der er faktisk Himmeltind (931 moh),

øyas høyeste fjell, det aller første fjellet jeg gikk på.

Juhuu!! Fra venstre S, K, meg og C ♥

Mye mindre kaldt enn først antatt, og vi fikk tatt masse bilder!

Happy hiker!

Tirsdag denne uken lettet omsider uværet. Egentlig vil jeg helst gå sammen med andre når jeg går et fjell for første gang, det er jo litt tryggere når man ikke er kjent. Jeg fikk ikke tak i noen jeg kunne gå sammen med, men kunne heller ikke la sjansen gå fra meg når været først var der, så da bar det ut på min første alenetur. Målet ble Guratinden (581 moh) og Bulitinden (560 moh), to topper som ligger rett ved siden av hverandre og enkelt kan taes i en smekk. Været var strålende, jeg smurte meg inn i solkrem og gikk i kun shorts og t-skjorte nesten hele veien. Jeg snakket på forhånd med flere som var kjent der. Det var en fin og tydelig sti helt opp til toppen(e). Kun et sted kunne jeg risikere å gå feil, så da jeg var kommet fordi det punktet kunne jeg puste lettet ut og bare nyte resten av turen. På toppen av topp nr 2 satte jeg meg i den varme lyngen og tok meg en god matpause, med mammas hjemmelagde rundstykker og en motivasjons-NewEnergy.

På tur ned fikk jeg det for meg at jeg skulle gå opp på Smørdalskammen, siden jeg likevel var i området. Der har jeg vært før, to ganger, faktisk alene, men det er en kort og enkel tur, uten mulighet til å gå seg verken vill eller gå feil, så jeg har ikke telt med den (dessuten er den «bare» 437 moh...). De gangene jeg har vært der så har det vært tykk tåke og jeg har ikke sett lengre enn 20 meter rundt meg, så det var gøy å faktisk få se utsikten derfra. Turen fra tindene til kammen er et kapittel for seg selv. Kammen ligger rett ved, jeg fant ikke noen sti men tenkte det var vel bare å gå straka vegen. Men den vegen var ikke strak, og den bestod av myr og kratt. Den halvtimen det tok, var sånn ca den lengste halvtimen i mitt liv så langt. Det var en ræva beslutning, og bannet lavt (innimellom høyt) for meg selv hele veien. På et tidspunkt fløy et rype opp en meter unna meg, og jeg ble så redd og sint at jeg ropte «HELVETE!!!» og drylte ei grein, som på et eller annet tidspunkt hadde havnet i hånda mi, etter den. Jeg hadde på meg de splitter nye fjellskoene mine, og de var fantastiske, men det var så himla vått at jeg halvveis i myra valgte å kle dem av meg og gå barbeint i stede. Da jeg omsider kom meg ut av myr- og buskehelvete, var beina mine helt oppskrapet av greiner og kvister. Jeg var av en eller annen grunn klissvåt helt opp til knærne, selv om myra ikke var så dyp. Humøret mitt ble ikke så mye bedre da jeg kom opp på kammen, så ned på ruta jeg hadde gått, og så at dersom jeg hadde tatt av fra stien som gikk ned fra tindene et par hundre meter tidligere, kunne jeg sluppen både kratt og myr, og attpåtil hatt en god sti å følge.

Opp mot tindene!

Kammen går nedover til høyre på bildet.

Fra enden av kammen.

Jeg kom ned et langt stykke fra der jeg hadde parkert, men jeg var rett ved stallen så jeg gikk opp dit og fikk ei av jentene der til å kjøre meg til bilen. Sliten, fremdeles litt sur etter prøvelsen jeg hadde gjennomgått, men fornøyd! Turen var 16 km lang og tok 4 timer og 3 kvarter, hvorav 4 timer var aktiv gåing. Det er hyggelig å gå sammen med andre men noen ganger kan det være lurt å prøve seg på egenhånd, kanskje til og med på grensen til terapautisk. Det gir hvertfall ekstra mestringsfølelse når man kommer helskinnet fra det!