Forferdelig vondt, men forferdelig viktig

Skrevet under innleggelsen i juli:

«Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg da jeg ba om hjelp, men det var hvertfall ikke dette. Da jeg kom hit så var jeg så klar for å dø at jeg ikke så for meg at jeg skulle hjem igjen. Jeg har brukt de siste par månedene til å skape gode minner med alle mine nære, jeg var så sikker på at det gikk mot slutten. Jeg følte ikke at jeg hadde noen ting å fortsette med hjemme, jeg hadde ingen tråd å plukke opp igjen, jeg kunne umulig komme hjem og bare ta opp livet mitt der jeg slapp.

Jeg har vært svært åpen og ærlig om hvordan jeg har det nå. Jeg har bedt og tigget om å få være her lengre, men det er ikke snakk om. Så jeg må hjem, fullt og helt overlatt til meg selv resten av sommeren, uten noe form for oppfølging. Fra september av er det laget en plan, en plan som er ganske anderledes enn det som har vært tidligere. I utgangspunkt tenker jeg at anderledes kan være både bra og nødvendig. Det er jo absolutt forandring jeg trenger, men jeg er svært usikker på hvordan akkurat dette vil fungere i praksis. Første punkt er at jeg skal trappe ned avtaler hos psykologen min, fra èn gang i uka til èn gang i måneden. Akkurat det er greit, for jeg tror strengt tatt ikke jeg vil få så mye mer ut av å treffe han fire ganger i måneden enn jeg vil gjøre av å gå dit en gang i måneden. Videre vil jeg frem mot jul ha to nye planlagte innleggelser. Etter jul vil det gjøres en ny vurdering.

Jeg er i fritt fall og aner ikke om jeg lander på beina eller på nakken eller om jeg i det hele tatt kommer til å lande. Jeg griper etter halmstrå. Desperat – til tross for den sterke følelsen av resignasjon. Jeg føler at jeg har brent så mange broer, gjort meg ferdig med så mange ting, at det føles overveldende å skulle begynne på veien tilbake mot livet. Det er ekstremt mye ambivalens. En del praktiske ting må komme i orden, men jeg må også gå noen runder med meg selv. Til syvende og sist er det jeg selv som må finne ut om jeg vil leve, eller ikke. Om det er verdt det, eller ikke.

Og klarer jeg ikke velge livet, så kan jeg hvertfall forsøke å utsette døden en stund til. Kanskje får det være godt nok, akkurat nå.»

I siste liten ble ting snudd 180 grader. Det skjedde i løpet av de siste par dagene, egentlig i løpet av de siste to samtalene med psykologen jeg hadde der borte. Hun var bare helt fantastisk. Hun er en av de flotteste personene jeg har møtt. En sånn som bryr seg, ikke bare som psykolog og fagperson, men som et menneske. Utrolig nok er hun enda finere denne siste innleggelsen enn ved første innleggelse. Og for et hell at jeg traff på akkurat henne, på akkurat det tidspunktet. De siste samtalene vi hadde tok brått en annen vending en tidligere. Første ble jeg sjokkert og forvirret, jeg følte at hun var kald og avvisende, at jeg ikke ble tatt på alvor, komplett motsatt av tidligere. Jeg skjønte heldigvis fort at bakgrunnen for det hun sa var omsorg, håp og tiltro. Grunnen til at hun sa det var ikke fordi hun ikke brydde seg om meg, men nettopp fordi hun brydde seg. Ville meg vel. Jeg har ikke den minste tvil om at hun har «my best intrests in mind». Vi fikk snakket om det, og avslutningen ble veldig god.

Den korte versjonen er at hun mener jeg vil kunne klare meg mer på egenhånd, at jeg ikke skal være så avhengig av psykisk helsevern. At jeg har vært svært sykt tidligere og hatt behov for hjelp da, men at behovet er mindre/borte nå. At jeg faktisk vil kunne klare meg bedre dersom jeg ikke er tilknyttet PHV (psykisk helsevern).

Psykologen sa jeg var den friskeste pasienten hun hadde møtt på avdelingen. Hun (og flere av de andre der) brukte uttrykk som ressurssterk, reflektert, oppegående. De hadde sånn troa på meg. Det var fint og skremmende på samme tid. Umiddelbart tenkte jeg at det er en hel masse forventninger jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare leve opp til. Samtidig er jeg enig. Til tross for det jeg sliter med, så har jeg virkelig et svært godt utgangspunkt for å klare meg. Jeg har god kontakt med familien min, jeg har nære og gode venner, jeg har et godt nettverk i stallen, jeg er i god fysisk form, ved hjelp av skriving klarer jeg formulere og bearbeide mange ting på egen hånd, jeg har gått gjennom mye og kommet sterkere fra det.

Noen av tingene som ble sagt under innleggelsen tar jeg med meg videre, men noen ting synes jeg var litt unyansert. Det er ikke sånn at jeg var syk og nå er jeg frisk, og må starte å leve et normalt liv. Utfordringene mine er der og det vil de være resten av livet, jeg er ikke frisk og vil heller ikke kunne bli det – MEN jeg er absolutt åpen for tanken på å stå på egne ben i større grad. Akkurat det har jeg aldri tenkt på som et alternativ før, jeg har ikke engang visst at det var et alternativ, «for jeg er jo syk!», men man MÅ ikke være i systemet selv om man ikke er «frisk». Å klare seg uten PHV betyr ikke at jeg skal være frisk, men at jeg i stede håndterer mine utfordinger selv (evn ved hjelp av mitt private nettverk).

Jeg har brukt mye tid og energi på å være redd for å bli avsluttet fra PHV, til tross for forsikringer om at jeg ikke kom til å bli det. Nå opplever for første gang et behov/ønske om å være mer selvstendig, skape litt avstand på PHV i stede for å klamre meg til det. Å «ta ansvar for mitt eget liv» er et uttrykk jeg misliker sterkt, fordi jeg på ingen måte føler at jeg ikke har gjort det til nå, men jeg skal fokusere enda mer på det fremover. Jeg skal forsøke finne trygghet i meg selv og de rundt meg. Jeg har allerede mange gode strategier, som jeg er flink til å benytte meg av, og som jeg nå må bygge videre på.

Det at jeg hjemme skulle ha mindre oppfølging mellom innleggelsene, når det jeg følte og mente jeg trengte var MER, var brutalt. Å be om hjelp fra PHV når ting har blitt overvelmende, har alltid vært det rette, det jeg har blitt oppfordret til å gjøre, det eneste jeg har kunnet gjøre. At det ikke lengre skal være løsningen, plan A, er uvant. Jeg må ta et oppgjør med tankene mine. Akkurat nå setter jeg spørsmålstegn ved alt jeg noen gang har følt, tenkt, gjort og skrevet. Det er en stor jævla omstillingsprosess, dette her. Forferdelig vondt, men også forferdelig viktig. Jeg må få samlet tankene, men også gi meg selv god tid til det, for jeg skal samtidig forsøke å tenke mindre og leve mer.

Jeg har aktivt jobbet i retning døden en stund. Nå skal jeg forsøke å aktivt velge livet, med alt som det innebærer. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg skal forsøke. Prøve finne litt ut av hvem jeg er. Kanskje en klisje men, «prøve finne meg sjæl». Kanskje er dette starten på et nytt kapittel.

Jeg tenker at jeg møtte denne psykologen på rett tidspunkt. Hadde jeg møtt henne tidligere og hun hadde sagt det så ville jeg gått i vranglås og kanskje blitt enda verre. Kanskje hadde det samme skjedd nå også, om det hadde vært noen andre enn akkurat henne som hadde tatt opp dette. Om ikke så alt for lenge håper og tror jeg at jeg vil se tilbake og si hei, hun forandret faktisk livet mitt ♥