Øyeblikk #28 (kontraster)

Det er tåke, regn og vind, skikkelig drittvær. Jeg kjenner at jeg trenger å komme meg ut en tur likevel, så jeg går. Med musikk i ørene og et godt tempo opp Smørdalskammen. Det både blåser og regner i absolutt alle retninger. I løpet av de første tre minuttene er buksa gjennomvåt. Før jeg er på toppen, har vannet begynt å sive inn i skoene. Det er så mye skodde at det er null utsikt, så jeg starter nedturen igjen med det sammen jeg når toppen. Innen jeg er kommet ned til bilen igjen, er jeg fullstendig gjennomvåt. Men fornøyd. Jeg har ullgenser og ullsokker på, så jeg fryser ikke. Jeg bare kjenner at jeg lever.

Når jeg kommer hjem skreller jeg av meg buksa og hiver den inn i vaskemaskinen. Det var gjørmete på stien, så jeg tenker at buksa er så skitten at vannet i vaskemaskinen sikkert vil bli brunt. Den tanken vekker et minne hos meg, et minne fra 2015. Et minne om klær som ble hevet på vask, og farget vannet i vaskemaskinen rødt. Klær fulle av blod, etter besøk på legevakta. Jeg er flink å bandasjere og stoppe blødninger, men den gangen hadde jeg ikke bil, og måtte gå til legevakta. Jeg bodde riktignok mye nærmere enn jeg gjør nå, men den lille gåturen var ofte nok til at blødningene satte i gang igjen. Som regel passet jeg på å bruke mørke klær, og vente til mørkets frembrudd, for at ingen skulle se meg der jeg gikk med en fuktig flekk på buksebenet som bare vokste seg større og større. Så hjem, med et sydd, bandasjert og bedøvet bein, og inn i vaskemaskinen med klær som hadde en eim av søt metall.

For en kontrast til dette øyeblikket! Det er helt fantastisk alt hva kroppen lar meg få gjøre, nå som jeg jobber med den, i stede for mot den. Når jeg tar vare på den, i stede for å skade den. Når jeg mater den, i stede for å sulte den. Selvskadingen er kanskje ikke et tilbakelagt kapittel helt enda, men det er i det minste ikke lengre hverdagskost. Klærne mine vaskes fordi de er brukt, fordi de er levd i, ikke fordi de er blodige.