Fra tanke, til mål, til skuffelse

Jeg hadde en stortur planlagt (heretter omtalt som Tur med stor t). Idèen falt inn i hodet mitt for en måned siden, og selv om den var så absurd at den var til grensen på urealistisk, så satt den som en klo i hjernen min. Jeg følte med hele meg at "dette var noe jeg bare MÅTTE gjøre"! De tre første ukene var det alt jeg tenke på, alt jeg brydde meg om, det var det eneste som betydde noe. Jeg var helt besatt. Jeg kunne sitte i timesvis og google meg frem til bilder, turbeskrivelser, erfaringer, omtaler, artikler, blogginnlegg, og alt annet jeg kom over. Når jeg hadde kommet gjennom det meste, begynte jeg lese det samme på nytt igjen. Av skikkelig turutstyr hadde jeg så og si ingenting, så både Crispi fjellsko ble kjøpt inn, samt en ny ryggsekk fra Bergans, diverse ullundertøy fra Ulvang, fleecejakke fra Norrøna, regnbukse fra Bergans og turbukse fra Jotunheimen.

Selv om jeg var bestemt, var jeg også i tvil. Hver eneste dag ombestemte jeg meg og bestemte jeg meg igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Det er snakk om en heftig tur; lang, bratt og tung, hele veien, var jeg virkelig fysisk i stand til å klare den? Jeg har riktignok gått mange toppturer i sommer, men høydemessig er det ingen av de som kan sammenlignes med fjellet Turen skulle gå til. Den var nemlig over 1000 høydemeter, og alle jeg har på lista min er under 1000. Likevel følte jeg at de «småtoppturene» kanskje kunne være en slags pekepinne, jeg klarte de tross alt uten noen store vansker. Det var dessuten en guidet tur, og slike turer er jo som regel rolige, i et overkommelig tempo.

Men så, to og en halv uke før Turen skulle være, fikk jeg vondt i knærne etter en topptur jeg var på. Sånn skikkelig vondt. Jeg tok hintet og bestemte meg for å gå litt mindre og hvile litt mer frem til selve Turen. Men selv om jeg gikk sjeldnere og kortere, så gjorde knærne mer og mer vondt, spesielt i nedoverbakker. Ikke bare der og da, men også i flere dager etterpå. Jeg forsøke å gå turer på mer eller mindre flat mark, men selv da kunne jeg kjenne det i knærne.

Jeg tenke at jeg ville nok kunne klare å tvinge meg selv til å gå Turen likevel, selv om jeg innså at dersom jeg gjorde det, så ville jeg ødelegge knærne fullstendig. Det kjentes ut som noen stakk knivblader i kneskålene mine bare jeg gikk 50 meter opp og ned en slakk bakke, hvordan ville det da bli om jeg skulle gå 4-5 timer opp (etterfulgte av 4-5 timer NED) i svært bratt terreng? I beste fall ville det nok betydd at det ble min siste tur for denne sesongen, men i mitt hode var det uansett verdt det. Å avlyse turen var ikke et alternativ.

Uken før turen fulgte jeg manisk med på værvarslet, flere ganger per dag, på flere forskjellige sider. Til mitt store hell, om jeg kan kalle det for det, så varslet svært dårlig ut. Jeg klarte ikke å selv trekke meg fra turen, men dersom den ble avlyst så var det en akseptabel utvei. Smertene i knærne fortsatte. Bare det å gå i trapper eller sette seg på huk medførte stort ubehag, og jeg tok meg selv i å krysse fingrene for at turen skulle bli avlyst.

Turen skulle være en lørdag. Nærmere bestemt i går. Mandag denne uken fikk jeg mail fra turarrangøren at det kun var to påmeldte. For at Turen skulle gå måtte det være minst fem. Han skulle orientere meg om situasjonen på torsdag. Og torsdag kom telefonen. Turen var offisielt avlyst, både på grunn av for få påmeldte og dårlig vær. Jeg er enormt skuffet og enormt lettet på samme tid. Skuffet fordi dette er det eneste jeg har tenkt på og forberedt meg på den siste måneden. Skuffet fordi dette har kjentes så enormt viktig ut, viktigere enn alt annet. Skuffet fordi det kjennes ut som et stort nederlag å ikke få gjennomført det. Skuffet fordi dette har jeg ønsket så sterkt, men kroppen svikter meg. Lettet fordi om jeg skal få en slik tur så skal det være en fin tur, en god opplevelse, ikke noe jeg skal presse meg selv til å gjøre på tross av at kroppen ikke er i form til det akkurat nå. Lettet fordi nå kan jeg ta det med ro og fokusere på å bygge opp og styrke knærne, og kanskje få med meg et par fine (mindre) toppturer til i denne sesongen. Lettet fordi nå kan jeg senke skuldrene for første gang på mange uker.

Hvor turen skulle gå vil jeg ikke si, for jeg ønsker ikke at noen som kanskje sitter og søker på denne Turen, slik jeg selv har gjort, skal komme inn på denne bloggen, bare for å lese om at jeg IKKE kom meg på tur! Jeg har dessuten et håp om å prøve igjen til neste år, neste sommer, dersom dette med knærne er noe som kan ordnes. Jeg vet enda ikke om det er en belastningsskade (som jo strengt tatt ikke ville vært noen overraskelse) eller om jeg har arvet min fars dårlige knær.

Jeg klarer ikke helt sette ord på hvorfor akkurat denne Turen var så ekstremt viktig for meg. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor jeg føler at alle de andre turene jeg har gått føles små og ubetydelige, når jeg jo vet at det faktisk er en ganske så big deal for meg å ha klar hver eneste en av dem. Jeg skulle så inderlig ønske alt hadde gått som planlagt.