Når hverdagen truer

Det er fem uker siden jeg kom hjem fra forrige innleggelse. Jeg har faktisk hatt det ganske så bra denne perioden! Det har vært så mange gode stunder, jeg har levd fullt og helt, og jeg har flere ganger ledd så jeg har mistet pusten og nesten fått hold i siden. Jeg har rett og slett kost meg!

Nå for tiden er det mye som skjer, på mange områder, og det er svært få ting som går slik jeg hadde trodd/forventet/håpet/planlagt. Heldigvis er det ingenting konkret som er galt nå. Likevel går jeg rundt med en følelse av at det hele er et korthus som kan komme til å rase sammen ved første vindkast. En følelse av at dette er for godt til å være sant. Det kan umulig fortsette slik.

Det har vært sommer og fri, som betyr unntakstilstand. Jeg har alltid elsket hverdagen, med sine vaner og rutiner og faste avtaler, og jeg har hatet ferie og helger for da var det ingen struktur på noe som helst. Nå har det snudd fullstendig på hodet. Denne gangen har unntakstilstanden vært deilig. Jeg har nytt den. Det begynte vel egentlig allerede etter den første innleggelsen som var i april/mai. Ting har sklidd ut, og hverdagen ble byttet ut med blant annet en lang ferie i Oslo, diverse utflukter, enda en innleggelse, og rekordmasse sosialt samvær. Venner og familie har hatt fri, været har vært bra, og det har vært lettere å gjort ting sammen. Selv om jeg har hatt det ganske tungt en lengre periode i sommer, så har jeg likevel gjort så mange gode ting, og jeg har elsket denne tilværelsen. Men det kan selvsagt ikke fortsette slik.

Veldig snart så MÅ jeg tilbake til hverdagen, men hvordan ser min hverdag ut nå? Hva inneholder den? Jeg kan ikke gå tilbake til den hverdagen jeg har hatt tidligere. For kun inntil en uke siden var det meste bare løse tråder, men nå har heldigvis et par ting falt på plass. Hvordan det vil bli fremover vil tiden vise. Nå er det èn uke til neste to-ukers innleggelse, og det er når jeg kommer hjem fra den at hverdagen for alvor begynner. Hvordan enn det vil bli.