Øyeblikk #29 (en hånd på brystet, en på magen)

Nå er jeg innlagt på ny, og snart klar for min første natt her. Dette er et øyeblikk fra min siste natt ved forrige innleggelse, onsdag for sju uker siden.

Jeg har vært innlagt i to uker, og nå er det siste natt for denne gang. Kroppen er full av uro. Hodet er fullt av kaos og alt for mange tanker til at jeg engang er i stand til å vurdere å begynne å sortere noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å gråte.

I stede for å ringe på alarmknappen, går jeg ut til nattevaktene og ringer på hos dem. Han som kommer ut er en jeg ikke har snakket noe særlig med, men det får gå. Akkurat nå spiller det faktisk ingen rolle hvem som kommer, bare jeg slipper være alene. Han sier at han kommer om litt, jeg går tilbake til rommet mitt og gråter videre. Det banker på døren. Inn kommer en dame, ei nattevakt jeg ikke har truffet før, ei jeg ikke har hørt navnet på en gang. Hun har en utstråling som jeg fort blir komfortabel med. Faktisk minner hun meg litt om favorittsykepleieren min på legevakta hjemme. Hun sitter inne hos meg lenge. Jeg gråter mye og snakker litt. Hun snakker mye. Innimellom avbryter hun plutselig seg selv og spør om det hun sier gir mening, eller om jeg bare synes hun babler? Det hun sier gir mening, og det forteller jeg henne.

Jeg kjenner blant annet på redselen for å bli kastet ut av «systemet», at jeg skal miste oppfølgingen og hjelpen, men hun lover meg at det IKKE kommer til å skje. Det er jo ikke noe hun kan love, men det er ubeskrivelig fint og beroligende å høre det akkurat her og nå. Hun er engasjert, og jeg føler at hun virkelig bryr seg, at hun virkelig vil at jeg skal ha det bra og være trygg. Det er en god følelse.

Hun ber meg om å legge en hånd på brystet mitt, og en hånd på magen min, og sier det er noe jeg kan gjøre når jeg kjenner uroen, når jeg er på tur å bli overveldet av følelsene. Kjenn på hjerte, kjenn på pusten, og fortell meg selv at «det går bra, det går bra». Hun gjentar det mange ganger; «det går bra, det går bra, det går bra, det går bra, det går bra». Jeg begynner å tro på ordene hennes.

Før hun går, spør hun om å få gi meg en klem. Det vil jeg gjerne. Jeg sitter i senga, men reiser meg opp på knærne for å gi henne en ordentlig klem, og hun klemmer meg ordentlig godt tilbake. Akkurat slik en god klem skal være. For en lykke og for en flaks at jeg fikk treffe på akkurat henne, akkurat i natt. Det var nøyaktig det jeg trengte.