Krympe, ikke jage

I 2009 var jeg, mamma og pappa med på multifamilieterapi i Bodø, et tilbud for «unge voksne med alvorlige spiseforstyrrelser». De har en slik gruppe i året, og den består av 5-6 familier. Det er 6 samlinger fordelt på et år, og hver samling er på 2-3 dager.

En gang fikk vi utdelt playmo-figurer som skulle representere hvert medlem i familie, pluss eventuelle nære venner. Spiseforstyrrelsen var en figur jeg lagde i plastelin. Jeg/vi fikk i oppgave å plassere «meg» midt på et ark, og så plassere de andre figurene rundt meg, slik jeg følte de stod i forhold til meg i livet mitt (hvem stod meg nærmest, hvor stod de i forhold til hverandre, osv). Deretter skulle spiseforstyrrelsen plasseres. Vi fikk flere forskjellige versjoner av oppgaver, typ «hvordan er det nå, hvordan var det før, hvordan ønsker vi det skal være» osv. Jeg husker bare en ting, nemlig at jeg ikke ønsket at Spiseforstyrrelse-figuren skulle være lengre vekk fra meg og «kjernen» i ønske-senarioet. Jeg ville at den skulle være mindre.

Slik lagde jeg den. Så kreativt anlagt er jeg.

Slik tenker jeg i dag også, om spiseforstyrrelsen og de andre monstrene. Jeg vil ikke at de skal bli lenge og lengre vekk fra meg, da ser jeg for meg at de plutselig kan snike seg inn på meg igjen. Eller enda verre; finne noen andre å snylte livslyst av. Jeg vil de skal bli mindre. Ta mindre plass. Bli svakere. Og en vakker, vakker dag så... vel, jeg har ikke bestemt meg enda. Kanskje vil jeg at de skal bli så små at jeg ikke lengre verken kan høre eller se dem. Kanskje vil jeg de skal bli så små at jeg kan tråkke på de med en sko, og knipse de vekk fra sålen slik man gjør med døde insekter. Kanskje vil jeg fange de i et glass, stenge de inne i en beholder og sende de ut i verdensrommet. Mulighetene er mange! En vakker dag...

«Summen av laster er uforanderlig»

Altså, at gir man slipp på en uvane/last, vil en annen uvane/last ta dens plass. Opprinnelig brukt som unnskyldning av en dame som hadde sluttet å røyke, men begynt å snuse.  

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, selv om jeg aldri før hadde tenk på det på den måten. Når det går bra på et område, går det dårlig på et annet. Sånn har det alltid vært for meg. Jeg kan huske fra ungdomsskolen, med selvskadingen og matproblemene. Gikk det bra med det ene, gikk det alltid verre med det andre. Konsekvent.

Nå er det litt flere ting å sjonglere i tillegg; depresjon, angst, fobi, tvangstanker, tvangshandlinger. Noen ganger er det et par ting som er kjempesterke, andre ganger litt flere ting som er litt mindre sterk hver for seg, men summen er uansett den samme. Når noe går bra må noe annet gå dårlig. Det er en naturlov. Går automatisk. Ingenting å gjøre med det. Sånn er det bare.

Det er (selvsagt) noe jeg har nevnt i terapi. Psykolog Siri mener det er noe som skjer ubevisst. Cecilie mener det er en «regel» jeg på et tidspunkt har laget meg. Det de sier er altså at det er noe jeg selv gjør. Dette ordet, «ubevisst». Det provoserer meg på en måte, det antyder at det er min egen feil. Selv om jeg ikke gjøre det med vilje, selv om jeg ikke ønsker det, så er det jeg som gjør det slik.

«Ubevissthet: fellesbetegnelse på psykologiske prosesser (reaksjoner, oppfatninger, tankeforløp, ønsker og behov) som en person selv ikke er oppmerksom på. Som regel er det lettere å være klar over resultatet av en prosess enn prosessen selv eller årsaken til den; man vet hva man gjør, men ikke alltid hvorfor, hva man føler, men ikke alltid hva følelsene kommer av.»

Rasjonelt sett kan jeg tenke at det ligger litt håp i det ordet. At det er ubevisst betyr at jeg kan bli bevisst på det, og dermed kan endre på det. Jeg bare fatter ikke hvordan.

Spiseforstyrret trening

For de fleste som sliter med mat og kropp, er det er en fin balanse mellom sunn aktivitet og sykelig aktivitet, og det merker jeg godt. Skal man holde seg på den «sunne» siden, må man ta i betraktning den energien man får inn i kroppen, ikke bare fokusere på energien man skal ha ut. Jeg skrev i forrige uke om hvor deilig det er å bruke kroppen, å være fysisk aktiv. Samtidig er jeg redd for at det skal bli for mye, at jeg skal bli for opphengt i det. I teorien, skal det å være i mye aktivitet få meg til å ville få i meg mer næring også, for en sterk, sunn og fin kropp er det jeg ønsker meg mest av alt. Men mye aktivitet trigger «flink-tankene». Flink å trene, flink å ikke spise. Flink, flink, flink.

Da jeg var på mitt aller dårligste trente jeg ikke så mye, men det gjorde jeg i tiden før, og det var all den treningen som la grunnlaget for at jeg ble så dårlig som jeg tilslutt ble. Og jeg er så vanvittig redd for å havne der igjen. Jeg holder meg lang unna treningssenter med store triggere som tredemølle og trimsykkel. Begynner jeg trene-trene (dvs mer enn tur, ballspill, klatring) så tror jeg ikke at jeg vil klare stoppe. På en måte er jeg flink, som har selvinnsikt nok til å ikke «åpne den døren», samtidig som jeg tenker at jeg er lat og bare bruker det som unnskyldning. Ved nærmere ettertanke ser jeg at den siste tanken der ikke er min egen, men spiseforstyrrelsens...

Noe av det verste jeg får høre er «det har du bare godt av». Feks om jeg ikke får skyss til noe jeg skal på, og noen sier «du kan gå, det har du bare godt av». Jeg skjønner rasjonelt sett at det er ment som at jeg, i likhet med alle andre mennesker, har godt av å bevege seg, godt av frisk luft. Men i mine ører er det en «skjult beskjed» om at jeg ser ut som en som burde begynne å beveget seg mer. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg i en periode var så fysisk dårlig at jeg ikke fikk lov til annen aktivitet enn det å gå mellom matbordet og sofaen, og ikke fikk låse baddøra i tilfelle jeg skulle besvime i dusjen. Og spiseforstyrrelsen insisterer på at det er det som er det ideelle, kun da er det «bra nok», alt annet er for dårlig. For tykk. For lat. For svak.

Jeg er ikke enig. Og jeg skal ikke dit igjen. Sånn er det bare.

Derfor må poenget med aktivitetene jeg gjør, være at jeg gjør det fordi det er gøy eller fordi det er sosialt. Ikke fordi jeg «må» eller «burde». Ikke for å få god samvittighet. Ikke for det akkurat har vært jul, eller påske, eller lørdagskveld, eller en annen høytid/event hvor det er sosialt forventet at man skal stappe i seg usunne ting. Og ikke minst; det er viktig at det heter «fysisk aktivitet» og ikke «trening». Kanskje en gang i fremtiden vil jeg kunne få et normalt forhold til hele greia, men slik det er nå må jeg ta noen forhåndsregler.

Sosial turgåring sommeren 2011

Bakemester Harepus - sunne pannekaker

Har tidligere postet oppskrift på grove urtescones. Faktisk for nøyaktig fire måneder side.

Så..  SUNNE PANNEKAKER! Man må ha...

• En bolle til å blande i.

• Ei spiseskje til å måle i.

• En gaffel til å røre med.

• En steikepanne til å steke i.

Og av ingredienser må du ha (til en pannekake, som er en porsjon)..

• 2 egg (helst økologiske)

• 2 ss cottage cheese

• 2 ss havregryn

• 1 ss kanel

• litt salt

• oog litt smør til å ha i panna

Ja, strengt tatt er det såkalte «lavkarbo»-pannekaker. Men jeg spiser den først og fremst fordi den er god. Second, for å få i meg mer proteiner. IKKE fordi jeg er redd for karbs. Bare for å ha det sagt.

Først pisker du eggene. Selv pleier jeg pelle vekk den hvite strengen som er på eggeplommen, fordi jeg tenker det er en navlestreng (men det trenges vel strengt tatt ikke, jeg tror ikke har så mye å si for sluttresultatet). Så kan du ha i resten i den rekkefølgen du selv ønsker. Du kan egentlig også ha eggene i sist, men jeg synes det er lettere å blande tørt inn i vått, enn omvendt. Kanelen kan være litt tricky, den legger seg lett oppetter kantene men det blir lettere når man får rørt litt. Jeg pleier ha i litt ekstra havregryn, for å få den litt fastere og tørrere, for å få litt mindre av omelettkonsistens og -smak.

Så er det frem med stekepanna, på sånn.. halv varme. Og oppi med smørret. La smørret smelte og renne litt utover. Og så tømme den deilige blandingen oppi. Den skal bare ligge der til den blir ferdig, man skal ikke snu på den. Man kan forøvrig heller ikke rulle den, slik navnet kanskje tilsier at man skal kunne klare. La den ligge i panna i.. jeg vet ikke hvor lenge. 5-10 minutter kanskje? Jeg følger aldri med på klokka, bare titter til den av og til. Den er ferdig når overflaten ikke er "våt" lengre, jeg pleier sjekke det ved å rulle sammen litt tørkerullpapir og trykke neddi. Henger det mye vått igjen på papiret må den stå lengre. Når den er ferdig, har du den over på en tallerken. Du kan sikker ha på det du vil, selv synes jeg det er godt med vaniljekesam og syltetøy.

Velbekomme!

La Linnèa Leve

Jeg unngår folk fordi jeg tror jeg er kjedelig og vil unødig plage andre med det. Samtidig vet jeg at man på mirakuløst vis kan bli i godt humør av å treffe andre mennesker. Man kommer bare ikke på det før man har kommet seg ut og møtt dem. 

-Linnèa Myhre

Bloggen hennes er superdeprimerende og kynisk, men den er ærlig. Jeg leser den og tenker at... ja for faen, det er faktisk sånn det er. Og jeg synes det er tøft av henne å skrive om det. Hun har det tung på flere områder, og pakker det ikke inn i fine farger og myke bamser. Nå for tiden kan man på p3.no se en serie som heter "La Linnèa Leve", som er et oppmuntringsprosjekt med/om/for Linnèa. En kompis av henne fra p3 tar henne med på diverse aktiviteter for å prøve å gjøre henne lykkeligere. Anbefales.

Kreftene som river

Tvangstankene er Havet. Noen ganger er det urolig og bølgene slår innover land, andre ganger er det blikkstille. Flo og fjære kommer og går om hverandre. Vannet er varmt eller kaldt. Det kan være deilig å svømme i, men det finnes mange understrømmer man kan bli tatt av.

Angsten er Vinden. Det kan være vindstille, det kan være full storm, det kan være alt i mellom. Vinden kan vare og vare og vare, og noen ganger må du bare legge seg ned og holde deg seg fast, mens du trygler den om å stoppe, til tross for at den ikke hører deg. Eller det kan komme et vindkast ut av ingenting som gjør at du mister balansen.

Spiseforstyrrelsen er Temperaturen. Temperaturen varierer hele tiden og er uforutsigbar. Den globale oppvarmingen henger som en konstant «trussel» over hodet ditt, for varmen skal visst bli enda varmene, kulden skal visst bli enda kaldere, varmen skal være varm enda lenge, kulden skal være kald enda lengre, og 2 pluss 2 blir alt annet enn 4.

Depresjonen er Dagslyset. Det kan være lange mørke perioder med små lysglimt innimellom, eller det kan være lengre lyse perioder med korte, mørke perioder. Slik dagslyset er her oppi Nord. Når lyset kommer, blir du euforisk og tror det har kommet for å bli. Slaget i magen er hardt når mørket kommer snikende igjen, og du klarer ikke helt tro på at lyset vil komme tilbake igjen.

Alle fire har forskjellige styrker, og kombinasjonen av de forskjellige utgjør hvordan jeg har det. Noen ganger har de gjerne hverandres «egenskaper» om hverandre, og det er umulig å ha oversikt. Kaos regjerer. Men det vises som regel ikke utenpå, for alt foregår inni hodet mitt og i sjelen min.

Temperaturen (den globale oppvarming) smelter poler, som øker vannstanden i havet. Havet (golfstrømmen) påvirker også temperaturen. Vinden kan blåse opp havet, og også påvirke temperaturen. Dagslyset (det vil si mangel på dagslys) gjør både havet og vinden skumlere. Mangel på dagslys gjør at temperaturen faller.

Havet kan plutselig bli springflo. Vinden kan plutselig bli orkan. Dagslyset kan forsvinne helt bak tunge skyer. Og temperaturen er det liksom alltid noen som er misfornøyd med.

Værmeldingene er aldri til å stole på. Jeg vet liksom aldri hva som kommer og hvordan kombinasjonen blir. Det er aldri tid til å forberede seg. Nervene mine ligger utenpå huden og jeg føler meg helt forsvarsløs.