I øyeblikk som dette #6 (nærhet)

Det er tid for å si hadet. Jeg gir henne en klem. Ikke en rask og overfladisk en , sånn bare kinn mot kinn i et halvt sekund, men en ordentlig klem, sånn med armene rundt hverandre, som varer flere sekunder.

Det er ikke så populært i helsevesenet, og spesielt i psykiatrien, med ønske og behov for nærhet og fysisk kontakt. I behandlingsrelasjon er ting i utgangspunktet både privat og personlig, men da kun fra den ene parten. Den andre parten skal være profesjonell og nøytral, og det gjør det hele upersonlig. Alt skal tolkes, vurderes, journalføres. Som regel.

I dette øyeblikk tenker jeg ikke på noe av det, og ut av meg faller et lavt «Jeg har blitt så glad i deg». Tilbake får jeg et oppriktig «I lige så, Tora.»

Gjør mot deg selv som du gjør mot andre

Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg, er vel et ordtak alle kjenner til. Men la oss snu det om. Det er mange som ikke er snille med andre, men det er nok enda flere som ikke er snille med seg selv. De er omsorgsfull og forståelsesfull, overfor alle andre enn seg selv. Snill og tålmodig, med alle andre enn seg selv. Oppmuntrende og støttende, mot alle andre enn seg selv. Flinke til å komme med gode råd til de rundt seg, men følger dem ikke selv. Det høres kanskje teit ut men det ligger virkelig noe i det med å være venn med seg selv.

Mange mener at man må ta vare på seg selv, for når alt kommer til alt så har du kun deg selv. Alt er opp til en selv. Alt står (og faller) på en selv. Det er jeg dypt uenig i. Man er aldri alene. Og når det er noe man sliter med, så trenger man hjelp og støtte fra andre. MEN - det hjelper ikke hvor mye andre forsøker å bygge deg opp, så lenge du bryter deg selv ned. Med det mener jeg ikke at man må «ta seg sammen» eller at «alt bare sitter i hodet». Jeg snakker ikke om selve sykdommen, sykdomstankene, men tankene du har om deg selv. Det er to forskjellige ting. Jeg sikter til de tankene man har om seg selv, måten man snakker til seg selv på. Måten man «rettferdiggjør» handlingene sine på, som «...fordi JEG fortjener ikke bedre» eller «...fordi det er bare sånn det er» eller «...fordi det det har ikke noe å si». Automatiske tanker, som man kanskje ikke er bevisst på, men når man blir bevisst kan man jobbe med å endre på dem.

Jeg jobber med mine. Noen ting får jeg til, andre ting ikke. En konkret ting er dette med maten; når jeg er i tvil om hva jeg skal spise (som regel i forhold til sammensetting av måltider og kalorier), så tenker jeg hva jeg ville svart dersom noen var i samme situasjon og hadde spurte meg hva de skulle gjort. Svaret er alltid så enkelt; the more the merrier. Hvorfor skulle jeg fortjene noe dårligere enn de rundt meg? Hvorfor skulle DU fortjene noe dårligere enn de rundt DEG? Ta vare på deg selv! Vær snill og tålmodig med deg selv! Og gjør mot deg selv, som du ville gjort mot andre!

Recovery, fase 2 ("er det egentlig så nøye lengre?")

Mat? Spising? Ikke like gøy lengre. Ikke like entusiastisk lengre. Ikke lengre helt «frelst». Apetitten er fraværende. Samtidig er jeg mer opptatt av mat og matinntak. Tenker mer på det. Stresser mer over det. Irriterer meg over det, irriterer meg over at jeg stresser og tenker mer på det, irriterer meg over at jeg irriterer meg.

Det er altså mest psykisk det er tungt. Utad er det som det skal, vekta er innenfor normalen, jeg holder meg over minimumsgrensa for hvor mange kalorier jeg skal ha. Så det er i utgangspunktet ingen grunn til bekymring. Det bare... er en kamp. Og det har det vært hele veien, på en eller annen måte. Og det kommer det til å være lenge fremover, på en eller annen måte.

Jeg er kommet til det punktet hvor det er lett å gli tilbake. Ikke fordi dette nødvendigvis er dette er den vanskeligste delen, for det er det ikke, men fordi man ikke tror man trenger kjempe like hardt lengre. Man spiser bra, man har en sunn vekt. Spiseforstyrrelsen er en mye mindre del av livet, sammenlignet med da den var på sitt verste. Er det da så viktig, sånn egentlig, å være så himla nøye med mat og sånn da? JA. Fullstendig, 100%, helt sikkert ja. Det er akkurat like viktig som tidligere.

Tanker og følelser som tidligere ble sultet vekk, trent vekk og/eller kastet opp, er tilstede konstant. Hva de er og hvor de kommer fra er individuelt. Felles for alle i recovery er at de må handteres, på en eller annen måte. Tidligere har det vært på en destruktiv måte. Nå er det om å gjøre å ikke havne inn i den onde sirkelen igjen.

Kroppen føles fremmed, det er uvant, og tanker om å «spise sunnere» og «trene, bli fit og fast!» kommer. For det er liksom det som er normalt. Det er de tipsene som finnes i media, på nett, i samfunnet, overalt. Men det kan fort bli veien rett tilbake til spiseforstyrrelse (eller rett inn i en spiseforstyrrelse, for den saks skyld). Mange begynner spise mindre eller være mer aktiv, uten at vekta nødvendigvis går noe særlig ned. Kroppen blir skremt rett inn i overlevelsesmodus og klamrer seg til hver eneste dyrebare kalori, som jeg skrev et innlegg om nylig. Mindre næring gjør at man føler seg enda verre, og så sitter man der og føler seg like jævlig som før recovery, og tenker at "det er tross alt bedre å være jævlig og tynn, enn jævlig og «feit»".

Men så galt trenger det slettes ikke å gå. Man har to valg. Man kan jobbe med kroppen, iherdig men håpløst forsøke forandre noe man aldri vil bli fornøyd med, for problemet sitter jo i hodet, ikke på mage/rumpe/armer/lår. Alternativ to er derfor å jobbe med tankene sine. Og det best tenkelige utgangspunktet du kan ha når du skal jobbe med tankene, er en kropp og et hode som er godt ernært. Som sagt er kroppen er uvant. Det tar tid å bli vant til den, bli kjent med den. Gi deg selv tid.

Jeg sier det går bedre, med maten og spisingen, samtidig som det er like tungt som før, bare på en annen måte. Men jeg kjemper, og jeg ser jo ikke for meg at noe skal kunne forandre det. Jeg vet at grunnen til at jeg ikke har klart komme meg ut av det tidligere, selv om jeg har vært så nære, er at jeg har falt for de "det er ikke SÅ nøye"-tankene. Denne gangen er det annerledes. Det bare er så tungt...

Ta et steg tilbake

Jeg har funnet noen sitater og spørmål som hjelper meg å setter det hele litt i perspektiv. For tiden er det «dag-for-dag» som gjelder. Sånn må det være nå, men alle bør, sånn en gang i blant, ta et steg tilbake og ta en titt på den store sammenhengen.

If you're not working on your recovery,

you're working on your relapse.

Det er faktisk ikke noen mellomting.

If you're not recovering from your eating disorder,

you're dying from it.

Igjen, ingen mellomting. Den tar livet ditt, fysisk og mentalt, selv om det er så sakte at du sannsynligvis ikke merker det engang. Og det gjelder flere mentale lidelser.

Gir det mer enn det koster?

Det er mye som er tøft, mye som er vanskelig, mye som er hardt, men dersom man får igjen mer enn man gir, så er det faktisk verdt det.

Det kanskje det viktigste...

Ask yourself if what you are doing today

is getting you closer to where you wanna be tomorrow.

Og apropos perspektiv.. Jeg har et bilde av et monster lagret på dataen, og bildet har vært lagret der i mange år. Da jeg fant det så jeg et monster som kom krypende opp fra avgrunnen. Når jeg har sett på ettertid, har det plutselig sett ut som monstret blir dratt ned i avgrunnen, og desperat forsøker klore seg fast. Hva ser du?

Alle disse kaloriene!

Det jeg tror er den mest avgjørende faktoren, sammenlignet med alle de andre gangene det «har gått bedre» med maten, er at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg er virkelig ikke det. Mye takket være info og fakta jeg har blitt fortalt. I «recovery»-sammfunnet jeg har skrevet en del om før, følger de fleste de såkalte MinnieMaud recovery-guidelines. Kort oppsummert går det ut på å spise mye, spis akkurat det du føler for, og ikke tren. Jo mer jeg har lest og lært om det (i tillegg til å følge flere andre som har fulgt de retningslinjene), jo større tro har jeg fått på det.

I juni skrev jeg et innlegg om ekstrem sult, og jeg hadde i utgangspunktet store planer om å skive flere innlegg om hva som skjer i recovery. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd, jeg har egentlig hatt mer enn nok med å stå midt oppi det selv, men jeg vil gjøre et forsøk nå. Informasjonen jeg sitter med har vært avgjørende for meg, på samme måte som det har vært avgjørende for de jeg har lært det av. Derfor vil jeg naturlig nok spre det videre. Knowledge is power, og å vite hva som skjer og hvorfor det skjer gjøre det hele en god del lettere.

Så her er greia; vi trenger flere kalorier enn det som anbefales. Og når jeg sier vi, mener jeg ikke de som er undervektige og må opp i vekt, jeg mener alle. Men spesielt de som underspiser/overtrener og derfor er underernært, uavhengig av vekt. MinnieMaud anbefaler 2500 til 3500 (alt etter kjønn, høyde, om du har mistet mensen, om du har fysiske symptomer på sult), som et MINIMUM. Klart man kan spise 1500 – 2000 kalorier og gå opp i vekt av det, men det er ikke nok til å reparere skadene inni kroppen. Og det er faktisk ikke sånn at man vil gå opp dobbelt så mye i vekt og man går fra feks 1500 til 3000. Jeg gikk/går opp like mye på nærmere 3000 kalorier som jeg gjorde på 2000 kalorier. Jeg kjenner flere som i sin recovery har spist opp mot 5000-6000 kalorier per dag, og hatt en helt ordinær vektoppgang. Noen vil kanskje tenke at det må da være overspising, men det er det altså ikke. En underernært kropp trenger og krever all den energien den kan få! Skadene underernæring og/eller undervekt gjør på innsiden din er mye mer omfattende enn du kan fatte. Man kan ikke se det, men det er i aller høyeste grad reelt.

En underernært kropp er i overlevelses-modus (fremdeles uavhengig av vekt). Jeg ser for meg at innsiden av kroppen som en usikker og nervøs snegle (ok, snegler er ekle, men se for deg en søt og sympatisk Disney tegnefilm-snegle). For at sneglen (/kroppen) skal komme ut av huset sitt(/overlevelses-modus), må den stole på deg. Og du må gjøre deg fortjent til den tilliten. Mat og ro er første bud. Ting som trening, sulting, oppkast, hoppe over måltider og lignende, er ting som skremmer sneglen rett inn i huset sitt igjen. Man være være snill med den, ta vare på den. Det vil ta litt tid, men når sneglen er ute av huset sitt, når kroppen stoler på deg, vil ting begynne å skje. Forbrenningen vil våkne til liv, skru seg opp. Kroppen kan føle seg trygg på at næringsinntaket nå er stabilt, og i stede for å panisk lagre all energi den får inn, vil den begynne bruke noe av energien på å reparere kroppen.

Symptomer som tidligere nevnte EKSTREM sult og nattsvette er tegn på kroppens forbrenning er kommet i gang, noe som igjen betyr at kroppen responderer på maten, stoler på deg, og er i gang med reparasjonene. Ubehagelig, men et godt tegn.

Lytt til kroppen, for kroppen er smart. Det den trenger er det du kjenner du har lyst på, enten det er en grønn salat, et plate sjokolade eller en blodig biff (evn saftig soyaburger).

Kroppen vil finne sin egen trivselsvekt, uten at vi trenger «manipulere» med redusert matinntak og/eller økt aktivitet. Er man undervektig kan det være fristende å tenke at man skal gå opp til bmi 18.5. Akkurat innenfor normalen, og ikke et gram mer! Men så er det slik at de aller aller færreste har en trivselsvekt som tilsvarer en så lav bmi. Og når jeg sier trivselsvekt, betyr det ikke den vekten DU trives på, men den vekten KROPPEN din trives på. Den vil gjøre det den kan for å nå denne vekten. En kropp som ikke er på sin trivselsvekt, vil ikke kunne fungere optimalt.

Før det går galt

Etter nesten et år skadefri, har jeg denne høsten falt tilbake i gamle vaner. Turene til legevakta har blitt mange. Flere av gangene har hendelser og holdninger på legevakt endt opp med å bli en vanskeligere opplevelse enn selve selvskadingen. Som den legen som hadde vondt i hodet og hadde vært på jobb i x antall timer, og spurte om jeg syntes det da var rettferdig at han måtte drive å sy meg (han sydde meg til slutt, mens jeg gråt). Som den legen som oppfordret meg til å begynne å trene for å få utløp for det indre trykket, og selv da jeg klart og tydelig sa at det er en dårlig idè fordi jeg har slitt med spiseforstyrrelser i nesten ti år nå, sa han at «det er IKKE farlig å trene bare man spiser nok!» Som den legen som sydde så uutholdelig stramt, at tråden røykt flere ganger fordi hun dro til så hardt (stram tråd = ikke rom for huden å puste eller bli hoven som igjen betyr mer smerte og mer irritasjon samt større fare for infeksjon).

Men så, en kveld, prøvde jeg omsider det jeg utallige ganger har blitt oppfordret til å gjøre; jeg ringte legevakta og ba om hjelp FØR det gikk så langt at jeg skadet meg. Jeg hadde ikke troa på det, for å si det mildt, og hadde jeg møtt på «feil» lege kunne jeg fort endt opp med å føle meg enda verre enn jeg allerede gjorde.

Til alt hell (og da mener jeg ALT hell i hele vide verden) var legen på vakt henne som jeg gikk til mens min fastlege var sykemeldt. Hun var min viktigste støtte i starten av recovery. Med andre ord kjenner vi hverandre, hvilket betydde at jeg kunne snakke uten å fortelle bakgrunnshistorie. Det var fint å være der uten lukten av bedøvelse og synet av blod. Jeg fikk snakket og grått. Selv om jeg ikke følte meg så mye bedre som jeg hadde håpet på, så fikk jeg i det minste lettet litt på trykket. Fikk laget en brist i mitt selvdestruktive isolasjons«forsvar», og åpnet opp. Ble hørt, og tatt på alvor.

Det er mange forskjellige leger som har vakt på legevakta, og hadde det vært en annen enn henne hadde det nok ikke gått like greit. Men det var henne, og jeg er en livsviktig erfaring rikere; det finnes et alternativ, det går an å be om hjelp, det går an å få hjelp, det trenger ikke ende med blod og blå tråd. I hvertfall ikke hver gang.