Alle disse kaloriene!

Det jeg tror er den mest avgjørende faktoren, sammenlignet med alle de andre gangene det «har gått bedre» med maten, er at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg er virkelig ikke det. Mye takket være info og fakta jeg har blitt fortalt. I «recovery»-sammfunnet jeg har skrevet en del om før, følger de fleste de såkalte MinnieMaud recovery-guidelines. Kort oppsummert går det ut på å spise mye, spis akkurat det du føler for, og ikke tren. Jo mer jeg har lest og lært om det (i tillegg til å følge flere andre som har fulgt de retningslinjene), jo større tro har jeg fått på det.

I juni skrev jeg et innlegg om ekstrem sult, og jeg hadde i utgangspunktet store planer om å skive flere innlegg om hva som skjer i recovery. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd, jeg har egentlig hatt mer enn nok med å stå midt oppi det selv, men jeg vil gjøre et forsøk nå. Informasjonen jeg sitter med har vært avgjørende for meg, på samme måte som det har vært avgjørende for de jeg har lært det av. Derfor vil jeg naturlig nok spre det videre. Knowledge is power, og å vite hva som skjer og hvorfor det skjer gjøre det hele en god del lettere.

Så her er greia; vi trenger flere kalorier enn det som anbefales. Og når jeg sier vi, mener jeg ikke de som er undervektige og må opp i vekt, jeg mener alle. Men spesielt de som underspiser/overtrener og derfor er underernært, uavhengig av vekt. MinnieMaud anbefaler 2500 til 3500 (alt etter kjønn, høyde, om du har mistet mensen, om du har fysiske symptomer på sult), som et MINIMUM. Klart man kan spise 1500 – 2000 kalorier og gå opp i vekt av det, men det er ikke nok til å reparere skadene inni kroppen. Og det er faktisk ikke sånn at man vil gå opp dobbelt så mye i vekt og man går fra feks 1500 til 3000. Jeg gikk/går opp like mye på nærmere 3000 kalorier som jeg gjorde på 2000 kalorier. Jeg kjenner flere som i sin recovery har spist opp mot 5000-6000 kalorier per dag, og hatt en helt ordinær vektoppgang. Noen vil kanskje tenke at det må da være overspising, men det er det altså ikke. En underernært kropp trenger og krever all den energien den kan få! Skadene underernæring og/eller undervekt gjør på innsiden din er mye mer omfattende enn du kan fatte. Man kan ikke se det, men det er i aller høyeste grad reelt.

En underernært kropp er i overlevelses-modus (fremdeles uavhengig av vekt). Jeg ser for meg at innsiden av kroppen som en usikker og nervøs snegle (ok, snegler er ekle, men se for deg en søt og sympatisk Disney tegnefilm-snegle). For at sneglen (/kroppen) skal komme ut av huset sitt(/overlevelses-modus), må den stole på deg. Og du må gjøre deg fortjent til den tilliten. Mat og ro er første bud. Ting som trening, sulting, oppkast, hoppe over måltider og lignende, er ting som skremmer sneglen rett inn i huset sitt igjen. Man være være snill med den, ta vare på den. Det vil ta litt tid, men når sneglen er ute av huset sitt, når kroppen stoler på deg, vil ting begynne å skje. Forbrenningen vil våkne til liv, skru seg opp. Kroppen kan føle seg trygg på at næringsinntaket nå er stabilt, og i stede for å panisk lagre all energi den får inn, vil den begynne bruke noe av energien på å reparere kroppen.

Symptomer som tidligere nevnte EKSTREM sult og nattsvette er tegn på kroppens forbrenning er kommet i gang, noe som igjen betyr at kroppen responderer på maten, stoler på deg, og er i gang med reparasjonene. Ubehagelig, men et godt tegn.

Lytt til kroppen, for kroppen er smart. Det den trenger er det du kjenner du har lyst på, enten det er en grønn salat, et plate sjokolade eller en blodig biff (evn saftig soyaburger).

Kroppen vil finne sin egen trivselsvekt, uten at vi trenger «manipulere» med redusert matinntak og/eller økt aktivitet. Er man undervektig kan det være fristende å tenke at man skal gå opp til bmi 18.5. Akkurat innenfor normalen, og ikke et gram mer! Men så er det slik at de aller aller færreste har en trivselsvekt som tilsvarer en så lav bmi. Og når jeg sier trivselsvekt, betyr det ikke den vekten DU trives på, men den vekten KROPPEN din trives på. Den vil gjøre det den kan for å nå denne vekten. En kropp som ikke er på sin trivselsvekt, vil ikke kunne fungere optimalt.