Før det går galt

Etter nesten et år skadefri, har jeg denne høsten falt tilbake i gamle vaner. Turene til legevakta har blitt mange. Flere av gangene har hendelser og holdninger på legevakt endt opp med å bli en vanskeligere opplevelse enn selve selvskadingen. Som den legen som hadde vondt i hodet og hadde vært på jobb i x antall timer, og spurte om jeg syntes det da var rettferdig at han måtte drive å sy meg (han sydde meg til slutt, mens jeg gråt). Som den legen som oppfordret meg til å begynne å trene for å få utløp for det indre trykket, og selv da jeg klart og tydelig sa at det er en dårlig idè fordi jeg har slitt med spiseforstyrrelser i nesten ti år nå, sa han at «det er IKKE farlig å trene bare man spiser nok!» Som den legen som sydde så uutholdelig stramt, at tråden røykt flere ganger fordi hun dro til så hardt (stram tråd = ikke rom for huden å puste eller bli hoven som igjen betyr mer smerte og mer irritasjon samt større fare for infeksjon).

Men så, en kveld, prøvde jeg omsider det jeg utallige ganger har blitt oppfordret til å gjøre; jeg ringte legevakta og ba om hjelp FØR det gikk så langt at jeg skadet meg. Jeg hadde ikke troa på det, for å si det mildt, og hadde jeg møtt på «feil» lege kunne jeg fort endt opp med å føle meg enda verre enn jeg allerede gjorde.

Til alt hell (og da mener jeg ALT hell i hele vide verden) var legen på vakt henne som jeg gikk til mens min fastlege var sykemeldt. Hun var min viktigste støtte i starten av recovery. Med andre ord kjenner vi hverandre, hvilket betydde at jeg kunne snakke uten å fortelle bakgrunnshistorie. Det var fint å være der uten lukten av bedøvelse og synet av blod. Jeg fikk snakket og grått. Selv om jeg ikke følte meg så mye bedre som jeg hadde håpet på, så fikk jeg i det minste lettet litt på trykket. Fikk laget en brist i mitt selvdestruktive isolasjons«forsvar», og åpnet opp. Ble hørt, og tatt på alvor.

Det er mange forskjellige leger som har vakt på legevakta, og hadde det vært en annen enn henne hadde det nok ikke gått like greit. Men det var henne, og jeg er en livsviktig erfaring rikere; det finnes et alternativ, det går an å be om hjelp, det går an å få hjelp, det trenger ikke ende med blod og blå tråd. I hvertfall ikke hver gang.