En drøm i oppfyllelse

Når hun kommer på scenen begynner hun umiddelbart å synge. Kun stemmen hennes, ingen instrumenter. Hun står med hodet bøyd, blikket senket. Når hun er ferdig starter bandet, og heller ikke nå får det ivrige publikummet sjans til å klappe. Hun synger hardt og ser alvorlig ut gjennom hele sangen. Jeg kjenner hjertet mitt synke, helt ned til gulvet. Er det slik det skal være hele konserten? Skal hun bare synge seg gjennom spillelisten og så gå? Er det slik hun er live? Jeg kjenner en panikkaktig skuffelse bygge seg opp inni meg. Så er sangen ferdig. Publikum får endelig brutt ut i applaus. Da tar Maria Mena et steg tilbake, ser opp – og smiler det bredeste, blideste, søteste smilet jeg har sett i hele mitt liv. Alle brikkene faller på plass inni meg, verden er full av farger og jeg smiler, jeg også. Og derfra går det bare oppover.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye den dama betyr for meg. Hun er sterk, hun er tøff, hun er helt urolig nydelig både inni og utenpå. Et forbilde, en inspirasjonskilde. Hun har vært gjennom mye og har nok fortsatt sitt som hun sliter med, hun snakker litt om angst og usikkerhet når hun står der på scenen, men hun er rak i ryggen og stø i blikket. Norges svar på Demi Lovato, tenker jeg. Sangene hennes er fulle av ord og tekst som formidler gjenkjennelig smerte og etterlengtet håp.

Mellom sangene snakker hun litt, forteller om bakgrunnen for noen av sangene, om flyturen til Harstad, om kjærlighet, om barndom, om spiseforstyrrelse. Hun forteller at hele tiden mens hun hadde anoreksi så hadde hun èt mål, og det var å bli frisk. Hver gang hun er ferdig med en sang og vi klapper, smiler Maria Mena, litt forlegent, hun tar det ikke for gitt at vi kommer til å klappe, at vi elsker henne. Selv om salen ikke er full var det en del folk der, likevel føles det som hun snakket direkte til meg. Jeg tror de fleste følte at hun snakket direkte til dem. Det er en god egenskap å ha som artist; å kunne formidle sang og ord på en slik måte at det ikke bare går ut til massen, men at det treffer hver enkelt.

Jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle få gå på konsert med henne. Det måtte liksom bli i tilfelle jeg tilfeldigvis var i Oslo (det er jo "der det skjer") akkurat når hun hadde konsert, og at jeg visste om det og at det passet med det ærendet jeg hadde i Oslo, og at jeg hadde noen å gå med. Og hvor stor er sjansen for det. Men for noen måneder siden spurte plutselig en venninne om vi to ikke bare skulle dra på konsert når hun var i Harstad, 3-4 timers kjøretur unna her vi bor. JA, så klart skulle vi det! Det var en fantastisk konsert, det var godt å få litt much needed venninne-tid, og fy søren for en seier det var for meg å til tross for usikkerhet og tankekjør klare å gjennomføre turen når alt kom til alt.

Fra selvsikker til usikker

Stallen har vært min fristed de siste månedene. Der har jeg følt meg trygg og selvsikker. På onsdag var jeg alene i stallen da jeg skulle ta dekken på hestene og leie de ut på beitet. Det har jeg vært alene om før så det følte jeg med helt komfortabel med. Først la jeg utedekken på alle hestene, så leide jeg ut to og to ut til beitet. Da jeg kom med hest nummer fem og seks, så jeg til min store overraskelse at en av hestene jeg akkurat hadde leid ut, stod utenfor innhengningen. Hun hadde på en eller annen måte kun slitt av den nederste tråden og kommet seg under den midterste. Fornøyd stod hun der og gnaflet i seg litt høy som lå på utsiden, og det var nok det høyet som hadde vært motivasjonen for utbrytelsen. Jeg slapp inn de to hestene på beitet, lukket igjen den midterste tråden, og hentet den lille rømlingen.

Jeg var litt stressa, men det gikk fint – helt til jeg skulle slippe henne inn på beitet. Da hadde nemlig en annen hest sett at hun hadde funnet noe godt på utsiden, og da jeg løsnet på tråden for å slippe hesten inn, kom denne andre hesten i mot meg. Ikke ante jeg noe om at han hadde bestemt seg for at han skulle ut, koste hva det koste vil. Jeg stilte meg i veien for han, i den naive tro at han ville stoppe. Det gjorde han ikke, og han løp meg rett ned. Denne store hesten traff kroppen min med brystet sitt og slengte meg rett i bakken med en slik kraft at jeg skle bortover. Og når det var en åpning der, så løp både den første rømlingen og en annen hest ut. Sjokkert og forslått kom jeg meg på beina, og fikk festet den gjenværende tråden. Jeg ble stående og bare kjempe mot tårene en stund («ikke grin, herregud, det blir for dumt, skjerp deg!!»), før jeg fikk fisket frem mobilen og ringt etter hjelp, men fikk ikke svar. Redd for at de tre hestene skulle stikke av, forsøkte jeg å fange dem inn. Han som hadde løpt meg ned bare løpt bort fra meg når jeg nærmet meg, men de andre to lot seg fange og leies inn på beitet igjen. Den ene av de var tydelig misfornøyd med det, og stirret lengselsfullt på bøllefrøet som spankulerte rundt der ute. Hun begynte å trave frem og tilbake, og jeg skjønte på kroppsspråket at hun gjorde seg klar til å hoppe over gjerdet. På utsiden av gjerdet gikk jeg frem og tilbake «sammen» med henne, i håp om at en person i tillegg til strømgjerdet ville være nok til å få henne på bedre tanker, samtidig som jeg var klar til å kaste meg unna i tilfelle hun også skulle anse meg som en som bare kunne løpes overende. Hun ble mer og mer urolig, helt til hun ganske enkelt bare gikk gjennom den ene, siste tråden i åpningen, så den røyk. Tett etter fulgte hun som hadde rømt aller først.

Åpningen til gjerdet var nå helt ødelagt, og jeg ble nødt til å stå med trådene i hånden og bruke kroppen til å sperre resten av åpningen for at ikke de resterende tre hestene skulle kunne gå rett ut. Hest nummer fire kom plutselig travende mot meg, med ørene rett opp og øynene fokusert på hestene som var utenfor, det var ikke vanskelig å se nøyaktig hva det var hun tenkte på. Hun er en av favorittene mine, og jeg tenkte bare, fy faen, ikke gjør dette mot meg igjen, ikke deg! Det virket som hun kunne se hva jeg tenkte, på samme måte som jeg så hva hun tenkte, for hun stoppet heldigvis opp.

En bil kom kjørende, nesten samtidig som hun jeg nettopp hadde ringt etter hjelp ringte meg opp igjen. I løpet av noen minutter var det fire andre der som heldigvis visste akkurat hva de skulle gjøre og bare tok over. Jeg var allerede helt på gråten, og da jeg så at pøbel-hesten lot seg fange og snilt som et lam fulgte etter dem tilbake, var det ikke mulig å holde tårene tilbake. De andre trøstet meg og forsikret seg om at det var sånn som kunne skje, det hadde skjedd med dem mange ganger, det gjorde ingen verden ting! Når de først skjønner at de kan komme seg ut, så skal det mye til for å stoppe dem, spesielt når de ser det ligger høy utenfor. Og hestene stikker ikke av, de holder seg ved beitet og stallen. Jo flere forsikringer jeg fikk, jo mer gråt jeg, og jo dummere følte jeg meg.

Hun som driver stallen og som er den jeg forholder meg til der oppe, hadde en god «debriefing»/peptalk med meg etterpå, og det var bra. Bra å få sluppet følelsene ut, bra å få pratet om det. Hun er forståelsesfull og fin. Men det gjør fortsatt vondt. Til tross for at jeg er relativt ny i heste-gemet, så føler jeg meg veldig trygg på hestene. Kanskje var det naivt av meg, men jeg kunne aldri forestilt meg at hestene ville gjøre noe sånn. Hester kan gjøre sånne ting, det vet jeg jo, men at «mine» hester kunne det? Det var riktignok to av de hestene jeg kjenner dårligst og hele tiden har vært mest utrygg og usikker på, men likevel. Jeg ble så overrasket, overrumplet. Men jeg vil bare påpeke at selv om jeg har vært tillitsfull ovenfor hestene, har jeg ikke vært fryktløs. De er store og tunge dyr, og jeg har hele tiden hatt sunn respekt for dem.

I stallen har jeg vært på mitt beste; trygg, rolig og tillitsfull. Fra dag èn har jeg fått en del ansvar og jeg føler jeg har fått alt til veldig bra. Nå føler jeg meg bare dum, utilstrekkelig, hjelpesløs, motløs. Selvsikkerheten byttet ut mot usikkerhet. Det verste med det hele er kanskje at angsten og disse vonde følelsene har invadert mitt private pusterom. Tidligere har de blitt igjen hjemme. Det er tøft og tungt å nå måtte ta noen steg tilbake, men det er det som må til for at jeg skal kunne fortsette. For tilbake, det må jeg jo. Det er virkelig enklere sagt enn gjort, men jeg forteller meg selv at denne ene dumme hendelsen kan ikke kan veie tyngre enn alle de vakre, gode og livreddende øyeblikkene jeg har hatt der.

Hva er hemmeligheten?

Jeg snakker om «hemmeligheten» bak det å kjempe seg fra en utsultet og døende kropp til en velernært og velfungerende kropp. Frisk kan jeg ikke kalle meg, men jeg tror at tankene og følelsene som er knyttet til mat og spising har mest å gjøre med det ridige tankemønstret man gjerne har når man har aspergers. Poenget er, tenker hvertfall jeg, at jeg ikke bruker mat til å håndtere vanskelige følelser, og verken føler lyst til eller behov for å sulte meg eller «bli tynn».

Først vil jeg si at man må velge å kjempe. Deretter vil jeg si at det er langt fra «bare å bestemme seg». Det er få ting her i verden som er så uendelig nedlatende som det å si til noen som sliter at de «bare må bestemme seg for å xxx». Man trenger som regel oppfølging og støtte og hjelp. Selv om det er sånn at man ikke kan vente på «det perfekte tidspunktet (fordi det ikke finnes)» så er det faktisk en del ting som må være på plass. Men det hjelper ikke om alt er lagt til rette så lenge viljen ikke er der. Jeg kom over et sitat som beskriver dette helt perfekt;

«(Tool+Training+Experience) x Mindset = Success. BUT

if your mindset is zero then equation is (100 + 100 +100) x 0 = Failure.»

Steg en er å spise mat. Nok mat. Og «nok mat» er sannsynligvis mye mer enn man tror er nok. I recovery er det ikke noe som heter for mye mat eller for mange kalorier; enten kroppen er underernært ELLER underernært og undervektig, så er det mange skader som skal repareres. Og til det trengs det kalorier. For min del hjalp det veldig å ikke lage noe big deal ut av det. Jeg gikk ikke rundt og snakket om hvor sykt mye jeg hadde begynt å spise, og jeg ba de rundt meg om ikke å virke imponert eller skryte av meg. Ved å sette fokus på det, virket det plutselig stort og uoverkommelig. Jo mindre fokus, jo bedre, for det å spise og gi kroppen næring er den aller mest naturlige ting i verden. Noen trenger kanskje oppmuntring for hver bit de svelger, men for min del funket det best at alle bare latet som ingenting. Noen lager en kjempestor greie når de skal spise en «fearfood», annonserer og publiserer og dokumenterer på sosiale medier. Jeg merket fort at jo mer man hauser noe opp og gjør det til en stor greie, jo skumlere blir det faktisk.

Steg to er vektoppgang/vektstabilisering. Da jeg startet visste jeg at jeg hadde mange mange kilo jeg måtte legge på meg, og det føltes helt uoverkommelig. Uansett hvor man står rent kroppslig så vil det føles uoverkommelig å skulle gi slipp på den kontrollen man tror man har over sin egen vekt. Heldigvis er det sånn at så lenge man spiser det man skal så klarer kroppen helt fint å regulere vekten på egenhånd.

Steg tre er mer mat. Å sulte seg nærer skammen/spiseforstyrrelsen/alt mulig annet negativt. Å spise (er med på å) «sulte vekk» skammen/spiseforstyrrelse/alt mulig annet negativt. Mange av de rare tankene og idêene man får er et direkte resultat av underernæing, og når man blir bedre ernært vil en del ting rett og slett rette seg selv opp. Og jo sterkere, sunnere og bedre ernært kroppen blir, jo sterkere, sunnere og bedre ernært blir hjernen. Og en sterkere, sunnere og bedre ernært hjerne er i mye bedre stand til å takle de fysiske og mentale utfordringene man står ovenfor enn en hjerne som ikke er det. Man må bare... komme i gang.

Så hvordan kommer man i gang med noe som føles uoverkommelig? Svaret er lett, men langt fra enkelt; bare begynn. Stop thinking about it and put one fot in front of the other. Tro meg, jeg skjønner det absurde i at JEG sier det. Det har tross alt tatt meg årevis å komme i gang.

Jeg har ikke tvilt eller veket en millimeter siden jeg startet recovery. Men det betyr ikke at det har vært lett. Jeg spiste som en glad liten gris, hadde en god og optimistisk holdning til mat og spising, var like besluttsom på dag 128 som jeg var dag èn. Jeg gjorde liksom alt «rett» - likevel føler jeg meg som dritt. Både fysisk og psykisk. Men jeg holdt ut. For det er det som er greia, man må holde ut. Man må gå 100% inn for det. Gå all in, og så bare holde ut! Ikke gi etter! Ikke gi deg!

Det er verdt det. Det er så himla verdt det. At man ikke vet hva man har før man mister det, er vel et sitat de fleste kjenner til. Men når man mister noe, litt etter litt over mange år, så merker man det kanskje ikke. Jeg mistet så mye. Jeg mistet nesten livet. Over det siste året har jeg fått tilbake så mye av meg selv og livet mitt. Jeg tenker nå at noen ganger er det sånn at man vet ikke hva man har mistet før man får det tilbake, og når man innser hva man har fått tilbake så gir man ikke slipp på det igjen.

Angsttanker, tvangstanker

Jeg har jo hele veien kalt det bakteriefobi/bakterieangst. Angst. Diagnosen har likevel vært tvang. Dette har jeg ikke kjent meg igjen i, fordi selv om jeg vasker hendene ofte og er veldig opptatt av renslighet og hygiene, har jeg jo ingen faste tvangsmessige ritualer jeg må gjøre. Det handler ikke om ting jeg må gjøre, men om ting jeg er redd for at skal skje. Redsel = angst. Jeg tok det opp med psykologen min, og han forklarte meg at tvangstanker og tvangshandlinger ikke er det samme.

Tvangshandlinger er noe man føler seg tvunget til å gjøre, selv om det er unødvendig, som å sjekke noe, telle eller vaske. Tvangstanker er noe litt annet; det er ubehagelige/skremmende, uønskede, gjentatte og påtrengende tanker (eller bilder) som dukker opp i hodet. Noen kan for eksempel se for seg at de skader andre, noe de aldri har gjort og aldri vil komme til å gjøre, men tankene er der hele tiden. Jeg har heldigvis ingen slike «hva visst jeg»-tanker som har å gjøre med andre mennesker, men jeg mange «tenk om»-tanker, spesielt når det kommer til, ja nettopp, bakterier. Invaderende og ukontrollerbare tanker som dukker opp i tide og utide.

Jeg kan komme med noen eksempler. Jeg hadde kjøpt meg en flaske vann. Etter at jeg hadde åpnet den og tatt en slurk, begynte jeg plutselig å lure på om forseglingen på flasken hadde vært intakt? Når man åpner en uåpnet flaske, så er den gjerne litt ekstra vanskelig å få opp, og man hører det lille «kneppet» når forseglingen brytes. Hadde ikke flasken vært litt vel lett å åpne? Hadde jeg egentlig hørt det kneppet? Tenk om flasken allerede hadde vært åpnet, tenk om noen hadde åpnet den i butikken og tatt en slurk av den, av en eller annen grunn? Hadde vannet smakt litt rart? Lukter det som det pleier?

Da jeg kom hjem etter å ha vært i stallen for første gang, var det noe brunt i papiret da jeg pusset nesa. Hva var det? Var det møkk? Hadde jeg, på en eller annen måte klart å få en bit møkk opp i nesa? Hadde jeg kanskje hatt møkk på hånda, og så klødd meg på nesa, selv om jeg jo er ganske sikker på at jeg aldri pleier å ubevisst røre ansiktet med hendene med mindre jeg er ren på hendene? Dersom det er møkk, burde jeg ikke da ha luktet det ganske sterkt? Men hva annet kan det være? Tenk om jeg har gått rundt med møkk i nesas sårbare slimhinner i mange timer! Jeg skylte nesa i saltvann helt til det bare kom blod hver gang jeg pusset nesa.

Jeg spiste en del smøreost med urter en periode. Plutselig en dag etter at jeg hadde spis noen skiver lavkarbobrød med smøreost, begynte jeg å tenke på om jeg ville sett forskjell på urter og sort mugg? Tenk om osten faktisk hadde mugget? Kanskje hadde jeg ikke satt lokket skikkelig på en dag, slik at det hadde stått åpent fra dagen i forveien og gjort at det begynte å dannes mugg? Jeg vet ikke om det er noe som gjør at mat mugger, men tenk om? Jeg gikk sporens strek til kjøleskapet for å titte i smøreosten, rote litt rundt nedi med en kniv og studere den under et sterk lys. Det som tidligere åpenbart hadde vært urter, var plutselig blitt udefinerbart og mistenksomt. (Needles to say, jeg har sluttet ost med urtene og spiser nå kun ensfarget smøreost)

Slike type tanker i slike type situasjoner, går på repeat i hodet mitt. I beste fall i flere timer, i verste fall mange dager i strekk, enkelte ganger opptil en uke. Det er ikke tanker jeg tenker, det er tanker som bare kommer. Som nevnt tidligere; ubehagelige, uønskede, påtrengende, ukontrollerbare, innvanderende. Å «bare ikke tenke på det» er ikke et alternativ, hadde det vært så enkel så hadde det ikke vært tvangstanker. Disse tankene forårsaker angst, det er det ingen tvil om, men det er altså tvangen som er synderen. Tvangstankene gir meg angst, samtidig som jeg går rundt med angst for situasjoner og hendelser som kan utløse tvangstankene.

I mange tilfeller kan det hjelpe å be andre om bekreftelse på at det ikke er sant, at det ikke stemmer, eller at det er innmari usannsynlig. Det er likevel ekstrem sjeldent at jeg ber om det, fordi jeg føler meg bare så teit. Jeg rett og slett skammer meg, og føler meg både dum og nesten paranoid. Å snakke om det (en gang i blant i hvertfall, muligens), å lære om det, å forsøke se på det fra en objektiv vinkel, gjør at jeg kanskje kan se på det på en litt annen måte. Det er faktisk en sykdom. Det er ikke noe jeg kan noe for, eller har noe kontroll over. Å leve på denne måten er det ingen som ønsker.

Livsangst og livsglede

De siste månedene har vært i overkant tøffe. Hudløs og livredd har jeg fortvilt surret mellom legetimer, psykologtimer og legevakt. Mørket er så altoppslukende. Det har vært slik før også, såkalte «ekstra» dårlige perioder. Siden disse perioder har lettet før, så gjør de vel det denne gangen også, sikkert, selv om det er litt vanskelig å tro på. Til forskjell fra før, er det nå ikke nok å bare vente, puste, holde ut - jeg må virkelig kjempe aktivt for å klare holde hodet over vannet.

De siste månedene har heldigvis ikke vært bare tøffe, hele tiden. Jeg fått noen verdifulle doser livsglede og livskraft fra et høyst uventet hold. Hunder og katter har alltid vært mine go-to dyr. De er lett å lese, sier tydelig fra med både kroppsspråk og lyder hva de mener og føler. Hester har jeg aldri interessert meg for, eller sett noe poeng med. De liksom bare står der! Den siste tiden har noen av menneskene jeg har en del kontakt med blitt nyfrelste hestemennesker, og det smittet til en viss grad over på meg. Der jeg streifet rundt i mørket var jeg desperat etter lyspunkt, og villig til å gjøre nærmest hva som helst for å finne noe. Jeg trosset derfor bakterieangsten og fikk bli med et par turer i stallen. Etter å ha møtt noen hester og fått en liten smakebit på stall-livet, kjente jeg veldig sterkt at dette var noe jeg ville fortsette med på fast basis. Til alt hell får jeg muligheten til det, via DPS. Tre timer, to ganger i uka er jeg nå i stallen.

Å være i stallen er ikke bare kos, det er arbeid også, men det er så godt å være der at selv arbeidet føles som kos. Gulvet skal kostes, høy skal gjøres klart, hestene skal ha av inne-dekken og på ute-dekken, vannbøtter skal fylles og bæres. Jeg gjør alt sammen med den største glede, men det aller beste er å børste hestene. Stå tett inntil og kjenne varmen, snakke lavt med dem. Stille og rolig. Når jeg etterhvert har blitt litt kjent med disse store, tause dyrene, ser jeg så tydelig de forskjellige personlighetene, jeg ser følelsene, jeg ser kroppsspråket. Det er tretten hester, og noen kjenner jeg bedre enn andre. Njåla, som har så lang pels/hår at jeg skal stryke fingrene mine gjennom det, hun er fin og trygg, men noen ganger utålmodig, og kan godt finne på å dytte til meg med hodet. Orvano, som er himmelhøy og muskuløs, elsker å bli klødd på nakken, da strekker hans halsen så lang den er og må i tillegg dunke hodet litt i veggen eller vrenge litt på øynene eller slikke på et eller annet, sånn for å understreke hvor utrolig deilig det er å bli klødd. Fjordingen Meline, som er så rolig og tålmodig at jeg mest av alt bare vil slippe alt jeg har i hendene og stå å holde rundt henne. Noen ganger får jeg ri litt, men som regel ikke, og det gjør meg ikke noe. Kanskje er det noe som kommer etterhvert. Jeg har enda mye å lære om hestene og stall-livet, og jeg ønsker lære alt.

Jeg har hørt så mange si at «hester reddet livet deres». Selv er jeg ikke helt der, men jeg har ikke noe problem med å forstå hva de mener. Å være i stallen er et pusterom ulikt noe annet. Kanskje er det nettopp det som kalles mindfullnes, for jeg tenker ikke på hva som har vært eller hva som kommer, jeg bare er tilstede her og nå. Veldig ofte når jeg har det tungt, så er det som om det er storm og bråk inni hodet mitt. I stallen er hodet fullt av ro og stillhet. Verdenen der utenfor eksisterer ikke og det kjennes ut som jeg aldri har gjort noe annet enn å være akkurat her. Det kjennes ut som det er her det er meningen jeg skal være, det er her det alltid har vært meningen at jeg skulle være, det er her jeg hører hjemme. Jeg kan kjenne det i hjertet mitt ♥

Asperger - håndtering av informasjon og sanseinntrykk

På autismesiden.no fant jeg en informativ og forståelig forklaringsmodell på hvordan hjernen mottar og håndterer inntrykk, og hvordan mennesker i autisme-spektret mottar og håndterer inntrykk;

"Hjernen bombarderes konstant med inntrykk fra ulike kilder:

Syn, hørsel, følelser, tanker, impulser, smak og lukt

Alle disse inntrykkene må håndteres og bearbeides av hjernen. Veldig forenklet kan man si at hjernen har tre hovedfunksjoner som bearbeider informasjon:

1. Sekretæren (ubevisst funksjon)

2. Bibliotekaren (ubevisst funksjon)

3. Sjefen (bevisst)

Sekretæren

Sekretæren er første steg på veien for all informasjonen hjernen mottar. Sekretæren er en ubevisst funksjon, det vil si at det bare er noe som skjer automatisk på samme måte som å puste.

Sekretærens hovedoppgave er å filtrere bort unødvendig eller mindre viktig informasjon. Dette gjøres automatisk på bakgrunn av erfaringer og er situasjonsbetinget.

Funksjonene som er sekræterens oppgave er mange og viktige. Her ligger blant annet evnen til å prioritere og planlegge. Her ligger arbeidsminnet og konsentrasjon. Her ligger også automatiseringsevnen. Etter at en oppgave har blitt gjort tilstrekkelig mange ganger blir den automatisert. Også komplekse oppgaver blir automatisert over tid. Hvem har for eksempel ikke opplevd å ha kjørt bil og tenkt på noe helt annet for så plutselig oppdage at du har kjørt et langt stykke, kanskje gjennom en by, uten huske det.

Personer med Aspergerssyndrom har en svekket sekretær. Hva innebærer det er at sekretæren ikke makter å gjøre jobben sin? Jo, for mye informasjon slipper videre inn til bibliotekaren. Uviktig informasjon blir ikke filtert bort, reklame og uadressert post som burde vært ”kastet” blir likevel sendt videre. Det fører til at bibliotekaren får alt for mye informasjon som må katalogiseres og arkiveres og klarer ikke å se noen sammenheng mellom all informasjonen.

Bibliotekaren

Bibliotekarens oppgave er å sette all informasjonen den får fra sektretæren i sammenheng. Bibliotekaren skal analysere inntrykkene, tolke dem og kjenne dem igjen slik at man kan handle korrekt basert på den informasjonen og tidligere erfaringer. Informasjonen skal så katalogiseres og lagres som nye erfaringer i arkivet for senere gjenbruk.

For personer med Aspergers er det bibliotekaren som sliter mest. Den stakkars bibliotekaren har i utgangspunktet alt for mye informasjon som må behandles fordi sekretæren ikke har gjort jobben skikkelig. At bibliotekaren sliter med å systematisere all informasjonen gjør ikke saken noe bedre.

Sjefen

Sjefen er hjernens bevisste funksjon. Det er her de virkelig viktige og aktive beslutningene tas. Normalt er det kun en liten del av alle inntrykkene og informasjonen som hjernen bombarderes med, som krever en aktiv beslutning og som ender her. Men hvis sjefen hele tiden blir lesset ned av uviktig ”mas” fra sin sekretær og bibliotekar blir han grinete og sliten.

Personer med en autismespekterdiagnose har dårligere sekretærer og bibliotekarer enn såkalte vanlige personer. Det innebærer at de må bruke hjernes sjefsfunksjon mye mer aktivt enn andre personer, noe som krever uhørt store mengder energi. (...) Hvis sjefen har for mye å gjøre eller ikke får nok hvile klarer han ikke å konsentrere seg om de viktige sjefsoppgavene. Da går det dårlig for hele bedriften (hjernen)."

For meg var dette godt å lese. Jeg vet jo at det ikke skal så mye til før jeg føler meg overveldet, men det er fint å finne ut hvorfor. Og med dette i bakhodet er det kanskje innlegget mitt om aspergers og stress enda mer forståelig?